Innreiseforbud

UDI kan ilegge deg innreiseforbud ved overtredelse av regler om opphold i utlendingsloven.

Du kan søke om å få opphevet innreiseforbudet. Vilkårene er enten at det er nye forhold i saken din, eller at du har en spesiell grunn til å ønske å reise til Norge. Eksempler på dette kan være at du skal vitne i en rettssak, delta i en begravelse eller besøke alvorlig syke familiemedlemmer.

Det må vanligvis være minst to år siden du forlot Norge.

Du kan finne mye nyttig informasjon på UDI sine nettsider. Du søker om å få opphevet innreiseforbudet ditt samtidig som du søker om besøksvisum eller oppholdstillatelse. Dette gjør du ved en norsk ambassade eller konsulat i et land der du har lovlig opphold.

 

 

Soningsutsettelse

Tidspunkt for straffegjennomføring er det kriminalomsorgen som fastsetter.

Det er imidlertid åpnet for at man kan søke om utsettelse av straffegjennomføring, såkalt soningsutsettelse.

Dette reguleres i straffeprosessloven § 459 hvor det står at fullbyrding av frihetsstraff eller samfunnsstraff skal utsettes dersom domfelte er blitt alvorlig sinnslidende eller hans helsetilstand ellers gjør fullbyrding utilrådelig. Ellers kan fullbyrding av frihetsstraff eller samfunnsstraff utsettes når vektige grunner tilsier det.

Utsettelse kan gjøres betinget av sikkerhetsstillelse. Det kan også settes andre vilkår.

Du kan finne mer informasjon på kriminalomsorgens nettsider: http://www.kriminalomsorgen.no/soningsutsettelse.255137.no.html 

Testament skrevet i utlandet

Mockup11

Et testament som er skrevet i utlandet, kan være gyldig i Norge. Hvis testamentet følger de norske testamentseglene er det i utgangspunktet gyldig i Norge. Eksempler på norske testamentsegler er kravet til skriftlighet og kravet til vitnebekreftelser.

Er testamentet ikke gyldig etter de norske reglene, vil det fortsatt kunne være gyldig i Norge. Vilkårene følger av arveloven § 54:

§ 54.1 Jamvel om eit testament ikkje oppfyller formkrava i dette kapitlet, skal det likevel reknast for gyldig når det gjeld form dersom det fyller formkrava i loven

a. på den staden der testamentet vart gjort,
b. i ein stat der testator var statsborgar anten då testamentet vart gjort eller då han døydde, eller
c. på den staden der testator hadde sin bustad anten då testamentet vart gjort eller då han døydde, eller
d. på den staden der testator hadde domisil anten då testamentet vart gjort eller då han døydde, såframt lovgjevinga i denne staten legg ulikt innhald i domisil og bustad, og testator etter den framande lovgjeving det gjeld, vert rekna for å ha domisil der, eller
e. på den stad ein fast eigedom ligg, så langt det gjeld denne eigedomen.

Hvordan begjære besøksforbud

Å begjære et besøksforbud gjøres som regel ved at man oppsøker den lokale politistasjonen eller nærmeste lensmannskontor og fremsetter et muntlig ønske om besøksforbud. Det er ikke noen krav til hvordan dette skal skje og i hvilken form. Noen benytter seg av advokat til å sende en slik begjæring til politiet skriftlig sammen med en begrunnelse på hvorfor dette er nødvendig.

 

Besøksforbud er regulert i straffeprosessloven i § 222a

Straffeprosessloven § 222 a.

Påtalemyndigheten kan nedlegge besøksforbud dersom det er grunn til å tro at en person ellers vil

a) begå en straffbar handling overfor en annen person,
b) forfølge en annen person,
c) på annet vis krenke en annens fred, eller
d) begå ordensforstyrrelser som er særlig belastende for en annen person.

Slikt forbud kan også nedlegges til beskyttelse for en nærmere avgrenset krets av personer. Forbudet kan nedlegges dersom den som forbudet skal beskytte, har begjært det, eller allmenne hensyn krever det. § 170 a gjelder tilsvarende.

Besøksforbudet kan gå ut på at den forbudet retter seg mot, forbys

a) å oppholde seg på et bestemt sted, eller
b) å forfølge, besøke eller på annet vis kontakte en annen person.

Er det nærliggende fare for en handling som nevnt i første ledd bokstav a, kan personen forbys å oppholde seg i sitt eget hjem.

Besøksforbudet kan begrenses på nærmere angitte vilkår.

Besøksforbudet skal gjelde for en bestemt tid, høyst ett år av gangen. Besøksforbud i eget hjem kan vare i høyst tre måneder av gangen. Besøksforbud kan bare opprettholdes så lenge vilkårene er oppfylt.

Påtalemyndighetens beslutning om å ilegge et besøksforbud skal være skriftlig og angi den forbudet er rettet mot, den det skal beskytte og grunnlaget for forbudet. Tilsvarende gjelder en beslutning om ikke å ilegge et besøksforbud. Den forbudet er rettet mot og den det skal beskytte, skal underrettes om påtalemyndighetens beslutning ved en kopi av beslutningen. En beslutning om å ilegge et besøksforbud skal likevel forkynnes for den som forbudet er rettet mot. Den et forbud er rettet mot, skal også gjøres kjent med følgene av å bryte forbudet, jf. straffeloven § 168. Avslår påtalemyndigheten en begjæring om besøksforbud, skal det opplyses om retten til å bringe avslaget inn for retten etter sjette ledd tredje punktum. Er det fare ved opphold, kan beslutningen etter første og annet punktum gis muntlig, men den skal da snarest mulig nedtegnes.

Den som forbudet er rettet mot, kan straks eller senere kreve beslutningen brakt inn for retten. Påtalemyndigheten sørger for at han blir gjort kjent med denne rett. Dersom beslutningen kreves brakt inn for retten, skal påtalemyndigheten snarest råd og så vidt mulig innen 5 dager etter at kravet ble fremsatt, oversende saken til retten. Oversittes fristen, skal grunnen opplyses i rettsboken. Dersom den som forbudet er rettet mot ikke er avhørt av politiet, skal det opplyses om grunnen i påtegningen til retten.

Påtalemyndigheten skal snarest råd og så vidt mulig innen 5 dager etter at en beslutning om å ilegge en person besøksforbud i eget hjem er forkynt, bringe beslutningen inn for retten. Sjette ledd fjerde og femte punktum gjelder tilsvarende.

En beslutning om ikke å ilegge besøksforbud kan bringes inn for retten av den et forbud skal beskytte. Den et besøksforbud er rettet mot, og den det skal beskytte, skal varsles om rettsmøter. Begge parter har rett til å være til stede og til å uttale seg. Bistandsadvokat oppnevnt etter § 107 a første og fjerde ledd kan også uttale seg selv om den forbudet skal beskytte, ikke møter. Rettens avgjørelser treffes ved kjennelse. Reglene i §§ 184 og 243 gjelder tilsvarende så langt de passer.

Schengen-notatbase

Norge har fått et eget nettsted for EU-regelverk på justis- og innenriks­området. Notatbasen skal gi offentligheten informasjon om Schengen-relevante forslag som vurderes innlemmet i norsk rett. Nettstedet vil også inkludere notater om asylsamarbeidet gjennom Dublin-avtalen.

Dette vil gjøre det enklere å holde seg oppdatert om relevant EU-regelverk. Du kan lese mer om prosessen her: https://lovdata.no/artikkel/schengen-notatbase/1841

Vedtak om omsorgsovertakelse når barnet bor utenfor hjemmet

De vanligste begrepene det snakkes om i relasjon til omsorgsovertakelse er 4-12 eller 4-6. Barnevernloven § 4-12 regulerer omsorgsovertakelse når det aktuelle barnet enda bor hjemme og § 4-6 regulerer akuttvedtak. Dersom barnet frivillig er plassert utenfor hjemmet og barneverntjenesten mener det er nødvendig å plassere barnet utenfor hjemmet uten at det er basert på frivillighet vil saken måtte fremmes og avgjøres etter barnevernloven § 4-8. I realiteten vil man da gå inn for å ta ifra foreldrene kompetansen til å samtykke eller ikke samtykke. Dette kan være praktisk i situasjoner hvor man ikke er sikker på videre samtykke eller samarbeidet med forelderen med samtykkekompetanse er problematisk. Det er også praktisk i saker hvor man anser at plasseringen vil være langsiktig og man ønsker å gi barna en trygghet og stabilitet i fosterhjemmet.

 

§ 4-8.Forbud mot flytting av barn, eller vedtak om omsorgsovertakelse, når barnet bor utenfor hjemmet.

Er et barn plassert utenfor hjemmet av foreldrene eller med deres samtykke etter § 4-4, kan fylkesnemnda vedta at barnet for en tid av opptil tre måneder ikke skal flyttes. Et slikt vedtak kan bare treffes dersom det ikke er rimelig grunn for flyttingen, eller dersom den kan være til skade for barnet. I løpet av den tid som er fastsatt, skal barneverntjenesten legge forholdene til rette for at flyttingen kan skje med minst mulig ulempe for barnet.

Dersom det er overveiende sannsynlig at flyttingen vil føre til en situasjon eller risiko for barnet som nevnt i § 4-12 første ledd, kan det treffes vedtak om omsorgsovertakelse for barnet. Et slikt vedtak kan treffes også før et nyfødt barn er flyttet til foreldrene. § 4-12 annet og tredje ledd gjelder tilsvarende.

Selv om vilkårene etter § 4-12 ikke er tilstede, kan det treffes vedtak om omsorgsovertakelse dersom plasseringen har vart i mer enn to år, og barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering må antas at flyttingen kan føre til alvorlige problemer for barnet.

Avtalefrihet om det økonomiske oppgjøret ved skilsmisse

Ved en skilsmisse skal det foretas et skifte. Det vil si at man skal gjøre opp det økonomiske forholdet ekteparet har hatt sammen. Her er det mange momenter som kan gjøre seg gjeldende. Det kan være rett til å overta spesifikke eiendeler, som felles bolig, det kan være skjevdelingskrav, særeie eller særgjeld.

uansett hva som er et riktig oppgjør så har ektefellene lov til å avtale ha de selv vil. Dette fremgår av ekteskapsloven § 65:

Ekteskapsloven § 65. Avtalefrihet ved oppgjøret.

Reglene i denne loven er ikke til hinder for at ektefellene inngår avtale om oppgjøret. En avtale kan likevel helt eller delvis settes ut av kraft hvis den vil virke urimelig overfor en av partene. I stedet for å sette avtalen ut av kraft, kan retten bestemme at ektefellen som blir urimelig dårlig stilt, blir tilkjent et beløp fra den andre ektefellen.

Søksmål etter første ledd andre og tredje punktum må være reist senest tre år etter at avtalen ble inngått.

§ 65 i ekteskapsloven er også hjemmel for å sette tilside avtaler mellom ektefeller som slår urimelig ut overfor den ene ektefellen. Det kan være urimelighet på grunn av for skjev fordeling av verdiene og det kan være urimelighet ved tilblivelsen ved at den ene parten er utnyttet, villedet eller truet til å gå med på avtalen.

Continue reading

Lov om rett til felles bolig og innbo når husstandsfellesskap opphører [husstandsfellesskapsloven] § 3

husstandsfellesskapslovenLov om rett til felles bolig og innbo når husstandsfellesskap opphører [husstandsfellesskapsloven] fra 1991 har en bestemmelse om rettigheter når et husstandsfellesskap, vanligvis samboerforhold, opphører og hvem som da vil ha rett til å overta huset, leiligheten, leiekontrakten osv. Den mest relevante bestemmelsen finner du i § 3 som ikke er upraktisk da den brukes relativt ofte i konflikter etter ugifte samliv. Ekteskapsloven har tilsvarende regler for ektefeller som skiller seg.

Den vanligste «særlige grunnen» i § 3 for å overta tidligere felles bolig er omsorgen for barn eller at eiendommen er særlig tilrettelagt for et handicap.

 


Husstandfellesskapsloven § 3.

Dersom husstandsfellesskapet oppløses på annen måte enn ved død, kan én av partene, når sterke grunner taler for det, få følgende rettigheter til deres felles hjem:

1. rett til å tre inn i husleiekontrakt eller avtale om rett til å opprette husleiekontrakt, selv om kontrakten eller avtalen er opprettet i en annen av partenes navn,
2. rett til å løse inn andel, aksje eller obligasjon som tilhører en annen av partene og som retten til felles bolig er knyttet til,
3. rett til å overta boligeiendom eller andel av boligeiendom som tilhører en annen av partene og som utelukkende eller hovedsakelig har tjent til felles bolig, hvis ikke den andre har odelsrett til eiendommen, eller den er ervervet fra hans eller hennes slekt ved arv eller gave, og
4. rett til å overta eller tre inn i andel av vanlig innbo.

Når særlige grunner taler for det, kan en av partene få bruksrett til bolig som er nevnt i første ledd nr. 2 eller 3. Dette gjelder selv om den andre parten har odelsrett til eiendommen, eller den er ervervet fra hans eller hennes slekt ved arv eller gave.

Var det flere enn to som bodde sammen, kan rett etter første eller annet ledd gis til én eller til flere sammen.

Om oppgjør og skiftetakst gjelder ekteskapsloven §§ 69 første ledd og annet ledd annet punktum og 70 annet og fjerde ledd og skifteloven § 125 tilsvarende.

Hva skal være med i en stevning?

tvistelovenstevningEn stevning kan se veldig forskjellig ut fra advokat til advokat, men tvisteloven har regler om hva som skal være med i en stevning.

 

Tvisteloven § 9-2. Sak reises. Stevningen

(1) Sak reises ved stevning til retten. Stevningen inngis skriftlig eller muntlig etter § 12-1 annet ledd.

(2) Stevningen skal angi
a) domstolen,
b) navn og adresse på parter, stedfortredere og prosessfullmektiger,
c) det krav som gjøres gjeldende, og en påstand som angir det domsresultat saksøkeren krever,
d) den faktiske og rettslige begrunnelse for kravet,
e) de bevis som vil bli ført,
f) grunnlaget for at retten kan behandle saken dersom det kan være tvil om dette, og
g) saksøkerens syn på den videre behandling av saken, herunder avtaler som kan få betydning for behandlingen.

(3) Stevningen skal gi grunnlag for en forsvarlig behandling av saken for partene og retten. Krav, påstand samt faktisk og rettslig begrunnelse skal være slik angitt at saksøkte kan ta stilling til kravene og forberede saken. Saksøkerens argumentasjon skal ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å ivareta disse hensyn. Stevningen skal gi retten grunnlag for å vurdere sin domsmyndighet og gi de nødvendige opplysninger for å få den forkynt og for å få kontaktet partene.

(4) Reises sak for å få overprøvd dom i forliksrådet eller tvistenemndsvedtak som får virkning som dom hvis det ikke bringes inn for domstolene, er det tilstrekkelig å oversende avgjørelsen til retten og angi at den ønskes overprøvd, den endring som kreves, og hva som menes å være feil ved avgjørelsen. Retten skal innhente dokumentene fra den instans som har truffet avgjørelsen. For tvangsvedtak som retten prøver etter kapittel 36, gjelder § 36-2 første ledd for hvordan sak reises.