Grunnen til at skillet mellom livs- og dødsdisposisjoner er relevant er at adgangen til å gjøre dødsdisposisjoner er begrenset i både form og innhold etter arveloven. Dødsdisposisjoner må gjøres i testaments form, og disposisjonene kan ikke stride med arvelovens regler.
En dødsdisposisjon er en handling som er ment å få virkning etter en persons død. En livsdisposisjon er på den andre siden en handling som får virkning mens personen er i live. Hvis disposisjonen får reell betydning for en person mens personen lever vil det regnes som en livsdisposisjon selv om disposisjonen også får stor betydning etter personens død.
Den typiske dødsdisposisjon er at noen gis rett til å arve noe ved død. Dødsdisposisjoner er imidlertid ikke begrenset til dette. En avtaleklausul om bortfall av rettigheter ved død kan også være en dødsdisposisjon hvis dette er rettigheter som arvingene ellers ville hatt krav på.
Det er ingen ting i veien for at en 90 år gammel person gir bort alt han eller hun eier. Men hvis for eksempel boligen gis bort og det registreres en bruksrett ut giverens levetid, vil disposisjonen som helhet være i gråsonen mellom livs og dødsdisposisjon fordi disposisjonen får lite virkninger før giverens død.
