Kontradiksjon er et grunnleggende prinsipp i norsk rett og betyr at domstolen ikke skal bygge på et grunnlag som partene ikke har fått mulighet til å forklare seg om eller føre bevis rundt. Kontradiksjonsprinsippet er veldig praktisk og drøftes i mange prosesser. Det er nedfelt i tvisteloven § 11-1 (3) og er også sentral i EMK artikkel 6 om rettferdig rettegang.
Det kan være at noen ønsker å legge frem et skriv under en hovedforhandling og at skrivet medfører et behov for å føre et vitne som kan svare for den informasjonen som er i skrivet. Dersom det ikke blir anledning til å føre vitnet da vil det være et brudd på kontradiksjonsprinsippet.
Tvisteloven § 11-1. Grunnlaget for rettens avgjørelser
| (1) Avgjørelser etter hovedforhandling, ankeforhandling, sluttbehandling i småkravprosess og § 9-5 fjerde ledd treffes på grunnlag av behandlingen i rettsmøtet. Skriftlige redegjørelser inngår i avgjørelsesgrunnlaget bare i den utstrekning dette er bestemt i loven. |
| (2) Andre avgjørelser treffes på grunnlag av sakens dokumenter og behandlingen i rettsmøter. |
| (3) Retten kan ikke bygge avgjørelsen på et faktisk grunnlag partene ikke har hatt foranledning til å uttale seg om. Retten må i tilfelle gi partene veiledning etter § 11-5 og om nødvendig fortsette behandlingen etter § 9-17 annet ledd. |