Ordinær mekling og rettsmekling- hva er forskjellen?

Det følger av tvisteloven § 8-1 at retten på ethvert trinn av saken skal vurdere muligheten for å få rettstvisten helt eller delvis løst i minnelighet gjennom mekling eller rettsmekling, om ikke sakens karakter eller forholdene for øvrig taler imot en slik løsning.

Bestemmelsen skiller mellom «mekling» og «rettsmekling». Med «mekling» siktes det til mekling som ledd i ordinær saksbehandling ved andre domstoler enn forliksrådet. Reglene om ordinær mekling reguleres i tvisteloven § 8-2. Rettsmekling er relativt nytt og reguleres av tvisteloven §§ 8-3 til 8-7. Dette er også en form for domstolsmekling og kan i korthet sies å være en mer intensiv form for mekling enn ordinær mekling ved at det bringer særlige regler til anvendelse.

Det vil i noen grad være en flytende overgang mellom disse meklingsformene, det er imidlertid viktig å markere et skille. Nedenfor gis en kort oversikt over viktige forskjeller.

Pålegg om mekling

Retten har etter tvisteloven § 8-1 en aktiv plikt til å vurdere muligheten for en minnelig løsning av tvisten. For det tilfelle at mekling fremstår som en hensiktsmessig løsning skal forslag om dette fremsettes partene. Det ligger i meklingens natur at begge parter bør ønske å løse saken gjennom mekling. Ved rettsmekling har retten imidlertid en videre adgang til å pålegge partene mekling enn det som følger av ordinær mekling. Etter tvisteloven § 8-3 kan retten avgjøre om rettsmekling skal foretas i stedet for eller i tillegg til ordinær mekling. Avgjørelse om dette forutsetter en formell beslutning.  Før en slik beslutning tas har partene anledning til å uttale seg. Partenes holdning til mekling vil være styrende, men bestemmelsen gir retten adgang til pålegge et forsøk på rettsmekling dersom særlige grunner taler for det. Beslutningen om rettsmekling kan bare angripes på det grunnlag at avgjørelsen er uforsvarlig eller urimelig, eller at oppnevnt mekler er inhabil.

Hvem foretar meklingen?

Ved ordinær mekling for retten kan det ikke brukes andre meklere enn den dommer som ellers behandler saken.

Ved rettsmekling oppnevnes en særskilt rettsmekler. Etter tvisteloven § 8-4 første ledd kan rettsmekleren være

  • forberedende dommer i saken
  • en av domstolens øvrige dommere
  • en person fra utvalget av rettsmeklere for domstolene
  • Rettsmekler utenfor utvalget rettsmeklere dersom partene samtykker til dette

Meklerens rolle

Ved ordinær mekling skal den samme dommer fortsatt behandle saken dersom meklingen mislykkes. Det er derfor viktig at dommeren ikke setter frem forslag, gi råd eller synspunkter som er egnet til å svekke tilliten til rettens upartiskhet, jf. tvisteloven § 8-2.

Rettsmekleren har på sin side adgang til å opptre mer aktivt under rettsmeklingen, og kan fremsette forslag til løsning. Som en konsekvens av dette kan en dommer som har vært rettsmekler i saken bare delta i den videre behandlingen av saken hvis partene ber om det, og dommeren selv finner det betenkelig, jf. tvisteloven § 8-7 annet ledd.

Gjennomføring av meklingen

Ordinær mekling foregår i hovedsak i rettsmøte. Spørsmålet om det skal foregå for åpne eller lukkede dører følger av domstollovens regler. Tas spørsmålet om mekling opp i et rettsmøte som foregår for åpne dører, vil meklingen normalt måtte foregå for åpne dører.

Rettsmekling foregår utenfor rettsmøte. Det vil si at meklingen ikke er offentlig og foregår for lukkede dører.

En annen viktig forskjell hva gjelder gjennomføring av meklingen er adgangen til separate møter mellom mekler og partene.  Det foreligger et absolutt forbud mot at det holdes separate møter med partene ved ordinær mekling. Dette gjelder selv om partene skulle samtykke til slike møter. Bakgrunnen for forbudet er å forhindre at det oppstår usikkerhet og uklarhet som er egnet til å svekke tilliten til rettens upartiskhet. Ved rettsmekling er imidlertid slike separate møter en normal del av gjennomføringen av meklingen. Særmøter har i praksis vist seg å være en helt nødvendig forutsetning for den mer vidtgående og intensive meklingen som tilstrebes ved rettsmekling.

En tredje forskjell gjelder partenes møteplikt til mekling. Ved ordinær mekling er det de alminnelige reglene om partenes møteplikt som er avgjørende for om parten selv må være til stedet i rettsmøte hvor det mekles. Ved rettsmekling må parten selv møte, men har anledning til å ta med seg prosessfullmektig.

Taushetsplikt

Ved rettsmekling er det regler om bevisforbud og taushetsplikt. Tilsvarende regler gjelder ikke ved ordinær mekling. Bakgrunnen for disse reglene er at meklingen skal kunne foregå mest mulig fritt. Partene skal være ikke behøve å være redd for at det som blir sagt blir kjent og brukt mot dem ved en senere domstolsbehandling.

Den videre saksbehandlingen hvis enighet ikke oppnås. 

Kommer partene til enighet gjennom ordinær mekling eller rettsmekling kan enigheten nedfelles i et rettsforlik. Et rettsforlik har samme virkning som en dom i saken. Blir det ikke enighet i saken vil behandlingen av saken fortsette ved domstolen. Forskjellen til ordinær mekling er her som nevnt at en dommer ved rettsmekling kun kan delta i den videre behandlingen av saken hvis partene ber om det og dommeren selv finner det ubetenkelig.