Det å inngå ekteskap er en av livets store begivenheter, og en rekke ulike aktører, inkludert kommunene, er involvert i prosessen. I denne bloggposten skal vi gå igjennom reglene og lovene som styrer kommunenes tilbud om vigsel.
Ifølge ekteskapsloven § 12 a, har kommunene plikt til å tilby vigsel til kommunens innbyggere, samt til personer som ikke er bosatt i Norge, men som oppfyller vilkårene for å inngå ekteskap her. Dette betyr at alle som er lovlig bosatt i en kommune, og som oppfyller kravene for ekteskap, skal kunne gifte seg i den kommunen.
Det er tilstrekkelig at kun én av brudefolkene er bosatt i kommunen for at denne plikten skal gjelde. Hvem som regnes som bosatt i en kommune bestemmes av de generelle reglene for folkeregistrering av bostedsadresse, som er nedfelt i folkeregisterloven og dens forskrifter.
Ekteskapsloven legger til grunn at alle som oppfyller vilkårene for å inngå ekteskap, og som tilfredsstiller kravene til prøving, har rett til å gifte seg i Norge. Dette gjelder også for personer som kun er midlertidig i landet.
Kommunenes tilbud om borgerlig vigsel gjelder både for utenlandske brudefolk og for norske statsborgere som er bosatt i utlandet. Dette er en videreføring av praksisen med borgerlige vigsler i domstolene. Dette betyr at også disse gruppene skal kunne benytte seg av vigselstilbudet i kommunen, uten å måtte betale ekstra for dette.
Til slutt, det er viktig å merke seg at kommunen selv kan bestemme om de vil tilby vigsler for innbyggere i andre kommuner. Dette gir kommunene muligheten til å tilby et utvidet tjenestetilbud, og gir også brudefolkene større fleksibilitet.
Kommunene spiller en viktig rolle i å opprettholde og tilby disse livssyklustjenestene, og sikrer at alle har lik rett til å inngå ekteskap i Norge. De sørger for at alle, uavhengig av bosted, nasjonalitet, eller andre forhold, har muligheten til å inngå ekteskap i en verdig og høytidelig seremoni.