Rettens avgjørelser: Grunnlaget og viktigheten av rettsmøtet

rettsmøte, rettens avgjørelser, behandlingen i rettsmøtet, muntlighetsprinsippet, skriftlige redegjørelser, tvisteloven § 11-1, avgjørelsesgrunnlag, saksdokumenter, hovedforhandling, ankeforhandling, småkravprosess, § 9-5 fjerde ledd, faktisk grunnlag, partenes uttalelse, rettens veiledning, grundig prosess, rettferdig behandling, muntlig fremstilling, viktige argumenter, bevisvurdering, rettslig prosess

Når retten skal treffe sine avgjørelser, er det behandlingen saken får i rettsmøtet som utgjør det sentrale grunnlaget. Hovedregelen er at retten bygger sin avgjørelse på det som fremføres muntlig i retten. I noen tilfeller kan retten også basere seg på skriftlige redegjørelser, dersom det er spesifikt bestemt. Dette prinsippet om muntlighet i sivile saker er nedfelt i tvisteloven § 11-1.

Hva legger retten vekt på i sine avgjørelser?
I henhold til tvisteloven § 11-1 er avgjørelser etter hovedforhandlinger, ankeforhandlinger, sluttbehandlinger i småkravprosesser og § 9-5 fjerde ledd basert på behandlingen i rettsmøtet. Skriftlige redegjørelser vil kun inngå i avgjørelsesgrunnlaget dersom det er spesifikt bestemt i loven.

Andre avgjørelser blir derimot basert på sakens dokumenter og behandlingen i rettsmøtene. Det er viktig å merke seg at retten ikke kan bygge avgjørelsen på faktisk grunnlag som partene ikke har fått anledning til å uttale seg om. I slike tilfeller må retten veilede partene i henhold til § 11-5 og om nødvendig fortsette behandlingen i henhold til § 9-17 annet ledd.

Det rettslige prinsippet om at rettens avgjørelser bygger på rettsmøtets behandling sikrer en grundig og rettferdig prosess, der partene får muligheten til å uttale seg og fremme sin sak. Muntligheten i rettsmøtet bidrar til at viktig informasjon og argumenter kan bli vurdert på en grundig og rettferdig måte. Skriftlige redegjørelser kan også gi et tilleggsgrunnlag for rettens avgjørelse i visse tilfeller, men det er rettsmøtet som utgjør kjernen i rettens beslutningsprosess.

Når man er involvert i en rettssak, er det derfor essensielt å forberede seg til rettsmøtet og benytte anledningen til å presentere sin sak på en klar og overbevisende måte. Gjennom en god muntlig fremstilling kan man legge frem sine argumenter og viktige bevis for retten, og dermed bidra til å påvirke rettens avgjørelse.

Rettens avgjørelser er ikke kun basert på sakens dokumenter, men også på behandlingen i rettsmøtet. Derfor er det viktig å være godt forberedt og benytte rettsmøtet som en mulighet til å fremme sin sak og få viktige argumenter og bevis vurdert på en rettferdig måte.

Gjenoppliving av saken: oppfriskning etter tvisteloven

Internkontrollforskriften, systematisk HMS-arbeid, helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid, lovkrav HMS, risikovurdering, virksomhetens ansvar, dokumentasjon HMS, instrukser, tillatelser, kompetansebevis, sertifikater, arbeidsmiljø, sikkerhet på arbeidsplassen, internkontrollsystem, risikostyring, medarbeidermedvirkning, forurensningsloven, arbeidsmiljøloven, systematisk overvåkning, internkontrollprosedyrer, overtredelser, HMS-mål, HMS-organisasjon, farekartlegging, rutiner for internkontroll, helse- og sikkerhetslovgivning, sertifikater i internkontroll

Vi har alle våre øyeblikk – en glemt frist, et savnet møte, en uventet hendelse som forstyrrer vår planlagte rutine. I rettslige sammenhenger kan slike øyeblikk ha alvorlige konsekvenser, som en uteblivelsesdom. Men fortvil ikke! Norsk lov tilbyr en løsning, kjent som ‘oppfriskning’, en regel laget for å avhjelpe slike situasjoner.

Oppfriskning er som en livline, en mulighet til å gjenopprette din sak i retten selv etter du har overskredet en frist eller gått glipp av et rettsmøte. Men hva betyr det egentlig, og hvordan fungerer det i praksis?

La oss belyse dette med § 16-12 i tvisteloven, som er hjertet av oppfriskningsbestemmelsen. Denne paragrafen understreker at en part kan bli tildelt oppfriskning hvis de hadde gyldig fravær og ikke kan klandres for å ha unnlatt å søke om forlengelse av fristen eller omberamming av rettsmøtet i tide.

Oppfriskning er derfor et rettsmiddel mot uteblivelsesdom, typisk brukt når man ikke har sendt inn et tilsvar i tide eller når man ikke har møtt opp til et rettsmøte.

Tvisteloven gir oss også § 16-11, som klargjør at en avvisningskjennelse eller en uteblivelsesdom kan utfordres ved å søke om oppfriskning. Det er viktig å merke seg at det er en måneds frist for å begjære oppfriskning, som stipulert i § 16-13.

Oppfriskning er ikke bare en teknisk prosess, men innebærer også en vurdering av rimeligheten i situasjonen. Som angitt i § 16-12 (3), kan oppfriskning gis hvis det ville være urimelig å nekte parten videre behandling av saken på grunn av forsømmelsen.

Så hvis du har gått glipp av en rettslig frist eller et rettsmøte, husk at oppfriskning er en mulighet. Det er en sikkerhetsventil, et virkemiddel designet for å sikre at en mindre feil eller en uforutsett hendelse ikke fører til en urettferdig rettslig konsekvens.

Til slutt, husk at begjæringen om oppfriskning må behandles på samme måte som anker over kjennelser, som angitt i § 16-14. Derfor er det viktig å konsultere med en juridisk rådgiver som kan veilede deg gjennom prosessen.

Forsøk på minnelig løsning – Veien mot konfliktløsning i tvisteloven § 5-4

Partene har en plikt til å utforske muligheten for en minnelig løsning før sak reises, og gjøre nødvendige forsøk på dette, inkludert mekling for forliksrådet, utenrettslig Partene skal vurdere muligheten for å løse tvisten i minnelighet før sak reises, og foreta nærmere forsøk på dette, eventuelt gjennom mekling for forliksrådet, utenrettslig mekling eller ved å bringe tvisten inn for en utenrettslig tvisteløsningsnemnd.

Når en tvist oppstår, er det ofte en naturlig impuls å søke en rettslig prosess for å få en avgjørelse. Likevel oppfordrer tvisteloven § 5-4 partene til å først undersøke muligheten for å løse tvisten i minnelighet før sak reises.

Plikten til å forsøke en minnelig løsning:
I samsvar med tvisteloven § 5-4 har partene en plikt til å forsøke å løse tvisten utenrettslig. Selv om det ikke er en tilsvarende plikt i tvistemålsloven, er det en anerkjent praksis at partene søker minnelige løsninger når en tvist oppstår. Bestemmelsen reflekterer denne vanlige praksisen. Det er viktig å merke seg at tvisteloven § 5-4 tilsvarer NOU § 6-4.

Undersøkelse og forsøk på minnelig løsning:
Bestemmelsen krever at partene undersøker om det er mulig å løse tvisten i minnelighet. Dette innebærer en plikt til å ta spørsmålet opp til vurdering både individuelt og i samråd med motparten. Mens begge parter har ansvar for å delta i denne kommunikasjonen, ligger hovedansvaret for å initiere den hos den parten som vurderer å reise sak. Dersom partene ser en mulighet for en utenrettslig løsning, har de deretter en plikt til å gjøre nærmere forsøk på dette.

Minnelig løsning og kompromisser:
En minnelig løsning betyr ikke nødvendigvis at partene må oppnå en fullstendig mellomløsning. I tilfeller der kravene er ubegrunnede med hensyn til både grunnlag og omfang, bør den parten som fremsetter urimelige innsigelser, gi etter. Hvis det er tvil om både omfanget og grunnlaget for kravet, bør partene søke å oppnå en rimelig kompromissløsning. Ideelt sett bør dette skje gjennom direkte kontakt mellom partene, uten bistand fra tredjeparter. Imidlertid kan det være nødvendig å involvere utenforstående konfliktløsere. Valget av alternativ avhenger av tvistens art, verdi og kompleksitet. For mindre krav vil forliksrådet eller en utenrettslig tvisteløsningsnemnd være passende, mens mer kompliserte saker kan dra nytte av utenrettslig mekling. Valget av alternativ avhenger også av tvistens verdi og om partene har juridisk representasjon.

Konsekvenser av manglende forsøk på minnelig løsning:
Hvis en part unnlater å forsøke en minnelig løsning i tråd med tvisteloven § 5-4, kan dette få konsekvenser ved en senere sakskostnadsavgjørelse. Dersom en part motsetter seg adekvate forsøk på å nå frem til en minnelig løsning, kan det påvirke fordelingen av saksomkostninger i en eventuell rettssak, spesielt i tilfeller hvor den motstridende parten har vist vilje til å finne en minnelig løsning.

Vurderingen av om partene har oppfylt sin plikt til å forsøke en minnelig løsning vil være basert på en konkret vurdering av saken. Det er derfor avgjørende at partene tar denne plikten på alvor og aktivt engasjerer seg i å undersøke og forsøke alternative løsninger før de tar steget videre til en rettslig prosess.

Fordelene ved minnelig løsning:
Å søke en minnelig løsning har flere fordeler. For det første kan det bidra til å spare tid, penger og ressurser som ellers ville bli brukt i en rettssak. Ved å finne en felles enighet utenfor rettssalen kan partene unngå den lange og kostbare prosessen med å føre bevis og argumenter foran domstolen.

Videre kan en minnelig løsning også opprettholde bedre relasjoner mellom partene. I mange tilfeller er partene fortsatt involvert i en forretningsmessig eller personlig sammenheng, og å bevare et godt samarbeid kan være verdifullt for fremtiden. Ved å løse tvisten i minnelighet viser partene også en vilje til å finne gjensidige løsninger og kompromisser, som kan bidra til bedre forståelse og kommunikasjon.

Oppfordringen til å forsøke en minnelig løsning bør derfor sees som et viktig skritt i retning av en mer effektiv og harmonisk tvisteløsning. Selv om en minnelig løsning ikke alltid er mulig eller hensiktsmessig, er det viktig at partene nøye vurderer denne muligheten før de tar saken til retten.

Konklusjon:
Tvisteloven § 5-4 legger vekt på partenes plikt til å forsøke en minnelig løsning før sak reises. Ved å undersøke muligheten for en minnelig løsning og aktivt forsøke alternative metoder, kan partene spare tid, kostnader og bevare bedre relasjoner. Selv om rettssystemet er tilgjengelig for tvisteløsning, bør partene alltid vurdere muligheten for å finne en fredelig og gjensidig akseptabel løsning før de tar det siste skrittet inn i en rettssak.

Varsel om krav og grunnlag for kravet – En viktig prosess i tvisteloven

Varsel om krav og grunnlag for kravet - En viktig prosess i tvisteloven

Tvister kan oppstå i ulike situasjoner, og det er viktig å følge riktig prosess for å løse dem på en rettferdig og effektiv måte. I tvisteloven § 5-2 finner vi bestemmelser om varsel om krav og grunnlag for kravet.

Varselplikten og informasjonen som skal oppgis:
Ifølge tvisteloven § 5-2, skal parten som vurderer å reise sak, først skriftlig varsle den personen eller virksomheten det er aktuelt å reise sak mot. Varselet skal inneholde informasjon om det kravet som kan bli fremmet, samt grunnlaget for kravet. Hensikten med varslet er å oppfordre den andre parten til å ta stilling til kravet og grunnlaget.

Responsen på varslet:
Når mottakeren mottar varslet, har vedkommende en plikt til å innen rimelig tid ta stilling til kravet og grunnlaget som er angitt. Dersom kravet bestrides helt eller delvis, må grunnlaget for dette angis. Hvis mottakeren også har et krav mot den som har sendt varslet, skal det også skriftlig varsles om dette kravet og grunnlaget for det. Dette sikrer en gjensidig åpenhet og mulighet for partene til å ta stilling til hverandres krav.

Formelle krav og elektronisk kommunikasjon:
Varsel etter tvisteloven § 5-2 skal være skriftlig på papir når det gjelder private parter, med mindre annet er avtalt eller det er en løpende forretningsforbindelse der skriftlig kommunikasjon vanligvis skjer elektronisk. Det er viktig å oppfylle disse formelle kravene for å sikre at varslet blir rettmessig mottatt og tatt hensyn til.

Betydningen av varslet og klarlegging av krav:
Bestemmelsen i tvisteloven § 5-2 er utformet for å bidra til klarlegging av tvisten og fremme åpenhet mellom partene. Formålet er å legge til rette for en minnelig løsning før en sak reises. Selv om varslet i seg selv ikke avbryter foreldelsesfristen eller søksmålsfristen, er det en viktig del av prosessen for å klargjøre kravene og muliggjøre en minnelig løsning.

Konsekvenser av tilsidesettelse av pliktene:
Det er viktig å ta varselsplikten og responsen på alvor. Tilsidesettelse av pliktene etter tvisteloven § 5-2 kan få negative konsekvenser ved senere sakskostnadsavgjørelser. Dette inkluderer mulige konsekvenser knyttet til sakskostnader, der tilsidesettelse av pliktene kan påvirke den ansvarlige partens kostnadsansvar.

Avslutning:
Varsel om krav og grunnlag for kravet i henhold til tvisteloven § 5-2 er en viktig prosess i tvisteløsning. Ved å gi et skriftlig varsel og oppfordre motparten til å ta stilling til kravet og grunnlaget, legges det til rette for en åpen og minnelig løsning av tvisten. Det er essensielt å oppfylle formelle krav og ta responsen på varslet på alvor for å sikre en rettferdig og effektiv prosess. Ved å følge bestemmelsene i tvisteloven § 5-2 kan partene bidra til å klargjøre kravene og muliggjøre en minnelig løsning før en sak reises.

Plikt til å opplyse om viktige bevis – En nøkkelrolle i tvisteloven § 5-3

Kravet om å informere om essensielle bevis, Forpliktelsen til å oppgi relevante bevis, Plikten til å dele viktige dokumentasjoner, Ansvar for å opplyse om avgjørende bevis, Kravet om å informere om vesentlige bevisstykke, Forpliktelsen til å avsløre betydningsfulle bevis, Plikten til å dele viktig bevismateriale, Ansvar for å opplyse om essensielle bevisfunn, Kravet om å informere om relevante bevisforhold, Forpliktelsen til å avsløre sentrale bevisfaktorer.

Når det oppstår tvister, er det avgjørende at begge parter har tilgang til relevant informasjon og bevis for å kunne ta stilling til kravene som reises. I tvisteloven § 5-3 finner vi bestemmelser om plikten til å opplyse om viktige bevis før en sak reises.

Plikten til å opplyse om viktige bevis:
I samsvar med tvisteloven § 5-3 har både den som varsler om et krav og den som bestrider et varslet krav en plikt til å samtidig opplyse om viktige dokumenter eller andre bevis som de selv kjenner til, og som de ikke kan regne med at den andre parten er kjent med. Denne plikten gjelder uavhengig av om beviset er til støtte for parten selv eller for den andre parten.

Begrensninger og relevante regler:
Plikten etter første ledd er underlagt begrensninger som følger av reglene om bevisforbud og bevisfritak i kapittel 22, samt andre bevisregler i loven. Det er viktig å være oppmerksom på disse reglene og handle i samsvar med dem ved opplysning om viktige bevis.

Betydningen av å opplyse om viktige bevis:
Formålet med plikten til å opplyse om viktige bevis er å sikre at begge parter har tilgang til all relevant informasjon før en sak reises. Dette legger til rette for en mer rettferdig og balansert behandling av tvisten. Gjennom åpenhet og deling av informasjon kan partene få en bedre forståelse av hverandres posisjoner og argumenter, og det kan åpne opp for muligheten til å finne en minnelig løsning før en rettslig prosess.

Konsekvenser av manglende opplysning:
Det er viktig å ta plikten til å opplyse om viktige bevis på alvor. Manglende opplysning om viktige bevis kan få negative konsekvenser ved en senere sakskostnadsavgjørelse. Vurderingen av hva som anses som viktige bevis og som parten burde ha opplyst om, vil bli basert på en konkret vurdering av saken. Det er derfor avgjørende å oppfylle denne plikten for å unngå eventuelle ugunstige konsekvenser.

Opplysningsplikten som en forlengelse av sannhets- og opplysningsplikten:
Kravet om opplysning om viktige bevis før en sak reises, utvider sannhets- og opplysningsplikten som følger av tvisteloven § 21-4 etter at en sak er reist. Det er viktig å merke seg at opplysningskrav
av viktige bevis er en kontinuerlig forpliktelse gjennom hele tvisteprosessen.

Oppfordring til samarbeid og rettferdig prosess:
Plikten til å opplyse om viktige bevis er en oppfordring til samarbeid og åpenhet mellom partene. Ved å dele relevant informasjon, legger man til rette for en rettferdig prosess der begge parter har lik tilgang til bevisene som kan påvirke utfallet av saken. Dette bidrar til å opprettholde rettssikkerheten og tilliten til rettssystemet.

Profesjonell juridisk bistand og rådgivning:
I komplekse tvistesaker kan det være hensiktsmessig å søke profesjonell juridisk bistand for å sikre at man oppfyller plikten til å opplyse om viktige bevis på en korrekt og effektiv måte. En erfaren advokat kan veilede og bistå klienten med å identifisere relevante bevis, vurdere bevisenes betydning og sikre at all nødvendig informasjon blir delt i samsvar med tvisteloven.

Oppsummering:
Plikten til å opplyse om viktige bevis i henhold til tvisteloven § 5-3 er en sentral del av tvisteprosessen. Ved å oppfylle denne plikten sikrer man at begge parter har tilgang til relevant informasjon som er avgjørende for å ta stilling til kravene som reises. Det er viktig å være klar over begrensningene og relevante regler knyttet til opplysning om bevis, samt å samarbeide for å opprettholde en rettferdig og balansert prosess. Ved behov bør man søke juridisk bistand for å sikre at man oppfyller plikten på en korrekt og effektiv måte.

Hva er oppfriskning?

Hva er oppfriskning?

Begrepet oppfriskning er brukt flere steder i tvisteloven og i kapittel 16 er det flere bestemmelser som gir informasjon om hva oppfriskning er og hvordan det brukes. Kanskje vil § 16-12 best forklare hva oppfriskning er. Her fremgår det at  «Oppfriskning skal gis en part som hadde gyldig fravær etter annet ledd og ikke kan bebreides for å ha unnlatt å søke fristen forlenget eller rettsmøtet omberammet i tide.» Altså er dette et middel mot uteblivelsesdom. Som regel fordi at man ikke sendte tilsvar i tide eller ved at man ikke møtte i rettsmøte.

§ 16-11.Rettsmidler mot avgjørelser etter § 16-9 og § 16-10
(1) En avvisningskjennelse eller fraværsdom kan angripes ved begjæring om oppfriskning.
(2) Har retten samtidig forkastet en begjæring om oppfriskning, kan avgjørelsen i stedet ankes med påstand om oppfriskning etter § 16-12. Anken behandles etter reglene for anke over kjennelser.
(3) Sakskostnadsavgjørelsen kan ankes særskilt etter § 20-9 tredje ledd.
§ 16-12.Vilkårene for oppfriskning
(1) Oppfriskning skal gis en part som hadde gyldig fravær etter annet ledd og ikke kan bebreides for å ha unnlatt å søke fristen forlenget eller rettsmøtet omberammet i tide. Er saken avgjort etter § 16-9 eller § 16-10, skal oppfriskning dessuten gis når avgjørelsen er avsagt med urette.
(2) Det er gyldig fristoversitting når hindringer utenfor partens kontroll gjør det umulig eller uforholdsmessig byrdefullt å foreta prosesshandlingen i tide. Om gyldig møtefravær gjelder § 13-4.
(3) I andre tilfeller kan oppfriskning gis om det ville være urimelig å nekte parten videre behandling av saken på grunn av forsømmelsen. Ved avgjørelsen legges særlig vekt på forsømmelsens karakter, partens interesse i å foreta prosesshandlingen og hensynet til motparten.
§ 16-13.Fristen for å begjære oppfriskning
(1) Oppfriskning kan begjæres før retten har avsagt kjennelse om avvisning etter § 16-9 eller fraværsdom etter § 16-10, eller som rettsmiddel mot avgjørelsen etter § 16-11.
(2) Fristen for å begjære oppfriskning er én måned.
(3) Foreligger ikke avgjørelse etter § 16-9 eller § 16-10, løper fristen fra forsømmelsen.
(4) Er saken avgjort etter § 16-9 eller § 16-10, løper fristen fra avgjørelsen er forkynt. Blir denne fristen oversittet, kan det gis oppfriskning for det etter reglene i dette kapittel.

🔗

§ 16-14.Behandlingen av begjæring om oppfriskning
(1) Begjæring om oppfriskning avgjøres av den domstol saken vil høre under om begjæringen tas til følge. Begjæringen må grunngis, og behandles for øvrig etter reglene for anke over kjennelser så langt disse passer. Samtidig må den forsømte prosesshandlingen foretas hvis dette er mulig.
(2) En kjennelse som tillater oppfriskning, kan bare ankes på grunn av feil ved lovanvendelsen eller saksbehandlingen.

På hvilket grunnlag bygger retten sine avgjørelser?

Retten bygger sine avgjørelser på grunnlag av behandlingen saken får i rettsmøtet. Det vil si at det er en klar hovedregel om at retten skal bygge sin avgjørelse på det som fremføres muntlig i retten. Dersom det er særskilt bestemt kan retten også bygge på skriftlige redegjørelser. Muntlighetsprinsippet i sivile saker fremgår av tvisteloven § 11-1.

Hva bygger retten sine avgjørelser på

Tvisteloven § 11-1.Grunnlaget for rettens avgjørelser

(1) Avgjørelser etter hovedforhandling, ankeforhandling, sluttbehandling i småkravprosess og § 9-5 fjerde ledd treffes på grunnlag av behandlingen i rettsmøtet. Skriftlige redegjørelser inngår i avgjørelsesgrunnlaget bare i den utstrekning dette er bestemt i loven.
(2) Andre avgjørelser treffes på grunnlag av sakens dokumenter og behandlingen i rettsmøter.
(3) Retten kan ikke bygge avgjørelsen på et faktisk grunnlag partene ikke har hatt foranledning til å uttale seg om. Retten må i tilfelle gi partene veiledning etter § 11-5 og om nødvendig fortsette behandlingen etter § 9-17 annet ledd.

Rettsbok

rettsbok innhold

Hva er en rettsbok?

Rettsbøker har fått et eget kapittel i tvisteloven, kapittel 2. Her fremgår det at det skal føres rettsbok i rettsmøter med det innhold som § 13-6 til § 13-9 gir anvisning på.

§ 13-6. Rettsbokens innhold

(1) Rettsboken skal angi
a)domstolen, tiden og stedet for møtet, dommernes og partenes navn, sakens nummer og møtets tema,
b)om partene møter personlig, hvem som møter for dem, og navnene på vitner og sakkyndige,
c)partenes påstander,
d)de bevis som er gjennomgått,
e)begjæringer og innsigelser om saksbehandlingen, og
f)rettslige avgjørelser og pålegg dersom disse ikke utferdiges som selvstendige dokumenter.
(2) Forhandlingens gang nedtegnes etter hvert. En part som setter fram et forlikstilbud, kan kreve det inntatt i rettsboken.
(3) Nedtegning kan skje ved henvisning til tidligere rettsbok eller til vedlagte dokumenter. Møter en part ved prosessfullmektig, kan retten kreve at de påstander og begjæringer som settes fram, skal settes opp slik at de kan vedlegges rettsboken.
(4) Rettsboken undertegnes av rettens leder og protokollføreren.

Sluttinnlegg og frist for å avslutte saksforberedelsene

avslutte saksforberedelsene

Det er vanlig at retten pålegger begge partene (prosessfullmektigene) å inngi et sluttinnlegg som er et kort skriv hvor påstanden gjengis og anførslene kort oppsummeres, samt at vitnene angis. I mange saker burde dette være unødvendig da det ikke er flere dokumenter enn stevning og tilsvar, mens i andre så kan det være ryddig med en oppsummering da saken er omstendelig og kanskje har utviklet seg noe under saksforberedelsene.

En egen frist pleier å være avslutningen av saksforberedelsene. Her er praksisen forskjellig fra domstol til domstol og noen ganger innad blant dommerne i en domstol. Mange oppgir ikke egen frist og man legger da til grunn at dette er samtidig som sluttinnleggsfristen, mens andre setter avslutningen til 1-2 uker før sluttinnleggsfristen. Som regel har man ikke behov for særlig tid mellom frist for å avslutte saksforberedelsene og inngivelse av sluttinnlegg. Dette da det ikke vil være adgang til nye anførsler eller bevis i denne mellomperioden og da et sluttinnlegg bør kunne skrivers lett på 1 time uten møter med klient eller annet da det ikke skal inneholde noe nytt eller ukjent.

Ring oss