De tre tålegrensene i Grannelova § 2

Grannelova § 2 er en hjørnestein i reguleringen av forholdet mellom naboer, og den fastsetter klare retningslinjer for når ansvar oppstår i tilfeller av skade eller ulempe på naboeiendom. Sentralt i loven finner vi de tre ulike tålegrensene eller ansvarsgrunnlagene, som er avgjørende for hvordan en nabo må håndtere situasjoner som involverer skade eller ulempe for naboen.

Unødighetskriteriet – Å forhindre urimelige ulemper

Unødighetskriteriet, som er den første av de tre tålegrensene, pålegger en nabo plikten til å hindre eller redusere ulemper når dette medfører en ulempereduksjon som er klart større enn merkostnadene. Dette betyr at dersom det er teknisk og økonomisk mulig å redusere ulempen betydelig i forhold til kostnadene, må naboen ta nødvendige skritt for å oppfylle denne plikten. Prinsippet er basert på ideen om å avveie ulempen naboene påfører hverandre opp mot de tiltakene som kan redusere den.

Urimelighetskriteriet – Alminnelig og spesiell urimelighet

Urimelighetskriteriet, den andre tålegrensen i Grannelova § 2, er delt i to kategorier: alminnelig urimelighet og spesiell urimelighet.

Alminnelig urimelighet innebærer en vurdering av om skaden eller ulempen er urimelig i forhold til hva som er forventet i de gitte omstendighetene på stedet. Det tas hensyn til faktorer som tidligere praksis, lokale forhold, og hva som er vanlig i området. Dette kriteriet gir rom for skjønnsmessige vurderinger og tar hensyn til lokalsamfunnets normer og forventninger.

Spesiell urimelighet, den tredje delen av urimelighetskriteriet, handler om å vurdere om skaden eller ulempen rammer en avgrenset krets av personer på en urimelig måte. Dette kan innebære at enkelte naboer lider mye mer under en bestemt handling eller tiltak enn andre. Hvis en handling fører til en monaleg forverring av brukstilhøva som i særleg grad rammer en avgrensa krins av personar, kan den anses som spesielt urimelig.

Ring oss