Arvelovens § 120 handler om hvordan beslutninger under et privat skifte skal treffes mellom arvingene. Det stilles krav om enighet mellom arvingene for å treffe avgjørende beslutninger. Arvingene har imidlertid mulighet til å gi en eller noen myndighet til å treffe beslutninger som skal være bindende for alle. Dette kan avhjelpe den praktiske utfordringen ved å oppnå enstemmighet blant et større antall arvinger.
Bestemmelsen oppstiller en hovedregel om forholdet mellom arvingene under skiftet. Den slår fast at det i utgangspunktet kreves enstemmighet blant arvingene for å treffe avgjørelser under skiftet. Det understrekes likevel at det er rom for fleksibilitet og pragmatisme i praksis.
Kravet om enighet gjelder generelt sett alle arvinger, men med visse unntak. For eksempel omfatter kravet ikke en arving som etter testament kun skal motta et bestemt, avgrenset gode av liten verdi. Dette kan bidra til en mer effektiv prosess for håndtering av skiftet. Kravet om enighet omfatter heller ikke en arving med ukjent adresse eller en arving som ikke svarer på henvendelser om skiftet.
Det er også viktig å merke seg at en arving kan forplikte de øvrige arvingene på boets vegne når det gjelder tiltak som er nødvendige og forholdsmessige for å verne verdier i boet. Dette gir en enkelt arving muligheten til å handle på en måte som beskytter boets interesser, selv om det ikke er oppnådd enighet blant alle arvingene.
Arveloven § 120 er en viktig bestemmelse som bidrar til å balansere hensynet til en effektiv håndtering av skiftet med hensynet til arvingenes interesser. Det er derfor av stor betydning at arvinger er klar over reglene og forstår hvordan de skal anvendes.