Da Norge gikk i lås for noen uker siden ble rettssaker utsatt på bestemt og ubestemt tid og tid som ellers ville gått til å forberede rettssaker og gjennomføre rettssaker gikk til de advokatoppgavene som gjensto og som kunne gjennomføres uten fysiske møter.
Nå som det offentlige ser at nedstengningen skaper en større og større flaskehals i fremtiden er systemet tilbake igjen med gjennomføringer av rettssaker. Det som har endret seg er at nå har vi flere saker på kalenderen i april som skal gjennomføres uten fysisk å være i en rettssal.
På mange måter er det noe forlokkende over å kunne være på kontoret med kaffekoppen, med et bedre PC-oppsett (flerskjermoppsett) og alle andre komfortable innretninger som har bygget seg opp over år. På den andre siden vet vi ikke helt hva vi går glipp av. Går vi glipp av kroppsspråk? Noen vil være på video og da får vi sett bare ansiktet. Andre vitner vil bli tatt på telefon og da i større grad enn til vanlig. Hva med samtale mellom advokat og klient. Hvis disse ikke er i samme rom skal de da ha svært hyppige pauser eller kan man få til en slags chattetjeneste som går samtidig på skjermen? Hva med høytideligheten og følelsen av at det nå er alvor? Spiller det inn på hvordan man skal oppleve en rettsprosess? Kan det føles litt som en hurtigmatvariant av rettssikkerheten? Jeg har allerede fått klienter som sier at de ikke vil være alene i prosessen. Da forstår jeg dem slik at de vil ikke sitte i sitt hjem uten å ha advokaten nært seg. Tryggheten av å ha tillitspersonen fysisk i nærheten handler nok om mer enn bare hvilke ord som skal formidles til dommeren. Kan det være at disse digitale prosessene i større grad fører til ankesaker? Hva med rettsmeklinger? Hvordan vil det være når det i stor grad utføres særmøter? Er det lettere eller vankseligere å utøve et “meklingspress” over video?
Noen av svarene får vi allerede de neste 2 ukene.