Kapittel VII i arveloven inneholder bestemmelser for disponering av formuen når avdøde ikke har arvinger og det ikke er skrevet testament.
Tidligere fastsatte arveloven § 46 at
“Har arvelataren ikkje slektningar eller ektemake som arvar han, og har han ikkje gjort testament om arven, går arven til staten”.
Bestemmelsen ga uttrykk for statens arverett. Statens arverett ble imidlertid avviklet ved lovendring i 2015.
Det følger nå av § 46 første ledd:
“Har avdøde ikkje slektningar, ektemake eller sambuar som arvar han, og har han ikkje gjort testament om arven, skal nettoformuen fordelast til frivillig verksemd til fordel for barn og unge. Kongen kan i forskrift gi nærmare føresegner om ordninga for fordeling av formuen til slik verksemd.
Nå er det slik at dersom avdøde ikke etterlater seg arvinger eller testament går nettoformuen til frivillige organisasjoner for barn og unge. Frivillige organisasjoner og frivillig innsats har spilt en viktig rolle i oppbygningen av det norske samfunnet. Det anses viktig at slike organisasjoner får midler til å drive det viktige arbeidet fremover.
Men hva med en person som sto avdøde svært nært som kanskje har hjulpet ham i mange år, men som ikke er slektarving etter loven? Kan han arve til tross for at det ikke er fastsatt i testament?
Lovgiver har tatt slike tilfeller i betraktning i bestemmelsens annet ledd:
“I særlege høve kan departementet etter søknad avgjere at formuen heilt eller delvis skal fordelast til slektningar eller andre som har stått avdøde nær. Kongen kan i forskrift gi nærmare føresegner om slik fordeling av formuen.”
Det fastsettes at departementet i “særlige tilfeller” kan fordele formuen til fordel for slektninger eller andre som har stått avdøde nær. Det uttales i forarbeidene til bestemmelsen at praktiseringen bør være restriktiv. Eksempler på der utdeling kan være aktuelt etter annet ledd er der avdøde har utformet et testament uten å tilfredsstille formkravene, men det er klart hva som er avdøde sin siste vilje. Et annet eksempel lovgiver nevner er der det har vært et nært forhold mellom den avdøde og den andre personen på grunn av regelmessig forsørgelse, felles hushold over tid eller ekstraordinær bistand. 