I henhold til gjeldende regelverk er det en pålagt plikt for rapporteringspliktige enheter å utføre nødvendige kundetiltak ved enkelttransaksjoner der det ikke eksisterer et allerede etablert kundeforhold. Dette gjelder spesielt for transaksjoner som overstiger en beløpsgrense på 100 000 kroner. Det er viktig å understreke at denne beløpsgrensen beregnes samlet for transaksjoner som tilsynelatende har en sammenheng. I tilfeller der den rapporteringspliktige oppdager denne sammenhengen etter at transaksjonene er gjennomført, påligger det likevel vedkommende å iverksette kundetiltakene så snart det blir klarlagt at beløpsgrensen er overskredet.
Som en grunnleggende regel skal transaksjonene betraktes i sammenheng når de overstiger beløpsgrensen i løpet av en tolvmånedersperiode. For å kunne vurdere om transaksjonene faktisk har en sammenheng, er det avgjørende å kunne identifisere den aktuelle kunden. Dette betyr at det også må gjennomføres identifikasjonskontroll selv ved enkeltstående transaksjoner, med mindre det dreier seg om bagatellmessige beløp.
I tillegg til den generelle beløpsgrensen på 100 000 kroner, fastsetter loven også en spesifikk grense på 8 000 kroner for nærmere definerte pengeoverføringer, i henhold til hvitvaskingsloven § 10 første ledd bokstav b. Det presiseres videre i hvitvaskingsforskriften § 4-1a at denne grensen på 8 000 kroner gjelder for ulike typer betalingstjenester, som omfattes av finansavtaleloven § 11 første ledd. Dette inkluderer også transaksjoner i virtuell valuta, hvor verdien tilsvarende beløper seg til 8 000 kroner eller mer. Tilsvarende gjelder for transaksjoner som omfattes av forordningen om opplysninger som skal følge pengeoverføringer, i tråd med hvitvaskingsforskriften § 10-1, artikkel 3 nr. 9.