Er skyldneren i en insolvenssituasjon, skal dennes økonomiske situasjon underlegges konkursbehandling når en begjæring fremsettes enten av skyldneren selv eller en av dennes kreditorer. I denne sammenheng refererer “fordringshaver” til en kreditor som har rett til å kreve utbetaling fra sin fordring. Det er ikke et krav at kravet må være forfalt eller ha fått en rettskraftig avgjørelse. Selv omtvistede krav kan danne grunnlag for en konkursbegjæring.
En avgjørelse fra Høyesterett, Rt-2004-118, gransket kravene som må oppfylles for at en konkursbegjæring i henhold til konkursloven § 60 skal være gyldig. Kjæremålsutvalget refererte også til Rt-2003-909, som omhandlet konkursloven § 63, og uttrykte samtykke til lagmannsrettens synspunkt om at det må eksistere en “betydelig sannsynlighetsovervekt for at konkursgrunnlag foreligger”.
I en annen rettssak, Rt-2010-1089, anerkjente Høyesterett at Norsk Tillitsmann ASA kunne fremsette en konkursbegjæring i sitt eget navn på vegne av et obligasjonslån de var tillitsmann for.
Det er en absolutt betingelse for å iverksette konkursbehandling at retten kan konstatere insolvens hos skyldneren. Retten må granske dette vilkåret uavhengig av om skyldneren innrømmer insolvens eller stiller seg kritisk til påstanden om insolvens.
Ifølge konkursloven § 16 har skyldneren mulighet til å anmode om samtykke til å innlede gjeldsforhandling, og denne anmodningen må behandles først. En kjennelse datert 28. april 2020 (HR-2020-902-U) fra Høyesteretts ankeutvalg klargjorde at en konkursrekvirent som hadde basert en konkursbegjæring på en fordring som tredjepart hadde sikkerhet i, anses som “fordringshaver” og dermed berettiget til å fremsette en konkursbegjæring etter konkursloven § 60, selv om tredjeparten hadde sikkerhet i fordringen, så lenge denne sikkerheten ikke var blitt anvist til inndriving.