Regler om bruk av rettskapper m.v. ved domstolen

kappe i domstolen

Du har sikkert sett fra norske domstoler at advokater og dommere har på seg svarte kapper. Det er utarbeidet en forskrift om bruk av rettskapper med hjemmel i domstolloven § 142.

FOR-1995-06-23-577

Lurer du på hva kravet til selve kappen er? Det er regulert i § 6 i forskriften:

§ 6. Kappetyper

Rettskappen skal være av sort ullstoff med vide ermer og rekke til midt på leggen. Rundt halsen skal det være en brem som lages som en flatt liggende krave som fortsetter på kappens forside til dennes nederste kant. Det skal også være en brem nederst på ermene.

For dommere i Høyesterett skal bremmen være av rød fløyel. Dommere i lagmannsrett og tingrett samt Riksadvokaten skal ha brem i sort fløyel. Advokater og aktorer skal ha brem i sort silke.

Bremmen skal være mellom 14 og 15 cm bred bakerst i nakken og smalne til 13 cm foran. På kappens forside skal den smalne jevnt fra 13 cm øverst til 10 cm ved kappens nederste kant. Bremmen nederst på ermet skal være 9 cm bred.

Rettskappe for protokollførere skal ha en smal krave uten brem.

Betydningen av eierforhold ved skilsmisse etter en av ektefellenes død.

Når et ekteskap tar slutt skal verdiene som hovedregel likedeles mellom ektefellene. Det er likevel flere grunner til at eierforhold kan være av betydning ved skifte etter endt ekteskap.

For det første gir eierskap rett til å beholde selve tingen etter ekteskapsloven § 66. Det er noen unntak fra dette etter ekteskapsloven § 67 for felles bolig og innbo, men det kreves her «særlige grunner» for at man skal få overta en annens eiendel. Eiendeler skal verdsettes til markedsverdi, og ofte er markedsverdien lav i forhold til bruksverdien av egne ting. Som eksempel kan man tenke en sofa som ble kjøpt for en måned siden. Hvis denne skal selges brukt vil man få begrenset igjen for denne og det er dette som er sofaens markedsverdi. For ektefellene kan det derfor være av stor betydning å få beholde sofaen selv om halve verdien av sofaen må betales til den andre ektefellen.

For det andre knyttes skjevdelingskrav og de fleste forloddskrav etter ekteskapsloven § 59 og § 63 seg til eiendeler som man selv eier. Det samme gjelder at man bare kan ha særeie i det man selv eier.

For det tredje vil eierforholdene være av betydning ved fradrag for annen gjeld etter ekteskapsloven § 58 tredje ledd bokstav c.

Og for det fjerde vil eierskap være av betydning der en, eller begge av ektefellene har mer gjeld enn verdier. Ektefeller blir ikke ansvarlig for den andres gjeld, men det er mulig å gjøre fradrag i gjeld før likedeling. Hvis den andre ektefellen har mer gjeld enn verdier, går det ikke noe til likedeling fra denne, så denne vil ikke betale deg noe for eiendelene denne beholder.

Skifteadvokater på Helgeland

Må en eiendomsoverføring mellom ektefeller tinglyses for å være gyldig?

I sin artikkel om Tom og Anne-Elisabeths ektepakt skriver NRK følgende

«Endringene om å overføre boligen til Tom Hagens særeie fra 1993 ble imidlertid ikke bokført i grunnboken, som innebærer at Anne-Elisabeth Hagen fortsatt ville eid sin del av huset.«

Dette bygger på en misforståelse. Tinglysning av eiendomsoverdragelse i grunnboken er av betydning for ekstinksjon fra kreditorer eller godtroende erververe. Det vil si at man tinglyser for å bli hjemmelshaver for hindre at den som står tinglyst som hjemmelshaver selger eiendommen til noen andre, eller at hjemmelshaverens kreditorer tar utlegg i eiendommen.

For forholdet mellom ektefeller er det avgjørende at overføringen av eiendommen er gjort i ekteskaps form. Så selv om det ikke er noe som er bokført i grunnboken, innebærer det ikke som NRK påstår at Anne-Elisabeth Hagen fortsatt eier huset.

kan jeg velge den advokaten jeg selv vil ha?

Ektepakten mellom Tom Hagen og Anne- Elisabeth Hagen

I forbindelse med pågripelsen av Tom Hagen publiserte VG en artikkel om ekteparets ektepakt. I VGs artikkel fremheves det at ektepakten potensielt kunne blitt satt til side som urimelig og advokat Mette Yvonne Larsen siteres på at ektemannen ville blitt «flådd av en domstol». I VGs artikkel fremstilles skilsmisseoppgjøret som et mulig motiv for drapet. NRK omtaler også samme ektepakt. I NRKs artikkel uttaler John Asland ved Institutt for privatrett på Universitetet i Oslo seg om at det er liten grunn til å tro at hun ville nådd frem med å få kjent ektepakten ugyldig.

Så hvem skal man høre på? Og hvem har rett?

I det følgende vil jeg gå nærmere inn på hvordan spørsmålet om å sette en ektepakt til side vurderes av en domstol, før jeg kommer tilbake til spørsmålet om ekteparet Hagens ektepakt.

Utgangspunktet er at en ektepakt er en bindende avtale, og at den er inngått for å regulere forholdet ved en eventuell skilsmisse eller død. Selv om en av ektefellene taper på ektepakten og dermed angrer på at den ble inngått, er ektepakten bindende. Det ligger i ektepaktens natur at den vil stille en av ektefellene i en svakere stilling enn det ektefellen ville vært i om ekteskapslovens normalordning ble fulgt. Men ekteskap er forskjellige, og det er opp til ektefeller selv å finne ut i hvilken grad de ønsker økonomisk fellesskap og at det den ene tjener skal komme den andre til gode.

Det er ekteskapsloven § 46 andre ledd som regulerer forholdet. Bestemmelsen slår fast at «En avtale mellom ektefeller etter reglene i §§ 42 til 44 kan helt eller delvis settes ut av kraft hvis den vil virke urimelig overfor en av partene. I stedet for å sette avtalen ut av kraft, kan retten bestemme at ektefellen som blir urimelig dårlig stilt, blir tilkjent et beløp fra den andre ektefellen»

For å kunne vurdere hvorvidt den konkrete ektepakten er urimelig er det nødvendig med kjennskap til omstendighetene ved avtalens inngåelse og ved skifteoppgjøret jf. Ot.prp. nr. 28 (1990-1991) s. 111. Dette er opplysninger vi i begrenset grad har, og det gjør enhver vurdering usikker.

Høyesterett har i Rt. 2006 s. 833 gjennomgått formålet med regelen og terskelen for at den skal komme til anvendelse. Det vises til dette før jeg kommer tilbake til ekteparet Hagens ektepakt.

38) Det fremgår av lovforarbeidene at den rettspolitiske begrunnelse for bestemmelsen til dels er den samme som for bestemmelsen i § 31 tredje ledd om at arbeid i hjemmet kan gi grunnlag for erverv av medeiendomsrett, se NOU 1987:30, side 146. I et samlivsforhold vil det som oftest utvikle seg et økonomisk fellesskap. Partene deler ansvaret for fellesforpliktelsene forskjellig, og den enes anskaffelse av formuesgoder vil ofte være muliggjort eller i alle fall tilrettelagt gjennom innsats fra den andre på en annen kant. Dette gjelder særlig i langvarige ekteskap, hvor det vil kunne ha utviklet seg et særlig sterkt økonomisk fellesskap, og hvor den ene av ektefellene etter hvert kan ha blitt mer eller mindre økonomisk avhengig av den andre. En ektepakt som gjør bolig eller andre formuesgoder som har vært benyttet av ektefellene i fellesskap, til den enes særeie, vil i slike forhold kunne føre til en økonomisk skjevhet, som det bør være adgang til å få rettet opp, dersom den annen part ellers vil bli sittende igjen med lite eller intet av økonomiske verdier.

(39) Som fremholdt av Ekteskapslovutvalget, må imidlertid lempingsregelen i ekteskapsloven § 46 andre ledd «brukes med forsiktighet», se NOU 1987:30, side 146. Ved fastleggelsen av anvendelsesområdet for denne må det tas utgangspunkt i at loven gir ektefeller adgang til å avtale at formuesgoder skal være unntatt fra deling. Om anvendelsesområdet for lempingsregelen uttaler Ekteskapslovutvalget (side 146-147):
«Regelen skal ikke oppfattes som en regel som etter en helt fri rimelighetsvurdering kan medføre at den ene tilkjennes et beløp hos den annen. Skal den brukes, må grunnvilkåret være at den ene ektefelle ved ekteskapets opphør blir urimelig dårlig stillet økonomisk sett. Ved denne rimelighetsvurdering vil det særlig være ektefellens egen formue og inntektsevne som må vurderes. Det vil videre være av betydning hvor lenge ekteskapet har bestått, og hvordan ektefellene har innrettet seg under samlivet. En forutsetning for lempning vil videre være at det er en vesentlig forskjell på de beløp hver av ektefellene kan holde utenfor delingen. Har ektefellene hatt delvis særeie, må det tas hensyn til hvor stor boslodd vedkommende mottar. I dansk rett er det særlig fremhevet at det beløp som tilkjennes, hovedsakelig skal være hjelp til selvhjelp, dvs. til etablering av et nytt hjem. Regelen vil derfor særlig bli brukt hvor ektefellene har vært gift i lengre tid, og familiens levestandard har vært basert på den annens inntekt og formue.»

(40) Det har i juridisk teori vært noe omtvistet hvorvidt terskelen for å tilkjenne et vederlagskrav etter ekteskapsloven § 46 andre ledd andre punktum skal være like høy som å sette ektepakten helt eller delvis ut av kraft etter første punktum. Mens Holmøy og Lødrup har lagt til grunn at terskelen er den samme, må bestemmelsen om vederlagskrav etter Strøm Bulls oppfatning ses på som en «mellomløsning», se Holmøy/Lødrup, op.cit. side 307, jf. side 312 og Strøm Bull: Avtaler mellom ektefeller (1993), side 253-254.


(41) Ekteskapslovutvalget foreslo bare en bestemmelse om vederlagskrav. Bestemmelsen om at ektepakten helt eller delvis kan tilsidesettes, kom inn i odelstingsproposisjonen. Som begrunnelse for å åpne for to former for rettsvirkninger uttaler departementet at det i enkelte tilfeller kan «gi den mest fleksible og rimelige løsningen å sette hele eller deler av avtalen til side, mens økonomisk kompensasjon vil gi den beste løsningen i andre», se Ot.prp.nr.28 (1990–1991) om lov om ekteskap, side 80.

(42) Det følger av sammenhengen mellom § 46 andre ledd første og andre punktum at det både for hel eller delvis tilsidesettelse og for tilkjennelse av vederlagskrav er et vilkår at ektepakten virker urimelig overfor en av partene. Selv om det i utgangspunktet må stilles det samme krav til urimelighet etter første og andre punktum, må det imidlertid ved urimelighetsvurderingen i noen grad ses hen til rettsvirkningene. Etter omstendighetene vil tilkjennelse av et vederlagskrav kunne være et mindre inngrep i ektepakten enn hel eller delvis tilsidesettelse. Som fremholdt av Strøm Bull op.cit. side 253-254, kan tilkjennelse av et vederlagskrav fremstå som en hensiktsmessig «mellomløsning» i tilfeller hvor avtalen fremstår som urimelig, men ikke som så urimelig at det er riktig å sette den til side.

Anne Elisabeth Hagen giftet seg med Tom Hagen som 19-åring. Paret har tre barn sammen. Det er grunn til å anta at Anne har tatt seg mer av barna i oppveksten enn Tom, og at hun også ellers har bidratt mer med det huslige, men dette er bare en antagelse. Hvis denne antagelsen stemmer, vil det være et sterkt argument at Anne Elisabeth har frigitt tid for Tom Hagen til å bygge opp sin formue.

Da Anne Elisabeth Hagen inngikk ektepakten var hun klar over at denne bestemte at ekteparets største verdier skulle være Tom Hagens særeie. Man må legge til grunn at hun med viten og vilje gikk med på at dette var den fordelingen som ektefellene skulle ha.

Det er kjent at ektepakten ble satt opp av en advokat som hadde forretningsrelasjon til mannen. Det kan stilles spørsmål til om denne har sikret at Anne-Elisabeth har vært klar over hva hun gikk med på.

I første ektepakt fikk hun bare særeie til en hyttetomt, arv fra egen familie, kr. 200 000 og en bil, mens Tom Hagen fikk særeie til en rekke selskaper. I 1993 ble parets felles bolig overført fra et sameie mellom partene som var felleseie til Tom Hagens særeie. Tom Hagen skulle på sin side betale for oppussing av eiendommen som Anne-Elisabeth hadde arvet.

Det hele fremstår noe urimelig for Anne-Elisabeth. Det at mannen, i tillegg til en milliardformue i selskapene, også skal holde partenes felles bolig fra deling, fremstår lite rimelig. Særlig hvis det antas at Anne-Elisabeth har gjort mer av det huslige enn Tom og ektepakten ble inngått på initiativ fra Tom og skrevet av hans advokat.

Etter min mening fremstår det ut fra de opplysningene som er kjent at en god løsning ville vært å sette til side den delen av ektepakten som gjaldt partenes felles bolig. Eventuelt kunne Anne- Elisabeth blitt tilkjent et vederlag på noen millioner.

Når det gjelder ektepakten som regulerer Tom Hagens selskaper, tviler jeg for at en domstol ville satt denne til side. Det å kunne sikre selskaper mot skifteoppgjør ved særeie er et legitimt motiv. Blir ektepakten som omhandler felles bolig tilsidesatt, er det vanskelig å se at Anne-Elisabeth skulle vært i så dårlig stilling at hun kom urimelig dårlig ut av ekteskapet. Hun ville da trolig hatt vel så mye midler tilgjengelig som gjennomsnittsnordmannen på hennes alder.

At økonomi skulle vært et motiv for et drap i denne saken fremstår imidlertid ikke som realistisk. Dette er en mann med milliardformue, og det omtvistet beløpet ville maksimalt omhandlet noen få titalls millioner. Hagen ville altså i alle tilfeller kunne kjøpt Anne-Elisabeth Hagen ut, uten større økonomiske utfordringer så lenge ektepakten knyttet til selskapene ikke hadde blitt endret.

advokater i mosjøen

Omlegging av konkursloven

Regjeringen har fremmet forslag om at hele konkurslovens del 1, om gjeldsforhandlinger, inntil videre skal erstattes av en ny lov om «rekonstruksjon» av selskaper. Preposisjonen kan leses her.

Hovedformålet med lovforslaget er å redusere risikoen for unødige konkurser i levedyktige virksomheter som er rammet av en akutt svikt i inntektene som følge av utbruddet.

Lovforslaget var på høring i 2016 og utredningen kan leses her.

Oppsigelsesfrist under permittering

permittering oppsigelse

Hvilken oppsigelsesfrist gjelder når man er permittert?

Svaret følger av arbeidsmiljøloven § 15-3 (9):
Arbeidstaker som er permittert uten lønn i forbindelse med driftsinnskrenkning eller driftsstans, kan gå til oppsigelse med en oppsigelsesfrist på 14 dager regnet fra den dag oppsigelsen blir mottatt av arbeidsgiver. Dette gjelder uansett hvilken oppsigelsesfrist som følger av loven eller avtale.

Rapport om virkninger av halvering av reisegodtgjørelsen

For tre år siden vedtok regjeringen å halvere reisegodtgjørelsen for advokater, sakkyndige og tolker oppnevnt av retten.

Virkningene av dette skulle evalueres etter tre år, og nå er rapporten klar. Du kan lese denne her.

Konklusjonen er at redusert reisefraværsgodtgjørelse et lite treffsikkert virkemiddel for å redusere unødvendig reising; all reising blir mindre attraktivt, også nødvendig reising, som det er en del av, særlig i områder der reiseavstandene er store. Det vil være mer treffsikkert å fokusere på en streng, men pragmatisk, håndhevelsen av bostedsforbeholdet, kombinert med over tid å legge mer til rette for bruk av fjernmøteteknikk, slik at det så godt som mulig tilrettelegges for å erstatte reiser med virtuelle møter der dette kan være hensiktsmessig.

Halveringen i reisefraværsgodtgjørelsen har gitt en direkte budsjettvirkning på anslagsvis i størrelsesorden 90 mill. kroner årlig. Satsreduksjonen har dermed frigjort midler til andre formål. Svært lav godtgjørelse for reise risikerer imidlertid å ha utilsiktede effekter som ikke er ubetydelige, med store geografiske fordelingsvirkninger.

Dekning av pasienters utgifter til advokat etter pasientskadeloven

Dekning av pasienters utgifter til advokat etter pasientskadeloven

I Forskrift om dekning av pasienters utgifter til advokat etter pasientskadeloven § 11 fremgår det at

  • Utgifter til advokat skal beregnes ut fra en timesats tilsvarende den til enhver tid gjeldende salærsatsen fastsatt av Justisdepartementet.
  • Beregningen skal skje på grunnlag av den salærsatsen som gjaldt da advokaten avsluttet arbeidet med saken.
  • Dersom Norsk pasientskadeserstatning eller Pasientskadenemnda finner at advokaten har benyttet lengre tid på saken enn hva som er rimelig og nødvendig, skal det foretas avkortninger i forhold til det beløpet som kreves dekket.
  • Forskriften får anvendelse når kravet om erstatning er meldt til Norsk pasientskadeserstatning etter reglene i pasientskadeloven § 9 etter ikrafttredelsen av denne forskriften.

Trenger du advokatbistand i sak om pasientskadeerstatning? Advokat Petter Nilsskog hos oss kan bistå deg: 751 75800

Ny digital advokathverdag

digital advokathverdag

Da Norge gikk i lås for noen uker siden ble rettssaker utsatt på bestemt og ubestemt tid og tid som ellers ville gått til å forberede rettssaker og gjennomføre rettssaker gikk til de advokatoppgavene som gjensto og som kunne gjennomføres uten fysiske møter.

Nå som det offentlige ser at nedstengningen skaper en større og større flaskehals i fremtiden er systemet tilbake igjen med gjennomføringer av rettssaker. Det som har endret seg er at nå har vi flere saker på kalenderen i april som skal gjennomføres uten fysisk å være i en rettssal.

På mange måter er det noe forlokkende over å kunne være på kontoret med kaffekoppen, med et bedre PC-oppsett (flerskjermoppsett) og alle andre komfortable innretninger som har bygget seg opp over år. På den andre siden vet vi ikke helt hva vi går glipp av. Går vi glipp av kroppsspråk? Noen vil være på video og da får vi sett bare ansiktet. Andre vitner vil bli tatt på telefon og da i større grad enn til vanlig. Hva med samtale mellom advokat og klient. Hvis disse ikke er i samme rom skal de da ha svært hyppige pauser eller kan man få til en slags chattetjeneste som går samtidig på skjermen? Hva med høytideligheten og følelsen av at det nå er alvor? Spiller det inn på hvordan man skal oppleve en rettsprosess? Kan det føles litt som en hurtigmatvariant av rettssikkerheten? Jeg har allerede fått klienter som sier at de ikke vil være alene i prosessen. Da forstår jeg dem slik at de vil ikke sitte i sitt hjem uten å ha advokaten nært seg. Tryggheten av å ha tillitspersonen fysisk i nærheten handler nok om mer enn bare hvilke ord som skal formidles til dommeren. Kan det være at disse digitale prosessene i større grad fører til ankesaker? Hva med rettsmeklinger? Hvordan vil det være når det i stor grad utføres særmøter? Er det lettere eller vankseligere å utøve et «meklingspress» over video?

Noen av svarene får vi allerede de neste 2 ukene.