Etter plan- og bygningsloven §32-3 tredje ledd første punktum har myndighetene muligheten til å fastsette tvangsmulkt parallelt med utstedelsen av pålegg om retting. Dette gjøres vanligvis samtidig, og med en klar hensikt om å sikre at eventuelle ulovlige forhold bringes til opphør i tråd med lovens krav.
Formålet med tvangsmulkten er klart definert: å presse den ansvarlige til å handle i samsvar med pålegget om retting innenfor den fastsatte fristen. Når den anbefalte fremgangsmåten følges, begynner tvangsmulkten å løpe fra det tidspunktet fristen for å rette det ulovlige forholdet utløper, som angitt i § 32-5 første ledd andre punktum. Dette gir en klar og forutsigbar ramme for den ansvarliges handlinger og gir bygningsmyndighetene muligheten til å håndheve lovens bestemmelser på en effektiv måte.
I tilfeller der tvangsmulkten ikke fastsettes samtidig med pålegget om retting, pålegges bygningsmyndighetene å gi et eget forhåndsvarsel om tvangsmulkt. Dette varselet fungerer som en påminnelse til den ansvarlige om de potensielle konsekvensene av å ikke etterkomme pålegget om retting. Det gir også den ansvarlige muligheten til å handle i samsvar med loven før tvangsmulkten blir fastsatt.
Dersom pålegget om retting ikke blir etterkommet innen den fastsatte fristen, har bygningsmyndighetene myndighet til å fastsette tvangsmulkt umiddelbart etter § 32-5. Dette sikrer en rask og effektiv håndheving av lovens bestemmelser og understreker betydningen av å følge pålegg om retting i henhold til plan- og bygningsloven.
I praksis er håndhevingen av tvangsmulkt et viktig verktøy for å sikre etterlevelse av plan- og bygningsloven og for å opprettholde orden og sikkerhet i byggesaker. Bygningsmyndighetenes evne til å fastsette og håndheve tvangsmulkt er derfor en sentral del av den lovpålagte tilsyns- og håndhevingsprosessen.