Før noe ekteskap kan inngås i Norge, er det nødvendige lovpålagte prosedyrer som sikrer at alle vilkårene for ekteskapet er oppfylt. Dette sikrer at ekteskapet er lovlig og gyldig både i Norge og internasjonalt. I denne artikkelen skal vi gå gjennom Ekteskapsloven § 14, som kontrollerer at ekteskapsvilkårene er prøvd.
Ifølge denne loven, før vielsen finner sted, skal vigsleren motta en attest fra folkeregistermyndigheten eller en norsk utenrikstjenestemann. Denne attesten bekrefter at ekteskapsvilkårene er prøvet, og at prosedyrene i §§ 6 til 10 er fulgt. Attesten blir utstedt på en standardisert blankett kalt “Prøvingsattest/Melding om vigsel/Vigselsdokument”, Q-0309.
Brudefolkene er ansvarlige for å overlevere prøvingsattesten til vigsleren. I tillegg er de forpliktet til å legitimere seg for å bevise at de er de samme personene som attesten er utstedt for. Legitimasjonen kan være pass, førerkort eller bankkort, og om disse blir akseptert eller ikke avhenger av en konkret vurdering.
Vigsleren har en sentral rolle i å sikre at alle vilkårene er oppfylt. Hvis vigsleren er i tvil om et vilkår er oppfylt, kan vielsen utsettes inntil det er skaffet bevis for at vilkåret er oppfylt. Hvis vigsleren vet at et vilkår for ekteskapet ikke er oppfylt, skal vigsleren ikke foreta vielsen.
I situasjoner der vigsleren nekter å foreta vielsen på andre grunnlag enn nevnt i § 13 andre ledd, kan hver av partene klage til statsforvalteren. Statsforvalteren kan da pålegge vigsleren å foreta vielsen.
Hvis vielsen er nektet på grunnlag av Ekteskapsloven § 14 tredje ledd, er dette et enkeltvedtak som kan påklages til statsforvalteren. En slik nektelse kan for eksempel være begrunnet i at en eller begge parter ikke har lovlig opphold i landet på tidspunktet for vielsen.
Alt i alt, Ekteskapsloven § 14 gir en viktig mekanisme for å sikre at alle ekteskap som inngås i Norge er gyldige og i samsvar med loven. Dette er en viktig prosedyre som beskytter individets rettigheter og gir juridisk klarhet.