Granneloven, en lovgivning som adresserer naboers rettigheter og forpliktelser, har som sentralt aspekt paragraf 10 som omhandler krav på retting av forhold som bryter med bestemmelsene i §§ 2-5. Denne paragrafen gir grunneierne et juridisk fundament for å kreve retting av uønskede tilstander eller forhold som kan påføre dem skade eller ulempe. Likevel er det avgrensede situasjoner hvor slike krav ikke er gjeldende. Spørsmålet som oppstår er: Hvordan fungerer krav på retting i henhold til Grannelova § 10, og hvilke unntak gjelder?
I henhold til paragrafen har naboen rett til å kreve at forhold som bryter med §§ 2-5 rettes opp. Dette prinsippet danner grunnlaget for å opprettholde en rimelig harmoni og fredelige naboforhold. Likevel er det viktig å forstå unntakene som kan legge begrensninger på dette kravet. Unntakene inkluderer situasjoner der tiltaket er i tråd med avgjørelser truffet etter § 7 og § 8, eller når det foreligger vedtak om eller samtykke til ekspropriasjon av eiendommen som tiltaket gjelder. Dessuten er det unntak i henhold til forurensingsloven og vannressursloven som kan frita for kravet om retting.
Det er også verdt å merke seg at selv om retting kan være et rettmessig krav, er det tilfeller hvor praktisk gjennomføring av retting kan føre til uforholdsmessig store kostnader eller tap for den som har utført tiltaket. I slike tilfeller kan det vurderes om rettingsskylden skal unntas dersom det ikke er rimelig å legge tiltakshaveren skylden, under forutsetning av at naboen mottar et vederlag som ikke er mindre enn skaden eller ulempen.
En dom i Hålogaland lagmannsrett fra 11. februar 2021 (LH-2020-136198) har ytterligere belyst spørsmålet om krav på retting etter § 10 kan foreldes. Dommen utforsker også om passivitet fra naboenes side kan føre til bortfall av rettingsskylden, selv om dette ikke er lovfestet.