norsk lov – Advokatfirmaet Wulff

Registrering av ektefellenes eiendeler

6. april 2024 av Advokaten

registrering av eiendeler, ektefeller, skilsmisse, separasjon, mekling, tingretten, felleseie, særeie, arveloven, juridisk prosess, rettferdig fordeling, økonomiske forhold, familierettslige situasjoner, dokumentasjon, økonomiske spørsmål, nøyaktig oversikt, familieøkonomi, juridiske eksperter, rettigheter, forpliktelser, skilsmisseprosess, juridisk veiledning, norsk lov, departementets tilføyelser, rettslig anerkjennelse.

Når et ekteskap møter utfordringer som kan lede til separasjon eller skilsmisse, er det mange juridiske skritt som må tas for å sikre en rettferdig fordeling av parets eiendeler og gjeld. En viktig del av denne prosessen er registrering av ektefellenes eiendeler. Dette er et område hvor norsk lov tilbyr klare retningslinjer for å sikre at begge parters interesser blir ivaretatt.

I henhold til norsk lov kan hver av ektefellene, under visse omstendigheter, kreve at tingretten straks tar opp en fortegnelse over ektefellenes eiendeler og gjeld. Dette kan skje hvis det er satt frem begjæring om mekling, eller det er satt frem begjæring om, eller reist søksmål med krav om separasjon eller skilsmisse. Tilsvarende gjelder hvis det er satt frem begjæring om deling etter § 57. Denne prosessen sikrer at en ektefelle kan skaffe bevis for partenes eiendeler og gjeld på registreringstidspunktet.

Formålet med registreringen er flerfoldig. For det første gir det en offisiell dokumentasjon på parets økonomiske situasjon på et gitt tidspunkt. Dette er avgjørende for en rettferdig fordeling av både felleseie- og særeiemidler under en eventuell skilsmisseprosess. For det andre, ved å ha en nøyaktig og rettslig anerkjent oversikt over eiendeler og gjeld, kan ektefellene unngå fremtidige konflikter om økonomiske spørsmål.

Det er viktig å merke seg at reglene om registrering i arveloven § 91 får tilsvarende anvendelse så langt de passer. Dette indikerer en fleksibilitet og en anerkjennelse av at økonomiske forhold i familierettslige situasjoner kan være komplekse og krever en tilpasset tilnærming.

Fordeling av formuen når den avdøde ikke har arvinger

21. desember 2023 av Advokaten

arvelov, formuen til avdøde, fordeling av formue, arvinger, frivillig virksomhet, barn og unge, norsk lov, arverett, testament, lovgivning, samfunnsnyttige formål, regler om arv, lovgivningsendringer, arvelovutvalget, statens arverett, arv til staten, frivillige organisasjoner, samfunnsengasjement, prioriteringer, lovgivning om arv, nettoformue, departementets myndighet, formuesfordeling, arveloven 76, arverettigheter, arv til slektninger, arveregler, arveoppgjør, juridiske spørsmål, testamentarv

Hva skjer med formuen til en avdød person når det ikke finnes arvinger i henhold til loven eller testament? Dette er et spørsmål som lovgivningen tar hensyn til, og svaret kan ha stor betydning for samfunnet og de som stod den avdøde nær. I denne artikkelen vil vi utforske reglene om fordeling av formuen når det ikke finnes arvinger og hvordan det påvirker frivillig virksomhet for barn og unge.

Ifølge norsk lov skal nettoformuen til en avdød person normalt gå til frivillig virksomhet til fordel for barn og unge dersom det ikke finnes arvinger etter loven eller gyldig testament. Denne regelen er nedfelt i § 76 i arveloven. Departementet har også myndighet til å gi nærmere forskrifter om hvordan denne ordningen skal praktiseres.

Imidlertid finnes det unntak. I spesielle tilfeller kan departementet, etter søknad, bestemme at hele eller deler av formuen skal gå til slektninger eller andre som sto den avdøde nær. Også her har departementet muligheten til å fastsette nærmere regler om denne fordelingen.

Det er viktig å merke seg at denne regelen om fordeling av formuen til frivillig virksomhet for barn og unge ble innført som en endring i arveloven i 2015. Før denne endringen skulle arven gå til staten dersom det ikke fantes arvinger. Denne endringen ble gjort i tråd med anbefalingene fra Arvelovutvalget, som foreslo å erstatte reglene om arverett for staten med en ordning der formuen skulle fordeles til frivillige organisasjoner.

Denne lovgivningsendringen representerer en betydelig endring i hvordan formuen til avdøde personer fordeles når det ikke finnes arvinger. Tidligere gikk arven til staten, mens nå går den til frivillig virksomhet for barn og unge. Dette er en måte å støtte samfunnsnyttige formål og bidra til å bedre situasjonen for de mest sårbare i samfunnet.

Det er viktig å merke seg at reglene i § 76 nylig ble revidert, og det har ikke vært noen ny vurdering av reglene i denne omgang. Dette betyr at det er opp til departementet å fastsette hvordan ordningen skal praktiseres, og det kan være endringer i fremtiden avhengig av samfunnsbehov og prioriteringer.

Sammenfattende gir loven en klar retning for fordeling av formuen til avdøde personer når det ikke finnes arvinger. Formuen går til frivillig virksomhet for barn og unge, med muligheten for unntak i spesielle tilfeller. Dette er en viktig måte å støtte samfunnsengasjement og bidra til en bedre fremtid for de som trenger det mest.

Folketrygdloven og egenmelding: Arbeidstakeres rettigheter og plikter

14. desember 2023 av Advokaten

Folketrygdloven, egenmelding, sykepenger, arbeidsgiverperiode, rettigheter ved sykdom, legeerklæring, fravær i arbeid, sykemelding, egenmeldingsordning, arbeidsuførhet, norsk lov, arbeidsrettigheter, sykdomsfravær, folketrygd, arbeidsliv, lovverk, sykdomsdokumentasjon, arbeidstakeres plikter, arbeidsgiverens plikter, sykefraværsgrense, sykmeldingsregler, sykepengeloven, helsefravær, arbeidstakerrettigheter, rettferdighet i arbeidslivet.

I arbeidslivet er sykdom en uunngåelig realitet, og i slike situasjoner er det viktig for både arbeidstakere og arbeidsgivere å være klar over sine rettigheter og plikter i henhold til norsk lov. Folketrygdloven, spesielt § 8-23 om egenmelding, er en sentral del av dette regelverket. La oss dykke inn i hva denne loven innebærer og hva den krever av oss.

Definisjon av egenmelding

Først og fremst gir § 8-23 i Folketrygdloven oss en klar definisjon av begrepet «egenmelding». Dette begrepet, som tidligere ikke var definert i loven, ble endret med virkning fra 1. juli 2004. Endringen innebærer at fravær dokumentert med sykmelding fra lege fra den fjerde fraværsdagen nå teller som brukte egenmeldingsdager.

Det er viktig å merke seg at loven fastsetter minimumskravene. Arbeidsgivere har frihet til å akseptere egenmelding for flere dager innenfor arbeidsgiverperioden.

Rett til sykepenger ved egenmelding

§ 8-23 andre ledd fastsetter når en arbeidstaker har rett til å bruke egenmelding i stedet for å fremlegge legeerklæring. Egenmelding kan kun brukes i arbeidsgiverperioden som er definert i loven.

En arbeidstaker har rett til sykepenger basert på egenmelding uten å måtte dokumentere sykdom ved legeerklæring. Imidlertid må meldingen gis så raskt som mulig. Sykepengene fra arbeidsgiveren blir utbetalt tidligst fra den dagen arbeidstakeren har varslet arbeidsgiveren om arbeidsuførheten, i henhold til § 8-18 tredje ledd.

Selv når sykefravær dokumenteres med egenmelding, må arbeidstakeren fortsatt oppfylle andre vilkår for å ha rett til sykepenger, som arbeidsuførhet og lignende.

Tidspunkt for melding

Egenmelding om sykdom må nå arbeidsgiveren senest den første dagen av fraværet. Det er arbeidstakerens ansvar å sørge for at meldingen når arbeidsgiveren, uavhengig av hvordan egenmeldingen blir levert. Postlegging den første fraværsdagen er ikke tilstrekkelig. Denne praksisen ble fastslått av Ankenemnda for sykepenger i arbeidsgiverperioden, og ansvaret for at egenmeldingen når riktig mottaker er også arbeidstakerens.

Egenmeldingen kan leveres skriftlig, muntlig, via telefon, bud eller på andre praktiske måter for den syke.

Dersom arbeidstakeren ikke melder fra i tide, vil retten til sykepenger ikke gjelde før melding er gitt, selv om arbeidsuførheten senere blir bekreftet av lege. For eventuelle unntak, se § 8-7 nr. 1 andre ledd med merknader.

Eiendomsrett og naboen: Grannelova § 3 i fokus

12. desember 2023 av Advokaten

Når vi eier eiendom, er det naturlig å forvente at vi har en grad av kontroll over hva som foregår på den. Dette prinsippet er også nedfelt i norsk lov, spesielt gjennom Grannelova § 3. Denne bestemmelsen gir eierne visse rettigheter når det kommer til trær på eiendommen deres, og det er viktig å forstå hva den innebærer.

Rettigheter og plikter

Grannelova § 3 fastslår at hvis det ikke er nevnt noe spesifikt til fordel for eieren eller naturmangfoldet på stedet, skal ikke eieren ha trær som er til skade eller spesiell ulempe for naboen, spesielt i nærheten av hus, hage, tun eller dyrket jord på naboeiendommen, høyere enn en tredjedel av treets høyde. Dette gir naboen en viss grad av beskyttelse mot høye trær som kan forårsake skade eller ulempe.

Unntak for lave hekker

Det er også viktig å merke seg unntakene fra denne regelen. Hekker som er lavere enn 2 meter, anses ikke som ulovlige etter Grannelova § 3. Videre, hekker som klassifiseres som grannegjerder, er heller ikke underlagt denne loven. Dette gir en viss fleksibilitet når det gjelder vegetasjonsgrenser på eiendommen din.

Målingsmetoder og forskrifter

For å sikre at reglene blir fulgt, fastsetter Grannelova § 3 nærmere bestemmelser om målingsmetoder. Trehøyden måles i loddrett linje fra bakken der treet står til det høyeste punktet i trekronen. Avstanden til hus, hage, tun eller dyrket jord på naboeiendommen måles i vannrett linje fra nærmeste ytterkant av trestammen. Dersom trestammen ikke heller nevneverdig, kan målingen tas fra bakkenivå, men ellers skal den måles i en høyde som tilsvarer halvparten av treets høyde eller, hvis stammen er lavere, høyden på det øverste punktet på stammen.

Disse målingsmetodene og regelverket som helhet hjelper til med å opprettholde rettferdige og rimelige forhold mellom naboer når det gjelder vegetasjon på eiendommene deres.

Så, husk at når det gjelder trær og naboer, gir Grannelova § 3 retningslinjer for en rettferdig sameksistens. Det er viktig å være oppmerksom på regelverket for å unngå eventuelle uenigheter med naboen din.

Odelsloven § 8: Odelsrett og unntak for sameiere

8. oktober 2023 av Advokaten

odelsrett, odelsloven, etterkommere, arverett, jordbruk, eiendomsrett, odelsarv, norsk lov, odelsberettiget, jordeiere, odelshevd, odelsrettshavere, familiearv, juridiske rettigheter, nedarving, eiendomsarv, odelsrettigheter, odelslovgivning, odelsrettstvister, odelsrettslige krav, samboere, ektefeller, odelsloven § 8, unntak fra odelsrett, odelsrett i praksis, odelsrett og sameie, odelsrett og samlivsbrudd, odelsrettshjemmel, odelslovgivning i Norge. Advokater i Nordland, Advokater i Vefsn kommune, Oversikt over advokatfirmaer i Mosjøen, Lokale advokatkontor på Helgeland, Juridisk hjelp i Vefsn, Advokater i Mosjøen, Advokathuset Wulff, Advokatfirmaet Helgeland, advokater i Vefsn, advokater i Mosjøen sentrum, oversikt over advokater i Mosjøen, Beste advokater i Mosjøen, Lokale advokater i Mosjøen, Erfarne advokater i Mosjøen, Rimelige advokater i Mosjøen, Profesjonelle advokater i Mosjøen, Juridisk hjelp i Mosjøen, Advokater med spesialisering i Mosjøen, Lokalt advokatkontor i Mosjøen, Mosjøens beste advokatfirma, Juridiske tjenester i Mosjøen, Mosjøens dyktigste advokater, Søk advokathjelp i Mosjøen, Gratis juridisk rådgivning i Mosjøen, Lokale eksperter på juridiske spørsmål i Mosjøen, Mosjøens toppadvokater, Rådgivning for bedrifter i Mosjøen, Mosjøens mest pålitelige advokater, Juridisk støtte i Mosjøen, Finn en advokat i Mosjøen, Juridisk representasjon i Mosjøen, Mosjøens juridiske fagfolk, Spesialiserte advokater i Mosjøen, Lokale advokater med kunnskap om Mosjøen, Mosjøen juridiske tjenester og bistand

Odelsretten er et viktig prinsipp i norsk jordbrukseiendomsrett og er nedfelt i odelsloven. I denne loven finner vi bestemmelser som regulerer hvem som har odelsrett og under hvilke betingelser denne retten kan gjøres gjeldende.

I henhold til odelsloven § 8, har ikke bare selve odlaren odelsrett, men også etterkommerne hans kan ha odelsrett. Dette gjelder dersom en av foreldrene har eid hele eiendommen med odel, eller dersom en av besteforeldrene var siste eier av hele eiendommen med odel. For etterkommerne av sameieren med odelsrett gjelder imidlertid ikke kravet om at foreldrene eller besteforeldrene må ha eid hele eiendommen med odel. Dette unntaket gjelder altså kun dersom eiendommen eies i sameie sammen med ektefelle eller samboer i et ekteskapslignende samboerforhold.

Det er viktig å merke seg at for at en etterkommer av odlaren skal ha odelsrett, må vedkommende være født før eiendommen går over til noen som ikke har odelsrett. Dersom eiendommen blir løst på odel, vil både barn av løsningsmannen og barn av odelsberettigede lenger ute i slekten få odelsrett, selv om de er født etter at eiendommen ble solgt ut av slekten. Hvis eiendommen derimot kommer tilbake til selgeren før foreldingsfristen er utløpt, regnes det som om den aldri har vært utenfor hans eie.

For å gjøre lovteksten mer dekkende, kan det vurderes å presisere at unntaket for etterkommerne av sameiere med odelsrett gjelder dersom de eier eiendommen sammen med ektefelle eller samboer i et ekteskapslignende samboerforhold. Dette vil klargjøre at det kun er i tilfeller der eiendommen eies i et slikt samlivsforhold at kravet om at foreldre eller besteforeldre må ha eid hele eiendommen med odel, ikke gjelder.

Krav om dokumentasjon for lovlig opphold ved ekteskapsinngåelse i Norge

5. september 2023 av Advokaten

I dagens blogginnlegg skal vi se nærmere på kravene i ekteskapsloven § 7 bokstav k, som gjelder for utenlandske statsborgere som ønsker å inngå ekteskap i Norge. I motsetning til kravene i § 7 bokstav h, som kun gjelder for utenlandske statsborgere som ikke er fast bosatt i Norge, er kravet om dokumentasjon av lovlig opphold relevant for alle utenlandske statsborgere som ønsker å binde seg i ekteskapets hellige bånd på norsk jord.

Det er viktig å være klar over at en gyldig ekteskapelig inngåelse krever at den utenlandske statsborgeren kan fremvise dokumentasjon som bekrefter vedkommendes lovlig opphold i riket. Denne bestemmelsen sikrer at ekteskapet blir anerkjent i tråd med norsk lov og internasjonale standarder.

For å få innsikt i hvilke dokumenter som kreves for å bevise lovlig opphold, henviser vi til rundskriv Q-2012-18, som er rettet mot kirkelige vigslere, tingretter, byfogdembeter, fylkesmenn, politimestre og Sysselmannen på Svalbard. Dette rundskrivet gir detaljert informasjon om de nødvendige dokumentene som må fremlegges. Det er viktig å merke seg at dette rundskrivet også gjelder for prøvingen utført av folkeregistermyndigheten.

Avgjørelsen om en utenlandsk statsborger har lovlig opphold i Norge blir basert på utlendingsloven (lov 15. mai 2008 nr. 35) og utlendingsforskriften (forskrift 15. oktober 2009 nr. 1286). Disse lovene regulerer adgangen til Norge for utenlandske borgere og deres opphold her. Det er viktig å merke seg at enhver utlending som har en gyldig tillatelse til å oppholde seg i Norge, anses å ha lovlig opphold. Noen utlendinger kan imidlertid ha lovlig opphold uten å ha formell dokumentasjon, som nordiske borgere og de som oppholder seg i Norge uten visum i opptil tre måneder.

I tilfeller der folkeregistermyndigheten er usikker på om den utenlandske statsborgeren faktisk har lovlig opphold i Norge, bør vedkommende bli henvist til å skaffe ytterligere dokumentasjon fra politiet eller Utlendingsdirektoratet. Dette kan spesielt være aktuelt i situasjoner hvor det kan oppstå tvil om en person som har lovlig opphold på prøvingstidspunktet, vil fortsette å ha dette ved vigselstidspunktet.

Det er viktig å merke seg at det i visse situasjoner kan oppstå tvil om varigheten av lovlig opphold. For eksempel gjelder dette for asylsøkere med pågående søknadsprosesser hos utlendingsmyndighetene eller personer med tidsbegrensede oppholdstillatelser. I slike tilfeller kan det bli nødvendig å skaffe ytterligere bekreftelse fra Utlendingsdirektoratet om vedkommendes lovlig opphold.

Ekteskapsloven gir i utgangspunktet ikke hjemmel for å kreve fysisk tilstedeværelse under prøving av ekteskapsvilkårene. Dermed kan utenlandske statsborgere ha prøvingen utført før de ankommer Norge, noe som kan være praktisk for mange. Likevel kan det være situasjoner der fysisk tilstedeværelse er nødvendig for å vurdere om utlendingen har lovlig opphold for å inngå ekteskap i Norge.

I tilfeller hvor en visumpliktig utlending har fått et visum med spesifikke inn- og utreisemuligheter innenfor en tidsramme på 6 måneder, er det viktig å være oppmerksom på ankomstdatoen til Norge eller annet Schengen-land, da dette vil være avgjørende for vedkommendes lovlig opphold.

Regulering av grenseoverskridende byggverk og trær

21. august 2023 av Advokaten

Granneloven, §§ 11 og 12, grenseoverskridende byggverk, retting av byggverk, kompensasjon for skade, ulempe, trær på naboeiendom, kutting av trær, grenselinje, norsk Grannelov, naborettens prinsipper, rettigheter og plikter som nabo, forståelse av Granneloven, norsk lov, rettslig veiledning, håndtering av nabokonflikter, rettferdighet i naboforhold, lovlig håndtering av konflikter, nabolovgivning, merkede trær, skog på begge sider av grensen, varsel før kutting av trær

I norsk lov er Granneloven §§ 11 og 12 særlig viktig for å regulere situasjoner der et byggverk eller trær overskrider eiendomsgrensene.

Granneloven § 11 er tydelig på at hus eller annet byggverk som ulovlig står på naboeiendommen, skal fjernes eller rettes opp. Imidlertid er det et unntak i tilfeller der dette ville medføre uforholdsmessig store kostnader eller tap, forutsatt at det ikke er noe betydelig å kritisere byggverkets eier for. I slike tilfeller kan det gjøres unntak fra rettingsplikten, gitt at naboen mottar kompensasjon som ikke skal settes lavere enn skaden eller ulempen.

Hvis byggverket fra begynnelsen ble plassert ulovlig på naboeiendommen, bør kompensasjonen for retten til å la det stå normalt ikke settes lavere enn fordelen av overskridelsen. Dersom byggverket rettes opp, flyttes eller ødelegges, opphører retten over naboeiendommen.

Granneloven § 12 gir naboer rett til å kutte eller skjære av trær, grener og røtter som strekker seg inn på deres eiendom og er til betydelig skade eller ulempe. Dette gjelder bare når det er gitt varsel og de ikke er fjernet innen en rimelig tid. Imidlertid gjelder denne bestemmelsen ikke for merkede trær og der det er skog på begge sider av grenselinjen.

Disse bestemmelsene gir viktige retningslinjer for hvordan nabokonflikter relatert til grenseoverskridende byggverk og trær skal håndteres.

Når du står overfor en situasjon hvor Grannelovens §§ 11 og 12 er relevante, kan det være komplisert å navigere gjennom prosessen alene. Å søke juridisk rådgivning kan være avgjørende for å forstå dine rettigheter og plikter som en nabo. Advokatfirmaet Wulff har omfattende erfaring og kompetanse innen eiendomsrett, inkludert spørsmål knyttet til Granneloven. De kan gi deg den nødvendige veiledningen og bistå i din sak, uansett om det handler om grenseoverskridende byggverk, trær som strekker seg over din eiendomsgrense, eller andre relaterte spørsmål.

Naboskjønnet og dets rolle

14. august 2023 av Advokaten

Eiendomsregistrering, Matrikkelloven, Matrikkeleining, Grunneigedom, Anleggseigedom, Eigarseksjon, Jordsameige, Festegrunn, Registrering av eiendom, Eiendomsforvaltning, Grenseavklaring, Eiendomsrettigheter, Offentlig register, Juridiske definisjoner, Matrikkellov forskrift, Fast eiendom, Eiendomsopplysninger, Eiendomsidentifikasjon, Planlegging og utbygging, Vern av eiendom, Offentlig styring, Saksbehandling, Elektronisk informasjonssystem, Administrative grenser, Matrikkellov krav, Eiendomstransaksjoner, Eiendomsdata, Matrikkelnummer, Matrikkelbrev, Nasjonal eiendomsregister.

Granneloven § 7 handler om granneskjønnet, en viktig mekanisme for å løse tvister mellom naboer i forbindelse med forskjellige tiltak. Den gir en ramme for hvordan disse problemene kan løses på en rettferdig og respektfull måte, og understreker behovet for klar kommunikasjon og samtykke mellom naboer.

Ifølge denne bestemmelsen kan spørsmål om hvordan et tiltak bør utføres for å unngå konflikt med loven, løses på forhånd ved hjelp av granneskjønnet. Dette skjønnet kan kreves av begge parter.

Hvis noen andre enn den som implementerer tiltaket, ønsker å kreve et slikt skjøn, må de gjøre det senest fire uker etter at de mottok varselet som nevnt i § 6. Det er viktig å merke seg at kravet om skjøn kan avvises hvis det ikke har en rimelig grunn. Når et skjøn er krevd, kan tiltaket ikke implementeres uten særskilt tillatelse fra skjønnet før en endelig avgjørelse foreligger i saken.

Hvis skjønnet finner at tiltaket er i strid med loven, vil det forby videre fremgang hvis det er fare for at gjennomføringen vil forårsake alvorlig skade på en annen persons eiendom. Selv uten slik fare, skal det fastsettes et forbud hvis det er klart at tiltaket er i strid med loven.

Granneskjønnet har også myndighet til å ta avgjørelser om forhåndssikring for ansvar etter § 9, samt avgjørelser om tiltak etter § 5 og parternes ansvar etter § 13.

Det er viktig å merke seg at granneskjønnet ikke kan kreves når tiltaket har slik hevd som nevnt i § 10 første ledd bokstav (b).

Arveloven § 21: Hvordan Eiendeler Påvirker Uskifteformuen

6. juli 2023 av Advokaten

Arveloven § 21, uskifteformue, norske arveregler, eiendeler i uskifte, særeie, ektepakt, livsforsikringsutbetaling, gave under uskifte, arv under uskifte, norsk arvelov, arv og eiendom, formuefordeling, rettslig skifte, eiendeler etter dødsfall, uskiftet bo, håndtering av arv, arvefordeling, arv og ekteskap, rettigheter til lengstlevende, arveprosess, testator, lov om arv, arv og eiendomsrett, særkullsbarn, norsk lov, arveordninger, regler for arv, samtykke til uskifte, håndtering av uskifte, arverett og ekteskap.

Arveloven § 21 regulerer hvilke eiendeler som går inn i uskifteformuen etter at boet er overtatt uskiftet. Dette er et viktig aspekt av arveretten og kan påvirke hvordan formuefordelingen oppfattes og håndteres.

Hovedpunkter i Arveloven § 21

Først og fremst, alt som den lengstlevende ektefellen blir eier av, går inn i uskifteformuen. Dette inkluderer alle eiendeler den lengstlevende mottar etter at boet er overtatt i uskifte.

Unntaket for dette er eiendeler som skal være særeie for den lengstlevende etter en ektepakt mellom ektefellene, eller som en giver eller testator har bestemt at skal være særeie, i henhold til ekteskapsloven § 48.

Hvis den lengstlevende har overtatt arvelaterens særeie uskiftet i henhold til § 14 annet ledd, gjelder de samme reglene.

Gave, Arv og Livsforsikring

Når den lengstlevende mottar en gave, arv eller utbetaling fra en livsforsikring, går dette ikke inn i uskifteformuen hvis det blir krevd skifte innen tre måneder etter at gaven, arven eller utbetalingen ble mottatt. Dette er ment å gi lengstlevende ektefelle en rimelig tid til å bestemme om de vil inkludere disse eiendelene i uskifteboet eller kreve skifte for å holde dem separat.

Arveloven § 15: uskifte med særskilt livsarving

4. juli 2023 av Advokaten

Arveloven, uskifte, særskilt livsarving, arverett, eiendomsfordeling, særkullsbarn, samtykke, mindreårig, rettslig handleevne, vergemål, statsforvalter, Arveloven § 15, arvelater, forhåndssamtykke, avtalefrihet, norsk lov, arv, gjenlevende ektefelle, rettslig beskyttelse, norsk arverett, arveregler, arvefordeling, arveavtale, testament, arv og testament, rettferdig arv, lov om arv, arv og uskifte, eiendomsrett, arveplanlegging.

Arveloven § 15 omhandler et sentralt tema innen arverett, nemlig uskifte med særskilt livsarving. Denne loven, som ble vedtatt i 2019, har som formål å klargjøre vilkårene for uskifte, og å legge til rette for rettferdig fordeling av eiendom etter en persons død.

Forståelse av uskifte og særskilt livsarving

Før vi dykker dypere inn i loven, er det viktig å forstå nøkkelbegrepene. Uskifte refererer til situasjonen hvor den gjenlevende ektefellen beholder felles eiendom uten å dele den med avdødes arvinger. En særskilt livsarving, også kjent som et særkullsbarn, er en arving fra avdødes tidligere forhold, det vil si en person som bare er barn av den avdøde, og ikke den gjenlevende ektefellen.

Samtykke fra særskilt livsarving

Ifølge Arveloven § 15, kan den gjenlevende ektefellen sitte i uskifte med arvelaterens særskilte livsarving bare hvis denne arvingen samtykker. Dette er ment å beskytte rettighetene til særkullsbarnet og sikre at de har en stemme i disposisjonen av deres arv.

Involvering av vergen og statsforvalteren

Hvis den særskilte livsarvingen er mindreårig eller fratatt rettslig handleevne på det økonomiske området, kreves det i tillegg samtykke fra både vergen og statsforvalteren. Dette er for å sikre at det blir tatt hensyn til den mindreårige eller rettslig ute av stand arvingens interesser, og for å beskytte dem fra potensielt ugunstige beslutninger.