Tapstid ved promillekjøring

Dersom man blir dømt for kjøring i påvirket tilstand, enten på grunn av alkohol eller andre bedøvende midler, fastsettes også en tapstid.

Tapstidens lengde reguleres i forskrift om tap av rett til å føre motorvogn kapittel 3.

Tapstiden avhenger av hvor høy promille man har hatt. Dersom proillen skyldes andre bedøvende midler, vil nivået av dette omregnes til promille jf. tapsforskirften § 3-2 nr 3. Hvordan omregningen skjer fremkommer i forskrift om faste grenser.

Tilbakekall av føreretten på bakgrunn av vandel

Veitrafikkloven § 34 gir politiet hjemmel til tilbakekall av føreretten på grunn av særlige forhold. Femte ledd i bestemmelsen omhandler edruelighet og vandel for øvrig:

Dersom innehaveren av føreretten ikke er edruelig eller hans vandel for øvrig er slik at han ikke anses skikket til å føre motorvogn, kan politimesteren eller den han gir myndighet, tilbakekalle retten til å føre førerkortpliktig motorvogn for en bestemt tid eller inntil videre, hvis hensynet til trafikksikkerheten eller allmenne hensyn ellers krever det

Formålet med bestemmelsen er å tilbakekalle føreretten til personer som på grunn av særlige forhold utgjør en særskilt risiko for seg selv og for andre som ferdes i trafikken. I Politidirektorates rundskriv (RPOD-2017-3) gis det nærmere retningslinjer for vurderingen vandelskravet i punkt 3.2.1:

Ved straffbare forhold som gir grunnlag for tap av førerett i henhold til tapsforskriften, typisk grove fartsovertredelser og kjøring i påvirket tilstand, er kompetansen til å fastsette tap av førerett lagt til domstolene, eventuelt påtalemyndigheten ved ileggelse av forelegg. Dersom påtalemyndigheten skulle glemme å nedlegge påstand om tap av førerett, og slikt tap heller ikke ilegges av domstolen, vil det i ettertid ikke være anledning til å tilbakekalle føreretten ved et forvaltningsmessig vedtak med grunnlag i det straffbare forholdet. Konsekvensene for føreretten er her rettskraftig avgjort ved dommen, eventuelt forelegget.


Dette stiller seg annerledes når det straffbare forholdet er av en slik karakter at det ikke gir grunnlag for tap av førerett etter tapsforskriften. Det vil i slike situasjoner ikke være det straffbare forholdet som sådan som vil begrunne et eventuelt forvaltningsmessig tilbakekall av føreretten etter 
vegtrafikkloven § 34 femte ledd. Men det straffbare forholdet kan ha avdekket egenskaper – eventuelt mangel på egenskaper – som gir berettiget grunn til å frykte at vedkommende ikke vil ferdes i trafikken med den tilstrekkelige hensynsfullhet og aktsomhet.


Politidirektoratet viser til forhold som er fremhevet under punkt 3.1.5.3 om at erverv av førerett kan nektes dersom de(t) straffbare forhold viser at vedkommende førerkortsøker har så vesentlige personlighetsavvik og mangler ved vurderingsevnen at det er grunn til berettiget tvil om han har evne og vilje til den tilpasning som sikker ferdsel i trafikken forutsetter, herunder å utvise den nødvendige hensynsfullhet. Slik berettiget tvil vil foreligge dersom vedkommende har forvoldt alvorlig legemskrenkelse eller vist hensynsløs adferd av annen art, slik at vedkommende fremstår som ustabil eller lett kommer i affekt (manglende sinnemestring). Som det videre fremgår under punkt 3.1.5.3 vil det samme gjelde mer eller mindre veloverveide handlinger som gir et klart inntrykk av manglende respekt for andres integritet (grov hensynsløshet). Flere domfellelser/forelegg for uprovosert vold vil derfor klart kunne gi grunnlag for nektelse av førerett, og eventuelt senere forvaltningsmessig tilbakekall

Et vedtak om tilbakekall av føreretten etter vegtrafikkloven § 34 femte ledd er et enkeltvedtak, og forvaltningslovens regler kommer til anvendelse. Det medfører at du kan påklage vedtaket.

Vedtak om tilbakekall av føreretten påklages til Politidirektoratet.

oppkonstruert straffbar handling

Midlertidig tap av førerkort for mobilbruk i bil

Eidsivating lagmannsrett behandlet 11. september 2018 anke over tingretttens kjennelse over midlertidig tilbakekall av føreretten til en bilfører som i en politikontroll hadde all oppmerksomhet på sin mobiltelefon.

Politiet fikk med hjemmel i lov 18. juni 1965 nr. 4 om vegtrafikk (vegtrafikkloven) § 33 nr. 3 i tingretten medhold i midlertidig tilbakekall av føreretten. Føreren anket, men fikk ikke medhold. I  lagmannsrettens kjennelse, LE-2018-128867, ble hensynet til trafikksikkerheten tillagt slik vekt at  anken ble forkastet. Lagmannsretten mente at ulovlig bruk av mobiltelefon under kjøring innebærer i seg selv en risiko for ulykker i trafikken. Denne risikoen ble forsterket av at føreren av motorvognen nærmest rettet all sin fokus mot mobiltelefonen. At det her ikke oppsto en farlig situasjon i forhold til politibetjenten, skyldes at politibetjenten var oppmerksom på muligheten for at siktede ikke så ham, og passet på å gå ut av veibanen.

Vegtrafikkloven § 33 nr. kan du lese i sin helhet her. Bestemmelsen gir hjemmel for politiet å midlertidig inndra førerkort når fører eller eier av bil med skjellig grunn er mistenkt for et straffbart forhold som kan medføre tap av retten til å føre førerkortpliktig motorvogn.

Speedometeret viste feil- kan jeg bebreides for fartsovertredelsen?

Høyesterett avsa enstemmig dom 23. mars 2018 (HR-2018-573-A) som gjaldt aktsomhetsvurdering ved fartsovertredelser. En bilfører var bøtelagt for syv fartsovertredelser registrert med automatisk trafikkovervåkning. De syv fartsovertredelsene gjaldt samme strekning i løpet av en uke. Bilføreren viste til at speedometeret viste for lav hastighet. Bilføreren forklarte at det blinket kraftig fra fotoboksen ved samtlige tilfeller. Han tenkte at det kunne være fordi han holdt for høy fart, men fant ut at det ikke kunne stemme siden han i henhold til bilens speedometer holdt seg innenfor fartsgrensen. Han tenkte årsaken kunne være at sønnen ikke hadde betalt forsikring og at forsikringsselskapet hadde varslet politiet om dette. Bilføreren viste også til at han hadde bodd i Norge i kort tid og hatt førerkort i kort tid. 3

Spørsmålet for Høyesterett var om det kunne frita bilføreren for straff at han stolte på det speedometeret viste.

Skyldkravet for fartsovertredelse er forsett eller uaktsomhet jf. veitrafikkloven § 31. Uaktsomhetsansvar er definert i straffeloven 2005 § 23 første ledd som lyder:

«Den som handler i strid med kravet til forsvarlig opptreden på et område, og som ut fra sine personlige forutsetninger kan bebreides, er uaktsom.»

Høyesterett uttalte at i utgangspunktet må en bilfører kunne stole på at speedometeret angir noenlunde riktig fart, med mindre han får en eller annen form for varsel eller indikasjon som burde vekke mistanke om at den viste farten ikke var riktig. Da bilføreren ved to anledninger hadde opplevd at det blinket i fotoboksen til tross for at speedometeret viste lovlig hastighet hadde han en oppfordring til å undersøke om speedometeret i bilen viste feil. Høyesterett konkluderte med at det var uaktsomt når bilføreren etter to slike blink fra fotoboksen fortsatte å stole på speedometeret. Verken kort botid i Norge eller at han hadde hatt førerkort i kort tid kunne gi grunnlag for en mildere aktsomhetsvurdering ved en alminnelig fartsovertredelse som dette.

Bilføreren ble domfelt for fem av de syv fartsovertredelsene.

Forbud mot bruk av mobiltelefon under kjøring av motorvogn

De fleste har fått med seg at det ikke er lov å snakke i mobil uten handsfree når man kjører bil. Dette gjelder selvfølgelig også sending av meldinger og annen bruk, men hvor er dette hjemlet?

Forskrift om forbud mot førers bruk av håndholdt mobiltelefon under kjøring med motorvogn regulerer forbudet.

I § 1 fremgår det hva som menes med en mobiltelefon og hva man regner som bruk av mobiltelefon.

§ 1.Definisjoner

I denne forskrift forstås med:

a) Mobiltelefon: radioutstyr for kommunikasjon over offentlig nett.
b) Bruk av mobiltelefon: enhver betjening av mobiltelefonens funksjoner.

§ 2.Førers bruk av mobiltelefon under kjøring med motorvogn

Fører av en motorvogn må ikke bruke mobiltelefon under kjøring.

Fører kan likevel bruke mobiltelefonen til å starte opp, gjennomføre og avslutte en samtale når mobiltelefonen under kjøringen er håndfri eller er plassert i en holder.

Holderen skal være forsvarlig fastmontert i umiddelbar nærhet av rattet og så nært førers ordinære synsfelt under kjøring som praktisk mulig, med mindre holderen er en integrert del av kjøretøyets orginalinnredning.

Når mobiltelefonen brukes håndfritt, kan den også benyttes til å styre og avspille lydfiler.

Lov om utprøving av selvkjørende kjøretøy

Lov om utprøving av selvkjørende kjøretøy ble vedtatt i slutten av 2017 trådde i kraft 01.01.2018

 

I § 2 fremgår lovens virkeområde

“Loven gjelder utprøving av selvkjørende kjøretøy uten ansvarlig fører og selvkjørende kjøretøy med ansvarlig fører som ikke befinner seg på tradisjonell førerplass. Loven gjelder også utprøving av selvkjørende kjøretøy hvor kjøretøyet har en ansvarlig fører på tradisjonell førerplass, men hvor det av andre grunner er nødvendig med unntak fra gjeldende regler som nevnt i § 3.

Med selvkjørende kjøretøy menes et kjøretøy som er utrustet med et teknisk system som automatisk fører kjøretøyet og som har kontroll over kjøringen. Selvkjørende kjøretøy omfatter kjøretøy der en fører kan overlate kjøringen til det tekniske systemet som automatisk fører kjøretøyet, og kjøretøy som er konstruert for å kjøre uten fører.”

Hvem anses som ansvarlig fører av bilen?

§ 17. Ansvarlig fører

Person som befinner seg på tradisjonell førerplass, anses som kjøretøyets ansvarlige fører med mindre det er gjort unntak i tillatelsen. Person som ikke befinner seg på tradisjonell førerplass, anses som ansvarlig fører dersom det følger av tillatelsen.

Hvis en person påvirker kjøringen når kjøretøyet er selvkjørende, skal personen anses som ansvarlig fører.

Dette er altså en lov som gjelder for selvkjørende kjøretøy uten ansvarlig fører og selvkjørende kjøretøy med ansvarlig fører som ikke befinner seg på tradisjonell førerplass, mens loven i § 17 sier at person som befinner seg på tradisjonell førerplass, anses som kjøretøyets ansvarlige fører

Lov om endringar i veglova og vegtrafikkloven (bompengar i byane)

1. oktober trer ny § 27 i kraft i Lov om endringar i veglova og vegtrafikkloven (bompengar i byane). Lovbestemmelsen:

§ 27.
Med samtykke frå Stortinget kan departementet fastsetje at det skal krevjast bompengar på offentleg veg, fastsetje storleiken på avgiftene, og setje vilkår om bestemt bruk av avgiftsmidlane. Bompengane kan nyttast til alle tiltak som denne lova gir heimel for. Dessutan kan dei nyttast til investeringar i faste anlegg og installasjonar for kollektivtrafikk på jernbane, inkludert sporveg og tunnelbane.

Med samtykke frå Stortinget kan departementet fastsetje særskilde ordningar for bompengar i byområde, med takstar som er tilpassa dei særskilde behova i området, ut frå omsyn til transportløysingane i området, bruken av arealet, lokalmiljøet eller liknande. Ut frå behova kan det fastsetjast takstar som er baserte på køyretøya si vekt, påverkar val av reisemiddel, varierer ut frå tida på døgnet, varierer ut frå dei ulike køyretøya sine miljøeigenskapar eller liknande. Føresegnene om vilkår og bruk av bompengar i første ledd gjeld tilsvarande. Som del av ein plan om eit heilskapleg og samordna transportsystem i eit byområde, kan bompengar nyttast til tiltak for drift av kollektivtrafikk.

Departementet kan i forskrift fastsetje mellombelse endra bompengetakstar til bruk i avgrensa periodar innanfor eksisterande bompengeordningar i byområde når det er fare for og ved overskriding av grenseverdiane for konsentrasjon av forureining i luft utandørs fastsett i forskrift med heimel i forurensningsloven § 9. Bruken av takstane føreset vedtak av kommunen og fylkeskommunen. Inntekter frå dei endra takstane skal gå til å nedbetale dei prosjekta som er prioriterte i bompengeordninga det gjeld. Departementet kan i forskrifta likevel fastsetje føresegner om at inntekter frå dei endra takstane kan bli brukt til tiltak for å få ned trafikken i perioden det gjeld.

Med samtykke frå departementet kan rett til å krevje inn bompengar pantsetjast. Ei slik pantsetjing omfattar den rett pantsetjaren har til den eller dei eigedomane der det ligg eller skal liggja bomstasjon eller til eigedom som har samanheng med drifta av bompengeinnkrevinga. Panterett i rett til å krevje inn bompengar får rettvern ved å tinglysast i grunnboka på den eller dei eigedomane som er nemnde i førre punktum. Andre fordringshavarar enn panthavaren har ikkje rett til dekking i retten til å krevje inn bompengar.

Departementet kan i forskrift fastsetje generelle føresegner om takstar etter første og andre ledd og føresegner om plikta til å betale bompengar.

Det er ulovlig å ikke ha bilen forsikret

Det følger av bilansvarsloven § 15 at man er pliktig til å holde en bil som er registrert, skulle vært registrert eller ha kjennemerke etter vegtrafikkloven forsikret.

 

Bilansvarsloven § 15. (motorvogner skal vera trygda).

Motorvogn som er registrert eller skulle vore registrert eller ha kjennemerke etter vegtrafikklova, skal eigaren trafikktrygda for all skade som går inn under kapitel II. Er ei vogn ikkje trygda så som nemnt i fyrste punktum, og eigaren eller innehavaren let vogna verta brukt, faren med eller fråsegsett på slik vis at det kan koma opp skadebotkrav etter denna lova, skal eigar eller innehavar eller den som brukar eller køyrer vogna såleis, trafikktrygda henne.

Lov om motorferdsel i utmark og vassdrag (motorferdselloven)

motorferdselFormålet med love er ut fra et samfunnsmessig helhetssyn å regulere motorferdselen i utmark og vassdrag med sikte på å verne om naturmiljøet og fremme trivselen, jf motorferdselloven § 1.

Med motorferdsel menes i motorferdsellove bruk av kjøretøy (bil, traktor, motorsykkel, beltebil, snøscooter o.l.) og båt eller annet flytende eller svevende fartøy drevet med motor, samt landing og start med motordrevet luftfartøy (§ 2).

Hele loven kan du lese her: Motorferdselloven

 

Ring oss