Tilsmussing er omtalt to ganger i straffeloven. I § 353 om mindre skadeverk og i § 184 om ordenskrenkelse av fremmed stat.
Straffeloven § 353. Mindre skadeverk
Mindre skadeverk straffes med bot. Ved avgjørelsen av om skadeverket er mindre, skal det særlig legges vekt på dets art og objekt, skadeomfanget og hvilke følger det har hatt eller lovbryteren burde ha skjønt at det kunne ha fått.
For mindre skadeverk straffes også den som tilsmusser en gjenstand som tilhører en annen.
Straffeloven § 184. Ordenskrenkelse av fremmed stat
Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes den som her i riket krenker en fremmed stat ved å
a)
øve vold mot eller opptre truende eller fornærmelig overfor en representant for den, eller
b)
trenge seg inn i, gjøre skade på eller tilsmusse et område, en bygning eller et rom som brukes av en slik representant.
bestemmelser i straffeloven kan omtale både skade og betydelig skade, men når anses skaden betydelig? Dette har loven løst med en egen definisjon i straffelovens § 11.
Straffeloven § 11. Betydelig skade på kropp og helse
Med betydelig skade på kropp og helse menes tap eller vesentlig svekkelse av en sans, et viktig organ eller en viktig kroppsdel, vesentlig vansirethet, livsfarlig eller langvarig sykdom, eller alvorlig psykisk skade.
Betydelig skade er det også når et foster dør eller skades som følge av en straffbar handling.
Ja, i noen tilfeller kan norske myndigheter straffeforfølge handlinger skjedd i utlandet. Dette er regulert i straffeloven § 5.
Straffeloven § 5. Straffelovgivningens anvendelse på handlinger i utlandet
Utenfor virkeområdet etter § 4 gjelder straffelovgivningen for handlinger foretatt
a)
av en norsk statsborger,
b)
av en person med bosted i Norge, eller
c)
på vegne av et foretak registrert i Norge,
når handlingene:
1.
er straffbare også etter loven i landet der de er foretatt,
2.
anses som krigsforbrytelse, folkemord eller forbrytelse mot menneskeheten,
3.
anses som brudd på krigens folkerett,
4.
anses som barneekteskap eller tvangsekteskap,
5.
anses som kjønnslemlestelse,
6.
er rettet mot den norske stat eller norsk statsmyndighet, eller rammes av §§ 120 a eller 127 jf. 120 a,
7.
er foretatt utenfor området for noen stats høyhetsrett og kan straffes med fengsel,
8.
anses som omsorgsunndragelse,
9.
rammes av §§ 257, 291-296, 299-306 eller §§ 309-316,
10.
anses som terror- eller terrorrelatert handling etter straffeloven kapittel 18, eller rammes av §§ 145 eller 146, eller
11.
anses som oppfordring til en straffbar handling etter straffeloven § 183 eller innebærer fremsettelse av en hatefull ytring etter straffeloven § 185.
Første ledd gjelder tilsvarende for handlinger foretatt
a)
av en person som etter handlingstidspunktet er blitt norsk statsborger eller har fått bosted i Norge,
b)
av en person som er eller etter handlingen er blitt statsborger i eller bosatt i et annet nordisk land, og som oppholder seg i Norge, eller
c)
på vegne av et utenlandsk foretak som etter handlingstidspunktet har overført sin samlede virksomhet til et foretak registrert i Norge.
Første ledd nr. 1, 2, 3, 6, 7, 8, 10 med unntak av § 145, og 11 gjelder tilsvarende for handlinger foretatt av andre personer enn dem som omfattes av første og annet ledd, når personen oppholder seg i Norge, og handlingen har en lengstestraff på fengsel i mer enn 1 år.
For handlinger som nevnt i første ledd nr. 2 gjelder annet og tredje ledd bare dersom handlingen etter folkeretten anses som folkemord, forbrytelse mot menneskeheten eller krigsforbrytelse.
Straffelovgivningen gjelder også for handlinger som er foretatt i utlandet av andre personer enn dem som omfattes av første til fjerde ledd, dersom handlingen har en lengstestraff på fengsel i 6 år eller mer og er rettet mot noen som er norsk statsborger eller er bosatt i Norge.
Ved strafforfølgning etter denne paragraf kan straffen ikke overstige høyeste lovbestemte straff for tilsvarende handling i det landet der den er foretatt.
Påtale etter denne paragraf reises bare når allmenne hensyn tilsier det.
Straffeloven har flere bestemmelser om seksuelle krenkelser og nyansene kan for mange være ukjent. Det grenses mellom seksuelle handlinger og seksuell omgang, men det grenses også mellom voldtek og voldtekt til samleie. Det er ingen minstestraff for voldtekt etter straffeloven § 291 hvor handlingen ikke tilfredsstiller noen av alternativene i § 292 (se under). Det vil si seksuell omgang som ikke anses å være “samleie” kan straffes med mildere straff enn 3 år som er minstestraffen for voldtekt ved samleie, jf. § 292. Likevel ser vi i praksis at som regel vil voldtekt, f.eks. ved bruk av fingre, ligge høyere enn minstestraffen i § 292 da “normalstraffen” i rettspraksis for voldtekt til samleie ikke er minstestraffen, men en straff på 4 års ubetinget fengsel.
Straffeloven § 291.Voldtekt
Med fengsel inntil 10 år straffes den som
a)
skaffer seg seksuell omgang ved vold eller truende atferd,
b)
har seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen, eller
c)
ved vold eller truende atferd får noen til å ha seksuell omgang med en annen, eller til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv.
Straffeloven § 292.Minstestraff for voldtekt til samleie mv.
Straffen er fengsel fra 3 inntil 15 år dersom voldtekten som nevnt i § 291 omfattet:
a)
innføring av penis i skjede- eller endetarmsåpning,
b)
innføring av penis i fornærmedes munn,
c)
innføring av gjenstand i skjede- eller endetarmsåpning, eller
d)
dersom lovbryteren har fremkalt en tilstand som nevnt i § 291 bokstav b for å oppnå seksuell omgang.
Straffeloven inneholder i kapittel 22 bestemmelser om uriktig forklaring og uriktig anklage. Uriktig anklage deles inn i “uriktig anklage” i straffelovens § 222 og “grov uriktig anklage” i straffeloven § 223.
Straffeloven § 222. Uriktig anklage
Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som ved å gi uriktig opplysning til retten, politiet eller annen offentlig myndighet, ved å fabrikere bevis eller ved annen atferd skaper et uriktig grunnlag for straffansvar, og derved pådrar noen en siktelse eller domfellelse.
Straffeloven § 223. Grov uriktig anklage
Grov uriktig anklage straffes med fengsel inntil 10 år. Ved avgjørelsen av om anklagen er grov skal det legges vekt på
I enkelte saker som kan avgjøres med bot, inndragning eller rettighetstap kan påtalemyndigheten velge å gi et forelegg i stedet for å reise tiltale, men hvordan skal et forelegg utformes? Svaret finner du i Straffeprosessloven § 256.
Straffeprosessesloven § 256.
Forelegget skal være undertegnet og datert og inneholde:
1)
siktedes navn og bopel,
2)
opplysning om hvilket straffebud som er anvendt, med gjengivelse av innholdet så langt det er av betydning i saken,
3)
en kort, men så vidt mulig nøyaktig beskrivelse av det forhold forelegget gjelder, med opplysning om tid og sted,
4)
fastsetting av den bot som kreves, og den fengselsstraff som inntrer om boten ikke blir betalt, og i tilfelle den inndragning og det rettighetstap eller reaksjon som nevnt i § 2 nr. 3,
5)
oppfordring til siktede om innen en fastsatt frist å erklære om han vedtar forelegget. Fristen fastsettes slik at han får en betenkningstid som i alminnelighet bør være fra 3 til 10 dager.
Dersom den siktede har vært berøvet friheten i anledning av saken, og det ved fastsettingen av boten ikke er gitt fullt fradrag for frihetsberøvelsen, jf. straffeloven § 83 annet ledd, skal det anmerkes i forelegget hvor mange dager som har kommet til fradrag.
Et forelegg kan også omfatte bestemmelse om at siktede skal betale til den berettigede pengekrav som går inn under § 3, og saksomkostninger til staten. Reglene i § 432 første, tredje og fjerde ledd gjelder tilsvarende.
Hjemmelen for at Norge kan sende domfelte til soning i andre land enn Norge er Straffegjennomføringsloven § 1a
Selv om en innsatt soner i et annet land har den innsatte samme rettigheter og plikter som en innsatt i Norske fengsel. Dette med de presiseringer som fremkommer av § 1a, 3. ledd.
Tilbudet til den ansatte skal altså ikke være dårligere enn dersom den innsatte var i et norsk fengsel.
Straffegjennomføringsloven § 1 a. Straffegjennomføring i annen stat
Etter beslutning av kriminalomsorgen kan domfelte som er dømt til ubetinget fengselsstraff, gjennomføre straffen i en annen stat som Norge har inngått avtale med.
Domfelte som gjennomfører straff i en annen stat etter første ledd, er å anse som innsatt i fengsel i Norge og skal, med de presiseringer som følger av tredje ledd, ha de rettigheter og plikter som følger av dette.
Kriminalomsorgen skal sørge for at domfelte som gjennomfører straff i en annen stat etter første ledd, får tilbud om helsehjelp som er likeverdig med det tilbudet domfelte ville hatt krav på ved straffegjennomføring i Norge. Statens helsetilsyn fører tilsyn med kriminalomsorgens forpliktelser etter bestemmelsen her. Helsetilsynsloven gjelder tilsvarende. Pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 7 om klage gjelder for kriminalomsorgens forpliktelser etter bestemmelsen her. Kriminalomsorgen skal på anmodning gi Statens helsetilsyn og Fylkesmannen opplysninger som disse finner nødvendige for å kunne utføre sine oppgaver etter bestemmelsen her. Opplysningene kan gis uten hinder av taushetsplikt.
Kongen kan gi utfyllende forskrift og fastsette de unntak fra §§ 4, 7, 8 første ledd og 27 som er nødvendige for at straff skal kunne gjennomføres i en annen stat etter første ledd.
Dersom den domfelte har sittet i varetekstfengsel før dommen avises, har han krav på å få dette fratrukket i straffen. Dette følger av straffeloven § 83. Det gis 1 dag fradrag for antallet påbegynte døgn frihetsberøvelsen har vart utover 4 timer regnet fra tidspunktet for pågripelsen. Dette betyr at selv om man løslates samme dag som pågripelsen skjer, så skal det gis 1 dag fradrag. Dersom man sitter pågrepet mer enn 4 timer, skal man ha 2 dager fradrag.
Ved frihetsberøvelse i fullstendig isolasjon utover 4 timer skal det gis ytterligere fradrag som svarer til 1 dag for hvert påbegynte tidsrom av 2 døgn som den dømte har vært underlagt fullstendig isolasjon.
Dette betyr at man i enkelte saker opplever at straffen kan anses utholdt i sin helhet ved domsavsigelsen, selv om frihetsberøvelsen har vart noe kortere enn den fastsatte straffen. I sjeldne tilfeller kan det skje at en person på grunn av varetektsfradraget har sonet lenger enn straffen som idømmes. I slike tilfeller snakker vi da om oversoning, noe som kan gjøre at den domfelte får krav på erstatning.
En handling kan ikke straffes etter at den er foreldet.
Foreldelsesfristen for de ulike lovbruddene varierer ut fra hva strafferammen er. Dette følger av straffeloven § 86, som sier:
“Fristen for foreldelse av straffansvar er
2 år når den høyeste lovbestemte straffen er bot eller fengsel inntil 1 år
5 år når den høyeste lovbestemte straffen er fengsel inntil 3 år
10 år når den høyeste lovbestemte straffen er fengsel inntil 10 år
15 år når den høyeste lovbestemte straffen er fengsel inntil 15 år
25 år når den høyeste lovbestemte straffen er fengsel inntil 21 år”
Fristen for foreldelse av straffansvar regnes fra den dag det straffbare forholdet opphørte. For enkelte lovbrudd starter ikke fristen å løpe før den dagen fornærmede fyller 18 år.
Foreldelsesfristen avbrytes ved at den som er mistenkt for handlingen får status som siktet i saken.
For enkelte lovbrudd er det ingen foreldelsesfrist. Dette er alvorlige forbrytelser, herunder folkemord, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og terrorhandlinger. Forutsetningen er at handlingene kan straffes med fengsel i 15 år eller mer. Straffansvaret for drap, voldtekt og seksuell omgang med barn foreldes heller ikke.
Det følger av straffeloven § 79 at det skal fastsettes en felles straff dersom en person har begått flere lovbrudd ved flere handlinger. Bestemmelsen inneholder anvisninger for hvordan retten i slike tilfeller skal utmåle straffen.
Det kan imidlertid skje at en sak kommer opp uten at alle lovbruddene blir med. I slike tilfeller skal den tidligere avsagte dommen hensynstas ved utmållingen av dommen i den nyeste saken. Dette kommer tiltalte til gode ved en reduksjon i straffen i den nyeste dommen. I slike tilfeller er det snakk om etterskuddsdom. Dette innebærer at tiltalte skal ikke stilles annerledes, dvs strengere, dersom hans lovbrudd blir pådømt i to saker enn om det skjer i en. Straffeloven § 82 angir fremgangsmåten
“Ved domfellelse for forhold begått før dommen i en annen sak avsies det tilleggsdom for disse forholdene når alle forholdene kunne vært pådømt samtidig. § 31 annet ledd og tredje ledd annet og tredje punktum gjelder ikke. Ved straffutmålingen gjelder § 79 tilsvarende. Det skal tas hensyn til hva en passende straff ville vært ved samtidig pådømmelse, og den samlede straffen må ikke være strengere enn om alle forholdene hadde vært pådømt samtidig. Ved domfellelse for forhold begått dels før og dels etter dommen i en annen sak avsies det i alminnelighet fellesdom for alle forholdene. Annet ledd annet punktum gjelder tilsvarende for de forholdene som ble begått forut for den første dommen. Når det er grunn til det, kan det også ellers avsies fellesdom. Annet ledd gjelder tilsvarende. Avsies det fellesdom som omfatter en tidligere dom på straff som er helt eller delvis fullbyrdet, gis det fradrag for utholdt straff. Det skal gå frem av dommen om den er en tilleggsdom eller en fellesdom.”
