Den 23. oktober 2024 avsa Høyesterett en viktig kjennelse i saken HR-2024-1948-A. Kjennelsen avklarer rammene for norske kommuners rett til å utfordre statlige vedtak om tvangsmulkt, når tiltak etter opplæringsloven ikke er fulgt opp for å sikre elevenes rett til et trygt skolemiljø. Denne avgjørelsen gir verdifull veiledning om tolkningen av tvisteloven og opplæringsloven og har betydning for kommuner, skoleeiere og det offentliges tilsynsmyndigheter.
Bakgrunn: Tvangsmulkt etter opplæringsloven
Saken startet da Statsforvalteren i Nordland ilagt en kommune tvangsmulkt på 3 000 kroner per dag for ikke å ha gjennomført pålagte tiltak etter opplæringsloven § 9 A-6. Tiltakene var nødvendige for å sikre et trygt miljø for to elever i kommunen. Kommunen reagerte ved å be om omgjøring av tvangsmulktvedtakene, men fikk ikke medhold. Etter hvert valgte kommunen å prøve gyldigheten av vedtakene rettslig og brakte saken inn for Helgeland tingrett, som avviste søksmålet. Hålogaland lagmannsrett mente derimot at kommunen hadde søksmålsrett etter tvisteloven § 1-3, men Høyesterett landet på en annen konklusjon.
Høyesteretts kjennelse – søksmålsrett kun innenfor tvisteloven § 1-4 a
Høyesterett vurderte om kommunen kunne bruke tvisteloven § 1-3, som generelt gir partene rett til å få prøvd et rettskrav, eller om § 1-4 a begrenset kommuners søksmålsrett til kun å gjelde statlige pålegg om tvangsmulkt innen en seks måneders frist. Tvisteloven § 1-4 a ble innført som en utvidelse av kommuners muligheter til å utfordre statlige vedtak, men med en seksmåneders søksmålsfrist. Denne fristen hadde kommunen oversittet.
Retten slo fast at kommuners søksmålsrett i saker om tvangsmulkt som følge av tilsyn etter opplæringsloven, er regulert av § 1-4 a. Kommunene kan altså ikke omgå denne fristen ved å påberope seg den generelle søksmålsretten i § 1-3, siden tvangsmulkter er direkte knyttet til kommunens plikter som offentlig myndighet, og ikke som en privat aktør.
Rettslig vurdering – kommuneplikt versus aktørplikt
Høyesterett understreket forskjellen mellom «kommuneplikter» og «aktørplikter» – de førstnevnte gjelder når kommunen handler som en offentlig myndighet. Opplæringslovens krav til trygt skolemiljø er en slik kommuneplikt, noe som betyr at tvangsmulktvedtaket mot kommunen er en reaksjon på plikter som kun påhviler kommunen som skoleeier. Retten fremhevet at lovens struktur ville blitt utfordret dersom kommunens egeninteresse skulle kunne rettferdiggjøre en omgåelse av den spesifikke søksmålsregelen i § 1-4 a. Dermed ble lagmannsrettens kjennelse, som åpnet for bruk av § 1-3, opphevet.
Praktiske konsekvenser for kommuner og rettslig prøving
Kjennelsen har betydning for norske kommuners fremtidige muligheter til å utfordre statlige vedtak om tvangsmulkt. Det viktigste her er at kommuner må være oppmerksomme på søksmålsfristen på seks måneder i § 1-4 a og at denne er avgjørende når kommunene vurderer å gå til søksmål. Oversittes denne fristen, står man i fare for avvisning i domstolen.
Det presiseres at privatskoleeiere fortsatt kan utfordre slike vedtak under tvisteloven § 1-3, fordi de opererer som private rettssubjekter. Dette gir en asymmetri mellom kommunale og private skoleeiere, noe som kan skape ulike vilkår i oppfyllelse av elevenes rett til et godt skolemiljø.
Hva sier dette om forholdet mellom stat og kommune?
HR-2024-1948-A tydeliggjør skillet mellom statens og kommunens roller innenfor norsk forvaltning, og styrker rammene rundt det kommunale selvstyret. Samtidig viser avgjørelsen hvordan lovgivningen strømlinjeformer forholdet mellom stat og kommune, spesielt gjennom tidsbegrensede søksmålsfrister i saker om statlige vedtak rettet mot kommunale plikter. Dette skaper forutsigbarhet og gir kommunene insentiv til rask avklaring.
