Ektepakt – Avtale om unntak fra deling (særeie)

Hovedregelen ved skilsmisse er at alt man eier er felleseie. I tillegg til reglene om skjevdeling (ekteskapsloven § 59) har man regler om særeie.

Særeie kan oppstå på mer enn èn måte, men den vanligste måten er at det opprettes ektepakt.

En ektepakt er et standardisert skjema som du kan laste ned gratis her: Ektepakt (Brønnøysundregistrene) 

Ektepakter kan ikke gjøres på andre måter enn i fastsatte skjema. Husk også at det skal være to vitner som er tilstede samtidig som partene i ektepakten og som skriver under som vitne.

Muligheten til å avtale særeie i ektepakt har sin hjemmel i ekteskapsloven § 42:

 

§ 42. Avtale om unntak fra deling (særeie).

Ektefeller kan ved ektepakt avtale at det de eier eller senere erverver, skal være unntatt fra deling (særeie). En slik avtale kan også inngås med sikte på et forestående ekteskap.

Avtalen kan begrenses til å gjelde den ene ektefellens formue eller deler av den enes eller begge ektefellenes formue. Avtalen kan også gjøres tidsbegrenset eller betinget av at ektefellene ikke får felles livsarvinger.

Ektefeller kan ved ektepakt avtale at særeie ikke skal gjelde ved oppgjør etter den ene ektefellens død. En slik avtale kan begrenses til bare å gjelde dersom en bestemt av ektefellene dør først. Den lengstlevende ektefellen kan velge å se bort fra begrensninger som nevnt i første og andre punktum hvis ikke noe annet er avtalt eller klart forutsatt.

 

Viljeserklæring

Dersom man er alene med ansvaret for et barn, kan man lage en viljeserklæring som sier noe om hva man ønsker skal skje dersom man skulle falle fra eller kommer i en slik situasjon at man ikke lenger er i stand til å ta vare på barnet.

En slik viljeserklæring er ikke juridisk bindende, men dersom noe skulle skje vil myndighetene kunne ta hensyn til dette. Eksempler på slike viljeserklæringer er med tanke på plassering hos andre familiemedlemmer/samboer dersom en selv skulle falle fra.

Siden viljeserklæringen ikke er juridisk bindende, er det ingen formkrav til denne.  Det er en god idè å følge de samme formkravene som for eksempel ved et testament. Man bør også begrunne erklæringen godt. Det er personen som er benevnt i viljeserklæringen som feks må sette frem et krav til domstolen om å få foreldreansvaret, og da vil en god begrunnet erklæring stille sterkere.

Det kan være greit å ha bistand fra en advokat som kan ha en kopi liggende hos seg, i tillegg kan man ha en kopi liggende hos familie/venner som vet at dokumentet må komme frem dersom man skulle falle fra.

Utgifter til samvær

Vi får mange spørsmål om deling av utgifter til samvær med barn.

Utgangspunktet er at man har full avtalefrihet om hvordan kostnadene skal fordeles. Dersom man ikke blir enig, kan man be om hjelp fra fylkesmannen eller retten til å avgjøre spørsmålet. Utgiftene til samvær skal da deles forholdsmessig etter foreldrenes inntekt, dersom det ikke foreligger særlige grunner til en annen ordning. Det gjelder også reisen til forelder når det er denne som reiser.

Du kan lese mer her: https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/bld/reisekostnader/reisekostnader.pdf

 

Saksomkostninger til det offentlige (fri rettshjelp)

Også det offentlige har krav på å få dekket sine saksomkostninger dersom de har betalt regningen for den parten som har vunnet saken. Dersom det er ønskelig for en som har fri rettshjelp å forlike saken uten at motparten skal dekke omkostningene, må retten samtykke til dette.

 

Rettshjelploven § 23. Saksomkostninger til det offentlige.

Dersom en part som har fri rettshjelp, vinner saken, skal saksomkostninger etter tvisteloven kap. 20 i tilfelle tilkjennes det offentlige i den utstrekning det er nødvendig for å dekke utgiftene til fri rettshjelp.

Hvor det er grunn til det, kan retten samtykke i at en part som har fri rettshjelp, begjærer saken hevet som forlikt uten å nedlegge påstand om saksomkostninger til det offentlige.

Hvem arver deg hvis du ikke har barn?

Dersom du ikke er gift og ikke har barn er det dine foreldre som arver deg. Dette følger av arveloven § 2

Arveloven § 2. 

Har arvelataren ikkje livsarving, går arven til foreldra hans.

Foreldre arvar likt. Er far eller mor død, går arvelotten til hans eller hennar livsarvingar, med lik part på kvar grein.

Er ein av foreldra død, og er det ikkje livsarving etter han, går heile arven til den andre av foreldra eller til hans eller hennar livsarvingar. Døyr arvelataren før fylte 18 år, går likevel halve arven til besteforeldra på den døde fars eller mors side eller til deira livsarvingar i samsvar med § 3, dersom foreldra ikkje var gifte med kvarandre då den første døydde eller det låg føre omstende som nemnt i § 8. Er det heller ingen slike arvingar i live, gjeld reglane i første punktum.

Dersom arvelataren også etterlet seg ektemake, gjeld reglane i kapittel II og III.

Hva hvis dine foreldre ikke lever? Da går arven til dine besteforeldre eller til deres etterkommere.

Arveloven § 3.

Har arvelataren ikkje livsarving1 eller ektemake, og lever ikkje far eller mor, eller livsarving etter far eller mor, går arven til besteforeldra hans eller til livsarvingar etter dei, slik at reglane i § 2 andre ledd gjeld tilsvarande. Fjernare slektningar enn barnebarn til besteforeldre har likevel ikkje arverett etter loven.

Er ein av besteforeldra død utan barn eller barnebarn i live, går arvelotten hans til den andre av besteforeldra på same side eller til barn eller barnebarn til denne. Er det ikkje arvingar på den eine sida, går heile arven til arvingane på den andre sida.

Salg av fast eiendom som er arvet – diskontinuitet

Skatteetaten har avgitt en bindende forhåndsuttalelse vedrørende salg av arvet eiendom.

Saken gjaldt spørsmål om arv av to leiligheter/seksjoner var omfattet av reglene om diskontinuitet. Skattedirektoratet konkluderte med at vilkårene for diskontinuitet var oppfylt, jf. skatteloven § 9-7 femte ledd. Inngangsverdien på leilighetene/seksjonene til arvingene skulle derfor oppjusteres til markedsverdi på dødsfallstidspunktet for arvelater.

Du kan lese hele uttalelsen her: http://www.skatteetaten.no/no/Radgiver/Rettskilder/Uttalelser/bfu/salg-av-fast-eiendom-som-er-arvet—diskontinuitet/

Innreiseforbud

UDI kan ilegge deg innreiseforbud ved overtredelse av regler om opphold i utlendingsloven.

Du kan søke om å få opphevet innreiseforbudet. Vilkårene er enten at det er nye forhold i saken din, eller at du har en spesiell grunn til å ønske å reise til Norge. Eksempler på dette kan være at du skal vitne i en rettssak, delta i en begravelse eller besøke alvorlig syke familiemedlemmer.

Det må vanligvis være minst to år siden du forlot Norge.

Du kan finne mye nyttig informasjon på UDI sine nettsider. Du søker om å få opphevet innreiseforbudet ditt samtidig som du søker om besøksvisum eller oppholdstillatelse. Dette gjør du ved en norsk ambassade eller konsulat i et land der du har lovlig opphold.

 

 

Soningsutsettelse

Tidspunkt for straffegjennomføring er det kriminalomsorgen som fastsetter.

Det er imidlertid åpnet for at man kan søke om utsettelse av straffegjennomføring, såkalt soningsutsettelse.

Dette reguleres i straffeprosessloven § 459 hvor det står at fullbyrding av frihetsstraff eller samfunnsstraff skal utsettes dersom domfelte er blitt alvorlig sinnslidende eller hans helsetilstand ellers gjør fullbyrding utilrådelig. Ellers kan fullbyrding av frihetsstraff eller samfunnsstraff utsettes når vektige grunner tilsier det.

Utsettelse kan gjøres betinget av sikkerhetsstillelse. Det kan også settes andre vilkår.

Du kan finne mer informasjon på kriminalomsorgens nettsider: http://www.kriminalomsorgen.no/soningsutsettelse.255137.no.html