Chat with us, powered by LiveChat

Kan norske myndigheter straffeforfølge en handling i utlandet?

Ja, i noen tilfeller kan norske myndigheter straffeforfølge handlinger skjedd i utlandet. Dette er regulert i straffeloven § 5.

Straffeloven § 5. Straffelovgivningens anvendelse på handlinger i utlandet

Utenfor virkeområdet etter § 4 gjelder straffelovgivningen for handlinger foretatt

a)av en norsk statsborger,
b)av en person med bosted i Norge, eller
c)på vegne av et foretak registrert i Norge,

når handlingene:

1.er straffbare også etter loven i landet der de er foretatt,
2.anses som krigsforbrytelse, folkemord eller forbrytelse mot menneskeheten,
3.anses som brudd på krigens folkerett,
4.anses som barneekteskap eller tvangsekteskap,
5.anses som kjønnslemlestelse,
6.er rettet mot den norske stat eller norsk statsmyndighet, eller rammes av §§ 120 a eller 127 jf. 120 a,
7.er foretatt utenfor området for noen stats høyhetsrett og kan straffes med fengsel,
8.anses som omsorgsunndragelse,
9.rammes av §§ 257, 291-296, 299-306 eller §§ 309-316,
10.anses som terror- eller terrorrelatert handling etter straffeloven kapittel 18, eller rammes av §§ 145 eller 146, eller
11.anses som oppfordring til en straffbar handling etter straffeloven § 183 eller innebærer fremsettelse av en hatefull ytring etter straffeloven § 185.

Første ledd gjelder tilsvarende for handlinger foretatt

a)av en person som etter handlingstidspunktet er blitt norsk statsborger eller har fått bosted i Norge,
b)av en person som er eller etter handlingen er blitt statsborger i eller bosatt i et annet nordisk land, og som oppholder seg i Norge, eller
c)på vegne av et utenlandsk foretak som etter handlingstidspunktet har overført sin samlede virksomhet til et foretak registrert i Norge.

Første ledd nr. 1, 2, 3, 6, 7, 8, 10 med unntak av § 145, og 11 gjelder tilsvarende for handlinger foretatt av andre personer enn dem som omfattes av første og annet ledd, når personen oppholder seg i Norge, og handlingen har en lengstestraff på fengsel i mer enn 1 år.

For handlinger som nevnt i første ledd nr. 2 gjelder annet og tredje ledd bare dersom handlingen etter folkeretten anses som folkemord, forbrytelse mot menneskeheten eller krigsforbrytelse.

Straffelovgivningen gjelder også for handlinger som er foretatt i utlandet av andre personer enn dem som omfattes av første til fjerde ledd, dersom handlingen har en lengstestraff på fengsel i 6 år eller mer og er rettet mot noen som er norsk statsborger eller er bosatt i Norge.

Ved strafforfølgning etter denne paragraf kan straffen ikke overstige høyeste lovbestemte straff for tilsvarende handling i det landet der den er foretatt.

Påtale etter denne paragraf reises bare når allmenne hensyn tilsier det.

Nye retningslinjene for sivile saker

En arbeidsgruppe bestående av tingrettsdommer fra Oslo tingrett, tingrettsdommer fra Fredrikstad tingrett, to lagdommere (Gulating og Borgarting), samt to advokater og to rådgivere i Domstoladministrasjonen, har utarbeidet retningslinjer for behandling av sivile saker;

Last ned: FELLES RETNINGSLINJER FOR BEHANDLINGEN AV SIVILE SAKER I TINGRETTENE

Har du behov for advokatbistand i din sak? Ring oss på 751 75 800

Uskifte

Hva er et uskifte og hvem kan sitte i uskifte. Et skifte etter et dødsfall betyr at man gjør opp boet etter avdøde. Altså at man fordeler aktiva (verdier) og passiva (gjeld) etter avdøde. Hvis man skal sitte i uskifte så betyr det at den som er i posisjon til å kreve uskifte, ektefelle etter arveloven kapittel eller samboere etter arveloven § 28 c, råder over avdødes bo frem til vedkommende dør eller boet skiftes av andre grunner.

Erklæring om hvem som skal sørge for gravferden

Lov om gravplasser, kremasjon og gravferd (gravferdsloven) § 9 inneholder bestemmelser om valg av hvem som skal sørge for gravferden. Den som har fylt 18 år kan i en skriftlig erklæring fastsette hvem dette skal være. Formkravet er at erklæringen er underskrevet og datert.

Gravferdsloven § 9. Hvem som sørger for gravferden.

Den som har fylt 18 år, kan i skriftlig erklæring fastsette hvem som skal ha rett til å sørge for gravferden. Erklæringen skal være underskrevet og datert.

Dersom det ikke foreligger erklæring som nevnt i første ledd, har avdødes nærmeste etterlatte over 18 år i følgende rekkefølge rett til å besørge gravferden: ektefelle, barn, foreldre, barnebarn, besteforeldre, søsken, søskens barn og foreldres søsken. Ektefelles rett etter første punktum gjelder likevel ikke dersom ektefellene på tidspunktet for dødsfallet var separert ved dom eller bevilling. Ektefelles rett etter denne bestemmelsen gjelder tilsvarende for person som levde i ekteskapsliknende samboerskap med avdøde da dødsfallet fant sted.

Ved uenighet om hvem som skal sørge for gravferden, treffes nødvendig avgjørelse av kommunen på grunnlag av bestemmelsene i første og annet ledd. Avgjørelsen kan ikke påklages.

Den som besørger gravferden skal gis anledning til å være ansvarlig for graven, med mindre noen etterlatte skriftlig krever spørsmålet avgjort av kommunen.

Dersom ingen sørger for gravferd, skal denne besørges av kommunen hvor avdøde hadde bopel ved dødsfallet, eller om avdøde ikke hadde bopel her i landet, av den kommunen hvor dødsfallet fant sted. Kommunen kan kreve utgiftene ved gravferden dekket av dødsboet.

Kjøperens undersøkelsesplikt

Som kjøper i et kjøp mellom to privatperson har man en plikt til å undersøke gjenstanden både før og etter at kjøpet er fullført.

Kjøperens undersøkelsesplikt før levering er nedfelt i kjøpsloven § 20:


§ 20.Kjøperens onde tro, forundersøkelse m m.

(1) Kjøperen kan ikke gjøre gjeldende som mangel noe han kjente eller måtte kjenne til ved kjøpet.

(2) Har kjøperen før kjøpet undersøkt tingen eller uten rimelig grunn unnlatt å etterkomme selgerens oppfordring om å undersøke den, kan kjøperen ikke gjøre gjeldende noe som han burde ha oppdaget ved undersøkelsen, med mindre selgeren har handlet grovt aktløst eller for øvrig i strid med redelighet og god tro.

(3) Reglene foran gjelder tilsvarende når kjøperen før kjøpet er gitt høve til å undersøke en prøve og mangelen angår en egenskap som skulle framgå av prøven

Det første ledd slår fast er at dersom en kjøper inngår en avtale etter å ha blitt gjort oppmerksom på bestemte egenskaper kan han ikke senere gjøre gjeldende at denne egenskapen utgjør en mangel. Dette forutsetter imidlertid at kjøperen forsto betydningen av egenskapen for bruken av tingen.

Andre ledd i bestemmelsen regulerer virkningen av manglende forundersøkelse fra kjøperens side. Hovedregelen er at dersom kjøperen har undersøkt tingen før kjøpet, kan han ikke gjøre gjeldende som mangel noe som han burde ha oppdaget ved undersøkelsen. Det samme gjelder dersom han uten rimelig grunn har latt være å etterkomme selgerens oppfordring om å undersøke den. 

Kjøperens plikt til å undersøke gjenstanden etter levering er nedfelt i kjøpsloven § 31


§ 31.Kjøperens undersøkelse etter leveringen.

(1) Etter levering skal kjøperen så snart han etter forholdene har rimelig høve til det, undersøke tingen slik god skikk tilsier.


(2) Framgår det at tingen skal transporteres fra leveringsstedet,​2 kan kjøperen vente med å undersøke den til den er kommet fram til bestemmelsesstedet.


(3) Endrer kjøperen bestemmelsesstedet mens tingen er undervegs, eller sender han den videre uten at han har hatt rimelig høve til å undersøke den, og selgeren ved kjøpet kjente eller burde ha kjent til muligheten for slik omdirigering eller videresending, kan undersøkelsen utsettes til tingen er kommet fram til det nye bestemmelsesstedet

Forsømmes denne undersøkelsesplikten  kan kjøper miste retten  til å gjøre mangelen gjeldende, fordi reklamasjonsfristen begynner å løpe fra det tidspunktet kjøper burde ha oppdaget mangelen

 

Skilsmisse og gjeld

Ved skilsmisse skal det gjennomføres et økonomisk oppgjør. Utgangspunktet er at hver av partene beholder sine ting. Hvis man eier ting sammen må man bli enige om hvem som skal beholde tingen, eller selge den.

Når tingene er fordelt skal det gjøres et økonomisk oppgjør. Utgangspunktet er at verdien av tingene skal likedeles. Dette gjelder imidlertid ikke midler som ektefellen hadde med seg inn i ekteskapet eller midler han har fått i arv eller gave fra andre enn ektefellen. Hvis en ektefelle beholder bilen sin med en verdi på kr. 100 000 som ble kjøpt under ekteskapet, så må han som utgangspunkt betale den andre kr. 50 000.

Men hvis bilen ble finansiert gjennom lån, og dette lånet er på 100 000 eller mer, så tar ikke ektefellen med seg en nettoverdi ut av boet, og må følgelig heller ikke betale den andre ektefellen noe.

Hvis ektefellene bare har likedelingsmidler. Det vil si at de ikke skjevdeler noe som følge av arv eller gave, og ikke har midler fra før ekteskapet eller særeie, så kan de gjøre fradrag for all gjeld i likedelingsmidlene. Dette fører til at verdien av eiendelene ektefellen tar med seg ut av ekteskapet summeres opp. Etter dette gjøres det fradrag for all gjeld ektefellen er ansvarlig for. Det nettobeløp som gjenstår er det som skal likedeles.

Hvis en ektefelle har skjevdelingsmidler eller særeie skal det gjøres fradrag fra gjeld etter hvilke aktiva gjelden knytter seg til. Gjeld knyttet til likedelingsmidler kan det gjøres fradrag for i likedelingsmidlene. Gjeld knyttet til skjevdelingsmidler kan det bare kreves fradrag for hvis skjevdelingsmildlenes aktiva er mindre enn passiva knyttet til disse midlene.

For annen gjeld skal det gjøres forholdsmessig fradrag. «Annen gjeld» er midler som ikke knytter seg til objekter, som for eksempel forbrukgjeld eller studiegjeld. Hvis netto likedelingsmidler er kr. 100 000 og
netto skjevdelingsmidler er kr. 200 000 mens studiegjelden er 150 000 kan det kreves fradrag for 50 000 i likedelingsmidlene.

Har du spørsmål knyttet til det økonomiske oppgjøret etter ekteskap kan du kontakte oss her for gratis råd.

Fradrag for gjeld er regulert i ekteskapsloven § 58 andre og tredje ledd:

«En ektefelle som bare har formue som er felleseie, og som ikke holder midler utenfor delingen etter § 59, kan i sin del fullt ut gjøre fradrag for den gjelden han eller hun har.

En ektefelle som har særeie, eller som holder midler utenfor delingen etter § 59, kan gjøre følgende fradrag for gjeld i formue som er felleseie:

a.Gjeld som ektefellen har pådratt seg ved erverv eller påkostninger av eiendeler som er felleseie, kan det kreves fullt fradrag for hvis ikke noe annet følger av bokstav b.
b.Gjeld som ektefellen har pådratt seg ved erverv eller påkostninger av eiendeler som er særeie eller verdier som holdes utenfor delingen etter § 59, kan det bare kreves fradrag for når den totale verdien av særeie og skjevdelingsmidlene ikke er stor nok til å dekke gjelden. Tilsvarende gjelder gjeld som ektefellen har pådratt seg ved erverv eller påkostninger av eiendeler som er unntatt fra deling etter § 61 bokstav b eller c, eller ved utilbørlig atferd i forhold til den andre ektefellen.
c.For annen gjeld kan det kreves fradrag for en forholdsmessig del»

I Ot.prp. nr. 28 (1990–1991) Om lov om ekteskap side 120 gir departementet følgende kommentarer til bestemmelsen:

Andre ledd regulerer fradrag for gjeld når en ektefelle bare har formue som er gjenstand for deling; det vil si verken særeie eller midler som holdes utenfor delingen etter § 59 om skjevdeling. Bestemmelsen kommer til anvendelse selv om ektefellen også har eiendeler som er særskilt unntatt fra deling etter § 61. I tilfellene som omfattes av andre ledd, kan ektefellen fullt ut gjøre fradrag for gjeld i sin del av formue som er felleseie. Særreglene i tredje ledd kommer ikke til anvendelse. Det gjelder uansett hva slags gjeld det er snakk om. Regelen er i samsvar med gjeldende rett. Den er også i samsvar med utvalgets forslag, men her er regelen bare forutsatt. Av pedagogiske grunner har departementet valgt å stille opp en uttrykkelig regel i loven.

Tredje ledd har særregler om i hvilken utstrekning det kan gjøres fradrag for gjeld i formue som er felleseie, når en ektefelle har særeie eller holder midler utenfor delingen etter § 59 om skjevdeling. Etter § 59 skal skjevdeling ikke skje automatisk; det er et vilkår at en ektefelle begjærer at skjevdeling skal finnes sted. § 58 tredje ledd gjelder bare der skjevdeling faktisk er begjært, jf formuleringen «holder».

Bokstav a fastsetter at gjeld som en ektefelle har pådratt seg ved erverv eller påkostning av eiendeler som er felleseie, fullt ut skal kunne trekkes fra i den delen av ektefellens formue som er felleseie. Slik er det også etter gjeldende rett. Unntak gjelder etter utkastet for gjeld som knytter seg til felleseiemidler som omfattes av bokstav b, f.eks midler som skal skjevdeles. Se nærmere om bestemmelsen i delinnstilling II s 128 til 129 (merknadene til andre ledd andre punktum).

Bokstav b første punktum omfatter gjeld som en ektefelle har pådratt seg ved erverv eller påkostning av eiendeler som er særeie eller som holdes utenfor delingen etter § 59 om skjevdeling. Slik gjeld kan bare trekkes fra i formue som er felleseie, hvis den samledeverdien av særeie- og skjevdelingsmidler ikke er stor nok til å dekke gjelden. Det innebærer at hvis gjelden som knytter seg til særeiemidler, er større enn verdien av disse midlene, kan differansen likevel ikke trekkes fra i formue som er felleseie, hvis ektefellen også har skjevdelingsmidler som har en nettoverdi som overstiger differansen. Bestemmelsen svarer langt på vei til skifteloven § 45 andre ledd. Det har skjedd en utvidelse av regelens anvendelsesområde ved at den også skal gjelde gjeld som knytter seg til eiendeler som skal skjevdeles. «Påkostning» i utkastet tilsvarer «forøkelse» i skifteloven § 45 andre ledd. For eksempel må vedlikehold omfattes.

Andre punktum gjelder for det første gjeld som ektefellen har pådratt seg ved erverv eller påkostninger av eiendeler som er unntatt fra deling etter § 61 bokstav b eller c. I tillegg omfatter den gjeld som en ektefelle har pådratt seg ved utilbørlig atferd i forhold til den andre ektefellen. Slik gjeld kan bare trekkes fra i fellesmidler hvis verdien av særeiemidlene eller skjevdelingsmidlene ikke er stor nok til å dekke gjelden. Om alternativet gjeld som ektefellen har pådratt seg ved utilbørlig atferd i forhold til den andre ektefellen, se delinnstilling II s 129. Andre punktum tilsvarer skifteloven § 45 andre ledd, bortsett fra at skjevdelingsmidler også skal tas i betraktning etter utkastet. – Se nærmere om bokstav b første og andre punktum i delinnstilling II s 128 til 129.

Bokstav c er ny. Den omfatter gjeld som verken faller inn under bokstav a eller bokstav b, f.eks studiegjeld eller annen forbruksgjeld. For slik gjeld kan det gjøres fradrag i felleseiemidler med en forholdsmessig del. Se nærmere delinnstilling II s 128 om beregningen av fradraget

Rettens sammensetning i straffesaker

I de fleste straffesaker i tingretten er det tre dommere. 1 juridisk fagdommer ansatt i den aktuelle tingretten og 2 lekdommere. I noen sakstyper er det bare 1 juridisk fagdommer og ingen lekdommere. Dette gjelder f.eks. varetektssaker og tilståelsessaker. Når saken ankes til lagmannsretten er det nå slik at det i de fleste saker er 2 juridiske fagdommere og 5 lekdommere. Dersom det er en ren straffeutmålingsanke er det 3 juridiske fagdommere og ingen lekdommere. Er strafferammen på over 6 år settes lagmannsretten med to fagdommere og fem lekdommere.

Høyesterett slår fast: sykemelding gir ikke automatisk rett til sykepenger

Høyesterett har avsagt en dom med referansen
HR-2018-2344-A .

Lovdata sammenfatter dommen slik:
Fastlegen sykmeldte en pasient med diagnosen «psykisk ubalanse situasjonsbetinget», etter at pasientens sønn hadde blitt alvorlig syk. Senere ble sykmeldingen forlenget, etter at pasienten hadde kommet i konflikt med arbeidsgiveren. Høyesterett kom til at det ikke var sannsynliggjort at pasienten selv hadde vært syk. Hun hadde derfor ikke krav på sykepenger etter folketrygdloven § 8-4 første ledd. Det ble lagt avgjørende vekt på de begivenhetsnære bevisene. Verken legejournalen eller utfyllende brev fra fastlegen til NAV i tilknytning til den aktuelle sykmeldingsperioden inneholdt således opplysninger om symptomer og funksjonsnivå som viste at pasienten da hadde en «sykdom» i lovens forstand. Det fikk da ikke avgjørende betydning at fastlegen og pasienten hadde gitt utfyllende opplysninger i lagmannsretten tre år senere. Staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet ble frifunnet.

Folketrygdloven § 8-4 første ledd lyder

§ 8-4.Arbeidsuførhet

Sykepenger ytes til den som er arbeidsufør på grunn av en funksjonsnedsettelse som klart skyldes sykdom eller skade.

Arbeidsuførhet som skyldes sosiale eller økonomiske problemer o.l., gir ikke rett til sykepenger.

Kan jeg bytte advokat når jeg har fri rettshjelp?

Ja, det kan du. Det du skal huske på er at dersom det ikke er rettssak og du har fritt rettsråd så får du ikke ny 7 timer i stykkpris (hvis det er en 7-timerssak) hver gang du bytter. Det er ikke mulig å omgå systemet på den måten. Er det derimot en rettssak og du har fri sakførsel så vil den nye advokaten bare fakturere domstolen sine timer og du faktureres bare 1 egenandel uansett om du har hatt både 2 og 3 advokater.