Forskrift om krav til sykkel

Visste du at dersom du sykler i mørket uten lys på sykkelen risikerer du bot?

Høsten har gjort sitt inntog og det er mørkt ute fra ettermiddagen av. Det er svært vanskelig for bilister og fotgjengere å se syklistene når de kommer i høy fart både på fortauet og veien. Det ikke mange syklister er klar over er at de risikerer bot ved mangel på lys og refleks.

Krav til til lys på sykkelen reguleres i Forskrift om krav til sykkel (FOR-1990-02-19-119).

I forskriftens § 5 reguleres krav til lys og refleks på sykkelen:

§ 5. Lys og refleks

1. Sykkel skal ha rød refleks bak. På begge sider av pedalene skal det være hvit eller gul refleks. Ved bruk av sykkel utstyrt med klikkpedaler hvorpå det ikke kan monteres refleks, skal sykkelen ha refleks på pedalarmene. Refleksanordningene skal være av godkjent type.
2. Sykkel, som brukes i mørket eller i usiktbart vær på alminnelig beferdet veg eller område, skal foran ha lykt som gir gult eller hvitt lys og/eller flerfunksjonslykt som kan gi blinkende eller fast hvitt lys. Bak skal sykkel ha lykt som gir rødt lys og/eller lykt som gir blinkende rødt lys.
3. Lyktene skal være festet til sykkelen.
4. Lyktene skal kunne sees tydelig i en avstand på 300 m. Lykter som gir blinkende lys skal blinke med minst 120 blink pr. minutt.

Reaksjoner ved brudd på forskriften er bot og reguleres i Forskrift om forenklet forelegg i vegtrafikksaker (FOR-1990-06-29-492).

Satsen for sykling uten påkrevd lys og refleks er per dags dato kr 1150. Foruten fare for påkjørsel av bil og fotgjenger kan det  bli en dyr affære å sykle i høstmørket uten tilstrekkelig lys.

Plikt til å møte som vitne i straffesak

Det følger av straffeprosessloven § 108 at dersom du blir innkalt som vitne i en straffesak så har du en plikt til å møte og til å forklare deg. Har du derimot lang reisevei (over 80 mil med rutegående befordringsmiddel eller mer enn 12,5 mil på annen måte, så kan vitnet fritas av retten for oppmøte. Mest praktisk da er at vitnet føres på telefon.

 

Straffeprosessloven § 108. 

Enhver plikter etter innkalling å møte som vitne og forklare seg overfor retten, med mindre annet er bestemt ved lov.

Straffeprosessloven§ 109. 

Plikt til å møte som vitne ved tingrett og lagmannsrett har enhver. Retten kan frita et vitne som har mer enn 800 km reise med rutegående befordringsmiddel eller 125 km på annen måte, eller en tilsvarende strekning dels på den ene, dels på den annen måte, for møteplikt dersom fremmøte vil medføre uforholdsmessige ulemper eller kostnader sammenlignet med vitnets betydning for sakens opplysning.

Vitnet har krav på godtgjørelse etter særskilt lov.

Må foreldre betale noe for barnet etter en omsorgsovertakelse?

Det er i barnevernloven § 9-2 en bestemmelse om hvilken forsørgerplikt foreldre har for barn som er plassert i offentlig omsorg.

Barnevernloven § 9-2.Foreldres underholdsplikt.

Når et barn er plassert utenfor hjemmet som følge av et vedtak etter loven, kan kommunen kreve at foreldrene skal betale oppfostringsbidrag fra måneden etter at plasseringen ble iverksatt og til den måneden plasseringen opphører. Oppfostringsbidrag kan bare kreves dersom dette anses rimelig ut fra foreldrenes økonomiske situasjon.

Krav om bidrag eller endring av fastsatt bidrag etter første ledd, sendes til bidragsfogden. Bidragsfogd etter denne bestemmelsen er det organ som Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer, og dette organ avgjør kravet og fastsetter beløpet. Den bidragspliktige kan sette fram krav overfor bidragsfogden om å få endret bidraget eller ettergitt bidragsgjeld. Bidraget kan fastsettes eller endres med virkning fra inntil tre måneder før kravet ble mottatt. Bidrag som er fastsatt etter barneloven faller bort fra det tidspunkt bidrag kan fastsettes etter denne bestemmelsen. Barneverntjenesten skal, uten hinder av taushetsplikt, gi bidragsfogden de opplysninger som er nødvendige i den enkelte sak.

Bidragsfogdens vedtak kan påklages til nærmeste overordnede organ eller til det organ som Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer.

Bidrag etter denne bestemmelsen innkreves av Arbeids- og velferdsetatens innkrevingssentral etter bidragsinnkrevingsloven. Bidraget skal innbetales til kommunen.

Departementet kan gi forskrifter om bidrag etter denne bestemmelsen.

Når det skjedde det avgjør hvilken straffelov

Straffeloven av 1902 ble avløst av ny straffelov av 2005 med virkning fra 1. oktober 2015. Det tok altså 10 år for ny straffelov å tre i kraft. Det betyr ikke at alle straffesaker som gå i disse dager går etter ny straffelov. Det som er avgjørende er når handlingen ble begått.

I f.eks familievoldsaker kan forholdet ha pågått fra 2012 til 2016 og da skal tiltale tas ut etter begge lovene. Pågikk den straffbare handlingen fra 2012 til 2014 skal tiltale bare tas ut etter den gamle straffeloven av 1902.

I mange tilfeller er lovreglene like og det kan være av liten betydning hvilken lov som skal anvendes, mens i andre tilfeller kan det være helt avgjørende.

Ordinær mekling og rettsmekling- hva er forskjellen?

Det følger av tvisteloven § 8-1 at retten på ethvert trinn av saken skal vurdere muligheten for å få rettstvisten helt eller delvis løst i minnelighet gjennom mekling eller rettsmekling, om ikke sakens karakter eller forholdene for øvrig taler imot en slik løsning.

Bestemmelsen skiller mellom «mekling» og «rettsmekling». Med «mekling» siktes det til mekling som ledd i ordinær saksbehandling ved andre domstoler enn forliksrådet. Reglene om ordinær mekling reguleres i tvisteloven § 8-2. Rettsmekling er relativt nytt og reguleres av tvisteloven §§ 8-3 til 8-7. Dette er også en form for domstolsmekling og kan i korthet sies å være en mer intensiv form for mekling enn ordinær mekling ved at det bringer særlige regler til anvendelse.

Det vil i noen grad være en flytende overgang mellom disse meklingsformene, det er imidlertid viktig å markere et skille. Nedenfor gis en kort oversikt over viktige forskjeller.

Pålegg om mekling

Retten har etter tvisteloven § 8-1 en aktiv plikt til å vurdere muligheten for en minnelig løsning av tvisten. For det tilfelle at mekling fremstår som en hensiktsmessig løsning skal forslag om dette fremsettes partene. Det ligger i meklingens natur at begge parter bør ønske å løse saken gjennom mekling. Ved rettsmekling har retten imidlertid en videre adgang til å pålegge partene mekling enn det som følger av ordinær mekling. Etter tvisteloven § 8-3 kan retten avgjøre om rettsmekling skal foretas i stedet for eller i tillegg til ordinær mekling. Avgjørelse om dette forutsetter en formell beslutning.  Før en slik beslutning tas har partene anledning til å uttale seg. Partenes holdning til mekling vil være styrende, men bestemmelsen gir retten adgang til pålegge et forsøk på rettsmekling dersom særlige grunner taler for det. Beslutningen om rettsmekling kan bare angripes på det grunnlag at avgjørelsen er uforsvarlig eller urimelig, eller at oppnevnt mekler er inhabil.

Hvem foretar meklingen?

Ved ordinær mekling for retten kan det ikke brukes andre meklere enn den dommer som ellers behandler saken.

Ved rettsmekling oppnevnes en særskilt rettsmekler. Etter tvisteloven § 8-4 første ledd kan rettsmekleren være

  • forberedende dommer i saken
  • en av domstolens øvrige dommere
  • en person fra utvalget av rettsmeklere for domstolene
  • Rettsmekler utenfor utvalget rettsmeklere dersom partene samtykker til dette

Meklerens rolle

Ved ordinær mekling skal den samme dommer fortsatt behandle saken dersom meklingen mislykkes. Det er derfor viktig at dommeren ikke setter frem forslag, gi råd eller synspunkter som er egnet til å svekke tilliten til rettens upartiskhet, jf. tvisteloven § 8-2.

Rettsmekleren har på sin side adgang til å opptre mer aktivt under rettsmeklingen, og kan fremsette forslag til løsning. Som en konsekvens av dette kan en dommer som har vært rettsmekler i saken bare delta i den videre behandlingen av saken hvis partene ber om det, og dommeren selv finner det betenkelig, jf. tvisteloven § 8-7 annet ledd.

Gjennomføring av meklingen

Ordinær mekling foregår i hovedsak i rettsmøte. Spørsmålet om det skal foregå for åpne eller lukkede dører følger av domstollovens regler. Tas spørsmålet om mekling opp i et rettsmøte som foregår for åpne dører, vil meklingen normalt måtte foregå for åpne dører.

Rettsmekling foregår utenfor rettsmøte. Det vil si at meklingen ikke er offentlig og foregår for lukkede dører.

En annen viktig forskjell hva gjelder gjennomføring av meklingen er adgangen til separate møter mellom mekler og partene.  Det foreligger et absolutt forbud mot at det holdes separate møter med partene ved ordinær mekling. Dette gjelder selv om partene skulle samtykke til slike møter. Bakgrunnen for forbudet er å forhindre at det oppstår usikkerhet og uklarhet som er egnet til å svekke tilliten til rettens upartiskhet. Ved rettsmekling er imidlertid slike separate møter en normal del av gjennomføringen av meklingen. Særmøter har i praksis vist seg å være en helt nødvendig forutsetning for den mer vidtgående og intensive meklingen som tilstrebes ved rettsmekling.

En tredje forskjell gjelder partenes møteplikt til mekling. Ved ordinær mekling er det de alminnelige reglene om partenes møteplikt som er avgjørende for om parten selv må være til stedet i rettsmøte hvor det mekles. Ved rettsmekling må parten selv møte, men har anledning til å ta med seg prosessfullmektig.

Taushetsplikt

Ved rettsmekling er det regler om bevisforbud og taushetsplikt. Tilsvarende regler gjelder ikke ved ordinær mekling. Bakgrunnen for disse reglene er at meklingen skal kunne foregå mest mulig fritt. Partene skal være ikke behøve å være redd for at det som blir sagt blir kjent og brukt mot dem ved en senere domstolsbehandling.

Den videre saksbehandlingen hvis enighet ikke oppnås. 

Kommer partene til enighet gjennom ordinær mekling eller rettsmekling kan enigheten nedfelles i et rettsforlik. Et rettsforlik har samme virkning som en dom i saken. Blir det ikke enighet i saken vil behandlingen av saken fortsette ved domstolen. Forskjellen til ordinær mekling er her som nevnt at en dommer ved rettsmekling kun kan delta i den videre behandlingen av saken hvis partene ber om det og dommeren selv finner det ubetenkelig.

 

 

 

Utover enhver rimelig og fornuftig tvil – overveiende sannsynlig

Hvilken krav stiller retten til bevissikkerhet når de skal dømme? Det er to forskjellige beviskrav om vi snakker strafferett eller sivile saker.

I strafferetten heter det at man skal frifinne tiltalte dersom det er rimelig og fornuftig tvil mht om tiltalte har gjort det han er tiltalt for eller om han mente å gjøre det.

I sivile saker, resten av sakene, er det en overvekt av sannsynlighet som er kravet for å få medhold. Man skal med andre ord legge til grunn det mest sannsynlige scenarioet i disse sakene.

Så hva med straffesakene hvor tiltalte blir frikjent, men dømt til å betale erstatning? Da er det ikke bevist utover enhver rimelig og fornuftig tvil at tiltalte har begått det straffbare forholdet, men det er overveiende sannsynlig. Erstatningskravet er et sivilt krav (eller borgerlig rettskrav) og ikke egentlig en del av strafferetten selv om kravet behandles samtidig.

Dokumentavgift

Skal du overdra fast eiendom? Hovedregelen er at man må betale dokumentavgift når man skal tinglyse overdragelsen. Dokumentavgiften er p.t.  2,5 % av eiendommens markedsverdi på tinglysingstidspunktet.

I lov om dokumentavgift og i Stortingets vedtak om dokumentavgift er det gitt fritak i enkelte situasjoner. En fullstendig oversikt over alle fritaksgrunnene kan man finne i avgiftsrundskriv om dokumentavgift fra Skattedirektoratet.

Kartverket har fine nettsider der du kan lese mer om unntakene og fremgangsmåten dersom du skal påberope deg et slikt unntak.

I våre oppdrag som oppgjørsmegler vil vil kunne hjelpe deg å finne ut om du har krav på fritak fra dokumentavgiften.

Lov om endringar i veglova og vegtrafikkloven (bompengar i byane)

1. oktober trer ny § 27 i kraft i Lov om endringar i veglova og vegtrafikkloven (bompengar i byane). Lovbestemmelsen:

§ 27.
Med samtykke frå Stortinget kan departementet fastsetje at det skal krevjast bompengar på offentleg veg, fastsetje storleiken på avgiftene, og setje vilkår om bestemt bruk av avgiftsmidlane. Bompengane kan nyttast til alle tiltak som denne lova gir heimel for. Dessutan kan dei nyttast til investeringar i faste anlegg og installasjonar for kollektivtrafikk på jernbane, inkludert sporveg og tunnelbane.

Med samtykke frå Stortinget kan departementet fastsetje særskilde ordningar for bompengar i byområde, med takstar som er tilpassa dei særskilde behova i området, ut frå omsyn til transportløysingane i området, bruken av arealet, lokalmiljøet eller liknande. Ut frå behova kan det fastsetjast takstar som er baserte på køyretøya si vekt, påverkar val av reisemiddel, varierer ut frå tida på døgnet, varierer ut frå dei ulike køyretøya sine miljøeigenskapar eller liknande. Føresegnene om vilkår og bruk av bompengar i første ledd gjeld tilsvarande. Som del av ein plan om eit heilskapleg og samordna transportsystem i eit byområde, kan bompengar nyttast til tiltak for drift av kollektivtrafikk.

Departementet kan i forskrift fastsetje mellombelse endra bompengetakstar til bruk i avgrensa periodar innanfor eksisterande bompengeordningar i byområde når det er fare for og ved overskriding av grenseverdiane for konsentrasjon av forureining i luft utandørs fastsett i forskrift med heimel i forurensningsloven § 9. Bruken av takstane føreset vedtak av kommunen og fylkeskommunen. Inntekter frå dei endra takstane skal gå til å nedbetale dei prosjekta som er prioriterte i bompengeordninga det gjeld. Departementet kan i forskrifta likevel fastsetje føresegner om at inntekter frå dei endra takstane kan bli brukt til tiltak for å få ned trafikken i perioden det gjeld.

Med samtykke frå departementet kan rett til å krevje inn bompengar pantsetjast. Ei slik pantsetjing omfattar den rett pantsetjaren har til den eller dei eigedomane der det ligg eller skal liggja bomstasjon eller til eigedom som har samanheng med drifta av bompengeinnkrevinga. Panterett i rett til å krevje inn bompengar får rettvern ved å tinglysast i grunnboka på den eller dei eigedomane som er nemnde i førre punktum. Andre fordringshavarar enn panthavaren har ikkje rett til dekking i retten til å krevje inn bompengar.

Departementet kan i forskrift fastsetje generelle føresegner om takstar etter første og andre ledd og føresegner om plikta til å betale bompengar.