Dette er et spørsmål om hvilke fremkomstmåter servitutten gir adgang til. For å besvare spørsmålet må en se hen til stiftelsesgrunnlaget for servitutten. Servitutter stiftes i de fleste tilfeller gjennom avtale. Innholdet i servitutten, herunder hvilken fremkomstmåte man er berettiget til, må fastslås gjennom en tolkning av avtalen. For tolkningen vil det være av betydning hva formålet med ferdselsretten er og hvor viktig den er for rettighetshaveren. Dette må holdes opp mot belastningen for den tjenende eiendommen.
Høyesterett har i flere sentrale avgjørelser kommet til at ferdselsrettigheter som er stiftet før motoriserte kjøretøy eksisterte ikke nødvendigvis stenger for bruk av motoriserte kjøretøy på et senere tidspunkt.
En sentral avgjørelse er den såkalte Solbakken-dommen (Rt.1924 s.583). Spørsmålet var om eieren av eiendommen Solbakken i Bærum hadde rett til å kjøre med bil på veien som gikk over eiendommen Storøen i samme kommune. Veiretten ble stiftet i 1867 og gav eieren av Solbakken rett til “fri benyttelse som kjørevei og til anden adkomst og passage av den nuværende vei, der fører fra eiendommen Fornebo til mine huse og fra disse like til sjøen“. Den aktuelle veien var ifølge herredsrettens dom en “gammel, temmelig smal gaardsvei“.
Høyesterett pekte her på at ferdselsrettens stiftelsesgrunnlag (et skjøte) ikke inneholdt en eksplisitt begrensning mot kjøring med bil og uttalte deretter følgende:
“…veiens bruk for motorvognkjøring laa helt utenfor, hva partene kunde ha tat sigte paa i 1867, idet slike kjøreredskaper den gang ikke eksisterte. Men det vilde efter min mening være urigtig at lægge avgjørende vegt paa dette forhold. Man kan ikke gaa ut fra, at kontrahentenes mening i 1867 var den, at veien aldrig i fremtiden skulde kunne brukes til andre kjøreredskaper end de den gang kjendte. Tvert imot synes det rimelig, at meningen maa ha været, at veiretten skulde gjælde generelt saadan kjøring, som til enhver tid i utviklingens medfør kunde ansees almindelig og paaregnelig for slike eiendommes retmæssige benyttelse.”
Hvis avtalen tydelig spesifiserer at all ferdsel skal foregå på fots kan det være vanskelig å nå frem med ferdsel med bil. Hvis ordlyden derimot gir adgang til benyttelse som kjørevei som den ovennevnte dommen kan det være rom for tolkning i den retning at bil er tillatt. Ferdselsretten er da formulert slik at den verken angir positivt eller negativt hva slags kjøring som er tillatt. Her må en se hen til formålet og behovet for ferdselsretten. En veirett opp til hytte kan for eksempel medføre behov for frakting av ting og gjenstander hvilket etter dagens standard tilsier et behov for bilkjøring.
Svaret er dermed ikke gitt og innholdet i ferdselsservitutten må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. I dialog med grunneieren vedrørende bruk av bil kan det være et godt utgangspunkt å tilby deling av utgifter til vedlikehold av veien.