Nordland

Et sentralt aspekt ved boforvaltningen er forsikringsordningen for bostyrere. I Norge er det et krav om at en bostyrer skal være sikret gjennom en godkjent forsikringsordning, som definert i arveloven § 149 annet ledd første punktum. Dette er et tema av stor viktighet, og i denne artikkelen vil vi diskutere hva dette innebærer i praksis.

Forsikringsordningen fungerer som en sikkerhet for bostyrerens ansvar i arbeidet sitt. Det er et krav at denne ordningen skal være godkjent av Domstoladministrasjonen, som har myndighet til å godkjenne leverandør av forsikringstjenesten for tre år om gangen. Ved å ha denne godkjenningsprosessen på plass, sikrer man at forsikringsordningen som benyttes av bostyrere oppfyller de nødvendige kravene, og at den tilbyr tilstrekkelig dekning for bostyrerens ansvar.

Det er også viktig å merke seg at alle forsikringsordninger som ble godkjent før 1. januar 2021, fortsatt anses som godkjente etter arveloven § 149 annet ledd og forskriften her. Dette betyr at de eksisterende forsikringsordningene vil forbli gyldige frem til tidspunktet som følger av godkjenningen.

I denne sammenheng er det essensielt for bostyrere å være klar over deres forpliktelser knyttet til forsikring. Å ha en godkjent forsikringsordning er ikke bare et lovkrav, men det er også avgjørende for å sikre at bostyreren kan utføre sine oppgaver med trygghet, og vite at de er dekket dersom noe skulle gå galt.

Som bostyrer er det viktig å holde seg oppdatert om reglene og kravene knyttet til forsikringsordningen, og å sørge for at forsikringen man har er godkjent og gyldig. Dette er ikke bare viktig for bostyrer selv, men det tjener også som en trygghet for de som er involvert i boet, ved å sikre at bostyreren har nødvendig dekning for å håndtere eventuelle utfordringer som kan oppstå i forbindelse med boforvaltningen.

Ved et dødsfall er det flere sentrale oppgaver som må håndteres. En av disse er å melde opplysninger om den avdødes arvinger og formuesforhold. I dette blogginnlegget vil vi belyse hva dette innebærer, hvem som har ansvaret for det, og hva slags informasjon som skal gis.

Hovedansvaret for å melde opplysninger om den avdødes sivilstatus, slektskapsforhold, og formuesforhold faller på ektefelle, samboer, de nærmeste slektningene og eventuelle testamentsarvinger etter den avdøde. Disse personene har plikt til å gi disse opplysningene etter beste evne, som definert i arveloven § 89 annet og tredje ledd.

Informasjonen som skal gis omfatter flere viktige detaljer. Dette inkluderer den avdødes sivilstatus – det vil si, om personen var gift, ugift, separert, skilt, enke, enkemann, samboer eller lengstlevende i et samboerskap. Videre skal det gis navn og fødselsnummer for person som nevnt ovenfor.

Det skal også meldes om den avdøde satt i uskiftet bo etter ektefelle eller samboer, og dersom den avdøde var skilt, separert eller tidligere samboer, om felleseiet var delt eller om skiftet for øvrig var gjennomført. Det er også viktig å oppgi hvem som er arvinger etter den avdøde, og om den avdøde etterlater seg et testament.

Hvis den avdøde har etterlatt seg arvinger som er mindreårige eller fratatt rettslig handleevne, skal vergens navn og kontaktopplysninger oppgis. Til slutt skal det gis navn, personnummer og kontaktopplysninger for den som melder opplysningene.

Det er viktig å merke seg at disse opplysningene normalt skal gis på et fastsatt skjema, med mindre noe annet er avtalt med tingretten. Dersom retten kan innhente opplysninger gjennom registre, kan det være at skjemaet kan begrenses til å omfatte kun de opplysningene som retten ikke mottar på annen måte.

Dødsfall medfører mange oppgaver som skal håndteres, og det kan være vanskelig å vite hvor man skal begynne. Ved å forstå plikten til å melde opplysninger om den avdødes arvinger og formuesforhold, kan man bidra til en mer effektiv og korrekt behandling av den avdødes etterlatenskaper.