Når man eier en eiendom ved sjøen, har man visse rettigheter som går utover selve eiendomsgrensen. Disse rettighetene er kjent som strandrett, og en viktig del av dette er tilflottsretten. Tilflottsrett handler om retten til å komme seg til og fra en strandeiendom med båt uten hindringer.
Tilflottsretten innebærer at andre ikke har lov til å blokkere grunneierens adkomst til eiendommen fra sjøsiden. Dette kan gjøres ved å plassere fiskegarn, fortøye båter, anlegge bøyer, brygger eller på andre måter som hindrer eller vanskeliggjør tilkomsten. Selv om tilflottsretten ikke er lovfestet, følger den av ulovfestet rett, på samme måte som mange andre regler om eiendomsrett.
I 1988 foreslo Sivillovbokutvalget å lovregulere tilflottsretten i NOU 1988:16. Utredningen beskrev tilflottsretten som følger: “Det er sikker rett at den som eier til sjøen ikke kan avskjæres fra å komme til og fra sin eiendom med båt, man sier gjerne at han har tilflottsrett. Det er en krenkelse av strandeierens rett hvis noen plasserer hindringer i sjøen som hindrer han i å komme til eller fra sin eiendom. Dette gjelder også hvis hindringen er plassert på grunn som vedkommende selv eier.” Forslaget om lovregulering ble imidlertid ikke gjennomført.
For å fastlegge innholdet i tilflottsretten, er domstolspraksis en viktig kilde. Rettspraksis har fastslått at adkomsten til eiendommen må være vesentlig vanskeliggjort for at det skal regnes som brudd på tilflottsretten. Her er noen eksempler:
- Høyesterett-dommen fra 1987 (Oksval båthavn): Et småbåtanlegg som lå 38 meter fra naboenes strand og hadde utliggere for fortøyning, ble ansett som en krenkelse av tilflottsretten til strandeieren.
- Høyesterett-dommen fra 1985 (Rugsund): Et oppdrettsanlegg som lå 100-150 meter utenfor strandeiendommene, ble ikke ansett som en krenkelse av tilflottsretten til grunneierne.
Tilflottsretten gjelder både innenfor den generelle eiendomsgrensen i sjøen og på eierløs sjøgrunn utenfor denne grensen. Det betyr at dersom det er tiltak utenfor den generelle eiendomsgrensen som hindrer tilkomsten til og fra en strandeiendom, er det ifølge rettspraksis og juridisk teori fastslått at det ikke er lovlig å stenge strandeieren ute fra samhandling med sjøen.
Tilflottsretten har et sterkt vern, og den beskytter strandeieren mot hindringer fra andre grunneiere, utbyggingsinteresser og anlegg som er opprettet for allmenheten. Hvis det oppstår konflikter mellom strandeiere, er det ikke alltid begrepet “vesentlig krenking” brukt. Dette kan skyldes at andre strandrettigheter også kan være krenket, og at grensen for tilflottsretten ikke er testet i slike tilfeller. Retten til tilkomst er en tydelig rettighet med et klart innhold, og den har historisk sett blitt anerkjent av alle involverte parter innenfor sjøområdet.
Ved vurderingen av om tiltak i sjøen utgjør en vesentlig krenking av tilflottsretten, må man ta hensyn til styrken til de motstående interessene. Domstolen har tidligere vektlagt motpartens bruk i vurderingen. Det er ingen klare forskjeller i vern av tilflottsretten i saker som omhandler ekspropriasjon eller ikke.
Konklusjonen er at tilflottsretten er retten til fri tilkomst til og fra en strandeiendom med båt. Den er en del av strandretten og er ikke lovfestet, men følger av ulovfestet rett. Domstolspraksis har fastslått at tilkomsten må være vesentlig vanskeliggjort for at det skal være brudd på tilflottsretten. Tilflottsretten har et sterkt vern og beskytter strandeieren mot hindringer fra andre grunneiere, utbyggingsinteresser og allmenne anlegg.