SARA-prosjektet

Hva er SARA-prosjektet?

SARA-modellen (Spousal Assault Risk Assesment Guide) skal gi politiet en bedre beslutningsstøtte ved vurdering av beskyttelsestiltak i hendelser knyttet til vold i nære relasjoner.

SARA: Nytt verktøy for risikovurdering ved familievold

Verktøysettet finner du her hos SIFERMetodeStrukturert klinisk risikovurdering

 

SARA-prosjektet

  • SARA – «Spousal Assault Risk Assessment Guide» – er et verktøy for vurdering og forebygging av partnervold.
  • Politistasjonen på Stovner i Oslo og Horten i Vestfold har prøvd ut metoden på 174 familievoldssaker, med svært godt resultat.
  • SARA er en klinisk sjekkliste med 15 risikofaktorer knyttet til trusselutøverens voldshistorikk, vedkommendes sosiale og mentale funksjonsnivå og offerets sårbarhet.
  • Politiet gjør deretter en trusselvurdering gradert fra lav til ekstremt høy. Vil ny vold skje i nær framtid? Er det risiko for grov eller dødelig vold?
  • Avhengig av resultatet settes det inn tiltak som hjemmebesøk, motivasjonssamtaler, besøksforbud, voldsalarm, varetektsfengsling, hemmelig adresse eller spaning.

Kilde: «Pilotprosjektet for forebygging av vold. Prosjekt SARA», evaluert av Politihøgskolen, St. Olavs Hospital og Kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri.

Samlivsbrudd mellom samboere. Hvem får hva?

Samboerskap medfører som utgangspunkt ikke endringer i formuesforholdet mellom samboerne. Det å flytte sammen med en kjæreste har  få juridiske rettsvirkninger, selv om det finnes enkelte og i det har i de siste årene blitt flere.

Når samboere flytter fra hverandre beholder hver sitt. I enkelte tilfeller er det grunnlag for å justere fordelingen gjennom vederlagskrav, men vilkårene for dette er relativt strenge.

Går du gjennom et samlivsbrudd og trenger juridiske råd? Kontakt oss på petter@advoaktwulff.no eller på vårt kontaktskjema for gratis råd og veiledning.

 

 

Må jeg som leietaker si opp husleieavtalen skriftlig?

Nei, det er ikke noe krav i loven at du sier opp avtalen skriftlig.

Du kan velge å si ifra muntlig, men dersom det blir en konflikt og huseier sier han aldri har mottatt noen oppsigelse så kan du stille svak. Det er derfor vår anbefaling at du sier opp ved bruk av epost, rekommandert brev eller andre skriftlige formidlinger hvor du kan bevise at huseier har mottatt oppsigelsen. Det vil også være mulig å få huseier til å skrive under på at han har mottatt oppsigelsen.


Er du i konflikt om en husleiekontrakt? Ta kontakt med oss for hjelp på 751 75 800 (tast 5 når du kommer til svareren)

 

Kan jeg si opp leieavtalen min når jeg måtte ønske?

Svaret er avhengig av hvilken type leiekontrakt du har inngått. Har du en tidsubestemt leieavtale kan den alltid sies opp (med lovens oppsigelsestid) og dersom du har en tidsbestemt leieavtale men utleier ikke skriftlig har opplyst deg om at den er uoppsigelig i leietiden (men bare muntlig) så kan også den sies opp selv om den avtalte tidsperioden ikke har gått.

Du kan ikke si opp en tidsbestemt leieavtale hvor du er skriftlig informert, feks. gjennom kontrakt.

I oppsigelsestiden må du fortsette å leie leiligheten og da betale leie på vanlig måte.


Ønsker du advokathjelp sak om husleieforhold? Vi i Advokatfirmaet Wulff hjelper deg. Ring oss på 751 75800 og tast 5 når du kommer til svareren.

Skjevdeling av aksjer

Ekteskapsloven § 59 gir rett til å kreve skjevdeling av verden av formue som klart kan føres tilbake til midler som en ektefelle hadde da ekteskapet ble inngått eller senere har ervervet ved arv, eller ved gave fra andre enn ektefellen.

Det er nettoverdien av disse postene som danner utgangspunktet for beregningen av hva som kan skjevdeles. Det er den verdien vedkommende reelt sett bringer med seg inn i ekteskapet. Eventuell gjeld skal altså trekkes fra.

Avkastning av den opprinnelige skjevdelingsposten kan også kreves holdt utenfor delingen. Det må trekkes en grense mellom avkastning av kapital og verdier som skyldes arbeidsinnsats fra ektefellens side. Denne grensen kan by på bevismessige problemer. Hvordan skal man feks skille verdiøkning som skyldes arbeid fra den ene parten og verdiøkning grunnet andre årsaker?

Man kan også få bevismessige problemer i de tilfeller hvor det har skjedd en ombytting av verdier, altså at verdier som stammer fra avkastning har blitt brukt til å kjøpe andre formuesobjekter. For å få skjevdelt ombyttede verdier må det være en klar forbindelse ved at den opprinnelige skjevdelingsposten er skutt inn eller ombyttet i eiendeler som finnes på skjæringstidspunktet.

For begge disse problemstillinger kreves det sannsynlighetsovervekt, og det er den som krever skjevdeling som har bevisbyrden . Rettspraksis uttaler at  en konkrete pengestrømmen ikke nødvendigvis må følges i detalj gjennom alle ombyttinger. Prinsippet om fri bevisbedømmelse gjelder også her. Det bør altså ikke stilles strengere krav til bevis enn det som teoretisk sett kan oppfylles.

Denne problemstillingen kan lede til at det må foretas en forholdsmessig fordeling mellom ektefellene. Dette betyr at skjevdelingskravet kan bli mindre enn hva det opprinnelig var, og det kan være lurt å være oppmerksom på denne problemstillingen dersom du har skjevdelingsmidler med deg inn i ekteskapet. Ved en eventuell skilsmisse er det du som har bevisbyrden for at midlene fantes før ekteskapets inngåelse, og at de finnes i behold ved ekteskapets opphør.

 

Hvem går arven til hvis jeg ikke har barn?

Arveloven § 2 fastsetter følgende:

§ 2.Har arvelataren ikkje livsarving, går arven til foreldra hans.

Foreldre arvar likt. Er far eller mor død, går arvelotten til hans eller hennar livsarvingar, med lik part på kvar grein.

Er ein av foreldra død, og er det ikkje livsarving etter han, går heile arven til den andre av foreldra eller til hans eller hennar livsarvingar. Døyr arvelataren før fylte 18 år, går likevel halve arven til besteforeldra på den døde fars eller mors side eller til deira livsarvingar i samsvar med § 3, dersom foreldra ikkje var gifte med kvarandre då den første døydde eller det låg føre omstende som nemnt i § 8. Er det heller ingen slike arvingar i live, gjeld reglane i første punktum.

Dersom arvelataren også etterlet seg ektemake, gjeld reglane i kapittel II og III.

Hvis du ikke har barn vil arven gå til dine foreldre. Hvis foreldrene dine er døde vil arven gå til søsken.

Det er viktig å bemerke seg at arv til foreldre og andre slektninger ikke er pliktdelsarv. Det vil si at du står fritt til å testamentere hele din formue. For noen er det ønskelig at søsken arver fremover foreldre, dette må i såfall fastsettes i testament.

Er du gift ved dødsfallet vil ektefellen arve halvparten av arven og foreldrene den andre halvparten, men likevel slik at ektefellen arver minst seks ganger grunnbeløpet i folketrygden ved dødsfallet.

Hvis foreldrene dine ikke lever og du ikke har søsken og ikke ektefelle arver besteforeldre:

§ 3.Har arvelataren ikkje livsarving eller ektemake, og lever ikkje far eller mor, eller livsarving etter far eller mor, går arven til besteforeldra hans eller til livsarvingar etter dei, slik at reglane i § 2 andre ledd gjeld tilsvarande. Fjernare slektningar enn barnebarn til besteforeldre har likevel ikkje arverett etter loven.

Er ein av besteforeldra død utan barn eller barnebarn i live, går arvelotten hans til den andre av besteforeldra på same side eller til barn eller barnebarn til denne. Er det ikkje arvingar på den eine sida, går heile arven til arvingane på den andre sida

Vi i Advokatfirmaet Wulff har lang erfaring i å bistå med utforming av testament eller arvetvister rundt testament. Ring oss på 751 75800 og tast 5 når du kommer til svareren, så hjelper vi deg.

Halvparten hver ved skilsmisse?

Nei, det er ikke slik at man nødvendigvis får halvparten hver ved skilsmisse. Du har i utgangspunktet krav på halvparten av de verdier som er skapt i ekteskapet, men du har krav på alt det du hadde med deg inn eller har arvet, og det samme har din ektefelle.

Hvis man ønsker en annen fordeling enn dette så må man inngå ektepakt.

Trenger du råd knyttet til ektepakt eller et skilsmisseoppgjør? Kontakt oss for gratis råd på petter@advokatwulff.no eller på vårt kontaktskjema.

 

Konfrontasjon i straffesaker med resymè

Det er mer og mer vanlig at politiavhør i retten tas opp på lyd eller video og at gjengivelsen i skriftlig form er oppgitt som resymè (sammendrag.) Formen har mange svakheter og betenkeligheter som gjør seg gjeldende i avviklingen av en straffesak:

  • Når det er et sammendrag vil man ikke få vite hvordan den som er avhørt har ordlagt seg.
  • Man vil ikke få vite hvordan etterforskeren har spurt. Om det har vært ledende spørsmål eller om svarene er lagt i munnen på den som bli avhørt.
  • Videre vil man ikke få vite hvor aggressiv etterforskeren har vært i utspørringen og om det ligger lokkemiddel eller press i spørsmålene. Til eksempel har jeg klienter som sier at de ble lovet å slippe raskt ut dersom de bare innrømte det de var anklaget for, men at dette ikke var å spore i avhøret.
  • Selv om avhøret er signert så vil det være for mye å forvente at vanlige folk fanger opp nyanser som kan medføre skyld, som kan føre til et strengere straffebud mm. Det er få som egentlig vet hva som skiller det å ha gjort noe og det å erkjenne straffeskyld og det er ikke vanlig at vanlige folk kjenner forskjellen på seksuell handling og seksuell omgang. Det er i mange slike tilfeller nødvendig at det er ett hundre prosent avskrift av avhøret og ikke en etterforskers egne ord. For ordens skyld er det ofte heller ikke etterforskeren kjenner nyansene godt nok til å ha et slikt ansvar.
  • Saken kan være gammel. Det er ofte slik at saker som nå om dagen kommer for retten er både 2 og 3 år gamle og de involverte ikke husker særlig av det som har skjedd og i stor grad konfronteres med sammendragene produsert av politiet. Det er for lite fokus på at dette er bevis produsert av den sterke parten i saken, som har makt, som mange er redd og som ikke alltid har kompetansen. Det vil i mange saker være slik at tiltalte risikerer å bli dømt på en rekke gamle sammendrag. Her er rettssikkerheten rett og slett for dårlig.

Er det en minstestraff for voldtekt?

Straffeloven har flere bestemmelser om seksuelle krenkelser og nyansene kan for mange være ukjent. Det grenses mellom seksuelle handlinger og seksuell omgang, men det grenses også mellom voldtek og voldtekt til samleie. Det er ingen minstestraff for voldtekt etter straffeloven § 291 hvor handlingen ikke tilfredsstiller noen av alternativene i § 292 (se under). Det vil si seksuell omgang som ikke anses å være «samleie» kan straffes med mildere straff enn 3 år som er minstestraffen for voldtekt ved samleie, jf. § 292. Likevel ser vi i praksis at som regel vil voldtekt, f.eks. ved bruk av fingre, ligge høyere enn minstestraffen i § 292 da «normalstraffen» i rettspraksis for voldtekt til samleie ikke er minstestraffen, men en straff på 4 års ubetinget fengsel.

 

Straffeloven § 291. Voldtekt

Med fengsel inntil 10 år straffes den som

a) skaffer seg seksuell omgang ved vold eller truende atferd,
b) har seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen, eller
c) ved vold eller truende atferd får noen til å ha seksuell omgang med en annen, eller til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv.

 

Straffeloven § 292. Minstestraff for voldtekt til samleie mv.

Straffen er fengsel fra 3 inntil 15 år dersom voldtekten som nevnt i § 291 omfattet:

a) innføring av penis i skjede- eller endetarmsåpning,
b) innføring av penis i fornærmedes munn,
c) innføring av gjenstand i skjede- eller endetarmsåpning, eller
d) dersom lovbryteren har fremkalt en tilstand som nevnt i § 291 bokstav b for å oppnå seksuell omgang.

Hva vil det si at man handlet med forsett i en straffesak?

Et grunnvilkår for straffeansvar etter norsk lov er subjektiv skyld hos den handlende. Forsett er et juridisk begrep som beskriver skyldgraden når det som utfører en straffbar handling gjør det bevisst.

Straffeloven (2005) inneholder en legaldefinisjon av forsett i § 22:

§ 22.Forsett

Forsett foreligger når noen begår en handling som dekker gjerningsbeskrivelsen i et straffebud

a) med hensikt,
b) med bevissthet om at handlingen sikkert eller mest sannsynlig dekker gjerningsbeskrivelsen, eller
c) holder det for mulig at handlingen dekker gjerningsbeskrivelsen, og velger å handle selv om det skulle være tilfellet.

Forsett foreligger selv om lovbryteren ikke er kjent med at handlingen er ulovlig, jf. § 26

Bestemmelsen skiller mellom tre ulike typer forsett. I forarbeidene til straffeloven beskrives de ulike forsettene slik

Bokstav a):

«Første ledd bokstav a definerer hensiktsforsett. Kjennetegnet på denne typen forsett er at lovbryteren ønsker å handle slik at gjerningsbeskrivelsen i straffebudet blir oppfylt; handlingen er tilsiktet: A skyter mot B fordi han ønsker å ta livet av ham. Bs død er motivet for handlingen. Det er hensikten som gjør handlingen så klanderverdig subjektivt sett at den bør straffes. I utgangspunktet er det uten betydning hvor sannsynlig lovbryteren mener det er at handlingen oppfyller gjerningsbeskrivelsen i straffebudet så lenge han regner det som en mulighet»

Bokstav b):

«Sannsynlighetsforsett, jf første ledd bokstav b, foreligger dersom lovbryteren ikke ønsker at handlingen skal oppfylle gjerningsinnholdet i straffebudet, men likevel holder dette som sikkert eller mest sannsynlig. Det er tilstrekkelig at det foreligger mer enn 50 % sannsynlighet.

Noen ganger vil lovbryteren på gjerningstidspunktet ha tenkt seg flere muligheter for hva handlingen kan føre til. A, som skyter mot B for å skremme ham, kan se det som mulig at han treffer og dreper B, at han skader B, eller at han bommer. I forhold til det enkelte straffebud vil det i vurderingen av om det foreligger sannsynlighetsforsett likevel bare finnes to alternativer: At handlingen mest sannsynlig oppfyller gjerningsbeskrivelsen, eller at den ikke gjør det, jf delutredning V side 115″

Bokstav c):

«Første ledd bokstav c definerer eventuelt forsett. Eventuelt forsett har til felles med bevisst uaktsomhet at det bare er en mulighet for at handlingen vil oppfylle gjerningsbeskrivelsen. Å oppfylle gjerningsbeskrivelsen er ikke hensikten med handlingen, og holdes heller ikke som sikkert eller mest sannsynlig av lovbryteren. Men lovbryteren må bevisst ha bestemt seg for å gjennomføre handlingen selv om den skulle oppfylle gjerningsbeskrivelsen. Lovbryteren har da positivt godtatt (innvilget) at gjerningsbeskrivelsen oppfylles, og det gjør at kravet til forsett er oppfylt»

(Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) s. 424 flg.