Tvisteloven § 15-1 gir oss en innblikk i rettens tilnærming til objektiv kumulasjon, hvor saksøkeren har muligheten til å legge fram flere krav mot samme saksøkte i én og samme sak. Paragrafen er kompleks og involverer flere betingelser som må oppfylles for at objektiv kumulasjon skal være tillatt. Er denne reguleringen av objektiv kumulasjon i tråd med rettferdighet og hensiktsmessighet?
Først og fremst krever § 15-1 at kravene må høre under norsk domsmyndighet. Dette er en rimelig betingelse, da det ville være unaturlig å tillate krav som hører hjemme i utenlandske jurisdiksjoner å behandles sammen med norske saker. Dette sikrer også at rettssaker følger rettferdig prosedyre og rettslig kontekst.
Deretter kommer kravet om at domstolen skal være rett verneting for ett av kravene. Dette betyr at retten skal ha kompetanse til å behandle minst ett av kravene. Det er en fornuftig betingelse, da det sikrer at saken blir behandlet av en kompetent instans. Dessuten gir det saksøkeren muligheten til å velge forum for én av kravene.
Kravene må også kunne behandles av retten med samme sammensetning og hovedsakelig etter de samme saksbehandlingsreglene. Dette gir praktisk begrensning på objektiv kumulasjon, og det er forståelig. Det ville være urimelig å kreve at retten behandler krav som krever radikalt forskjellige saksbehandlingsprosedyrer på én gang.
Det er viktig å merke seg at det ikke er et krav om at retten må være stedlig kompetent for alle kravene. Dette gir fleksibilitet og er fornuftig når det gjelder å håndtere krav med ulik geografisk tilknytning.
I tillegg gir paragrafen muligheten for å sette retten med meddommere eller flere fagdommere hvis det er nødvendig for å håndtere ett av kravene. Dette sikrer at retten har nødvendig kompetanse og er en rettferdig løsning.
Når vi ser på Tvisteloven § 15-1 under ett, kan vi konkludere med at det er en rettferdig regulering av objektiv kumulasjon. Den tar hensyn til domstolens kompetanse, prosessuelle krav og rettssikkerheten til partene. Det gir også en rimelig grad av fleksibilitet, som kan være nødvendig i komplekse saker. Derfor ser det ut til at loven oppnår balansen mellom rettferdighet og effektivitet i rettsprosessen.