Når man vurderer hva det betyr å bli voksen, er det ofte knyttet til en rekke juridiske rettigheter og forpliktelser. I Norge, er det å fylle 18 år en viktig milepæl, ettersom det markerer overgangen til myndighetsalder. Men for noen kan dette også innebære en annen milepæl: alderen for inngåelse av ekteskap.
Siden 2018, har Norge fastslått 18 år som den absolutte aldersgrensen for inngåelse av ekteskap. Tidligere var det mulig å søke om dispensasjon fra denne grensen, men denne praksisen har blitt avviklet. Dette betyr at uansett omstendigheter, er det ingen som kan gifte seg i Norge før de har fylt 18 år.
Denne lovendringen ble implementert med det formål å hindre barneekteskap, en praksis som kan ha alvorlige konsekvenser for barns velferd og utvikling. Selv om det tidligere var sjeldent at dispensasjon ble gitt, er det antatt at denne lovendringen sender et klart og utvetydig budskap: barneekteskap er ikke godkjent i Norge.
Forbudet mot ekteskap for umyndige er basert på erkjennelsen av at unge individer ofte mangler den nødvendige modenheten for å ta selvstendige avgjørelser om de livslange konsekvensene av ekteskap. Dette er en viktig beskyttelsesmekanisme som hjelper til med å sikre at alle parter har evne og frihet til å inngå ekteskap på et fullt informert grunnlag.
Å sette 18 år som den absolutte aldersgrensen for ekteskap reflekterer også myndighetsalderen som er definert i vergemålsloven. Denne sammenfallende aldersgrensen understreker betydningen av juridisk myndighet i beslutningen om å inngå ekteskap, og den rolle det spiller for å sikre like rettigheter og beskyttelse for alle borgere.
I en verden hvor barneekteskap fortsatt er utbredt i mange kulturer og samfunn, står Norge frem som en pådriver for barns rettigheter og velferd. Ved å gjøre 18 år til den absolutte aldersgrensen for ekteskap, bekrefter landet sin forpliktelse til å beskytte de mest sårbare, og signaliserer tydelig sin motstand mot barneekteskap.