Lov om rett til felles bolig og innbo når husstandsfellesskap opphører [husstandsfellesskapsloven] fra 1991 har en bestemmelse om rettigheter når et husstandsfellesskap, vanligvis samboerforhold, opphører og hvem som da vil ha rett til å overta huset, leiligheten, leiekontrakten osv. Den mest relevante bestemmelsen finner du i § 3 som ikke er upraktisk da den brukes relativt ofte i konflikter etter ugifte samliv. Ekteskapsloven har tilsvarende regler for ektefeller som skiller seg.
Den vanligste “særlige grunnen” i § 3 for å overta tidligere felles bolig er omsorgen for barn eller at eiendommen er særlig tilrettelagt for et handicap.
Husstandfellesskapsloven § 3.
Dersom husstandsfellesskapet oppløses på annen måte enn ved død, kan én av partene, når sterke grunner taler for det, få følgende rettigheter til deres felles hjem:
| 1. | rett til å tre inn i husleiekontrakt eller avtale om rett til å opprette husleiekontrakt, selv om kontrakten eller avtalen er opprettet i en annen av partenes navn, |
| 2. | rett til å løse inn andel, aksje eller obligasjon som tilhører en annen av partene og som retten til felles bolig er knyttet til, |
| 3. | rett til å overta boligeiendom eller andel av boligeiendom som tilhører en annen av partene og som utelukkende eller hovedsakelig har tjent til felles bolig, hvis ikke den andre har odelsrett til eiendommen, eller den er ervervet fra hans eller hennes slekt ved arv eller gave, og |
| 4. | rett til å overta eller tre inn i andel av vanlig innbo. |
Når særlige grunner taler for det, kan en av partene få bruksrett til bolig som er nevnt i første ledd nr. 2 eller 3. Dette gjelder selv om den andre parten har odelsrett til eiendommen, eller den er ervervet fra hans eller hennes slekt ved arv eller gave.
Var det flere enn to som bodde sammen, kan rett etter første eller annet ledd gis til én eller til flere sammen.
Om oppgjør og skiftetakst gjelder ekteskapsloven §§ 69 første ledd og annet ledd annet punktum og 70 annet og fjerde ledd og skifteloven § 125 tilsvarende.