Stiftelser spiller en viktig rolle i samfunnet, og som enhver annen organisasjon kan de møte utfordringer og problemer. Stiftelsesloven er utformet for å gi retningslinjer og reguleringer for stiftelsers drift og ansvar. I denne bloggposten skal vi se nærmere på Stiftelsesloven §56, som omhandler erstatningsansvar i stiftelser. Vi vil utforske hvem som kan holdes ansvarlige og hvilke betingelser som må oppfylles.
Stiftelsesloven §56 – Erstatningsansvar:
Stiftelsesloven §56 gir en klar bestemmelse om erstatningsansvar i stiftelser. Ifølge denne bestemmelsen kan stiftelsen kreve at styremedlemmer, personer med verv i organer nevnt i §36, daglig leder, revisor og gransker erstatter tap som de forsettlig eller uaktsomt har påført stiftelsen i forbindelse med utførelsen av sine oppgaver.
Dette innebærer at de nevnte aktørene kan bli holdt personlig ansvarlige dersom de har handlet bevisst uaktsomt eller med forsett, og dette har ført til økonomisk tap for stiftelsen. Erstatningsansvaret gjelder for handlinger eller forsømmelser som skjer i forbindelse med utførelsen av deres oppgaver knyttet til stiftelsen.
Lemping av erstatningsansvar:
Erstatningsansvaret i henhold til Stiftelsesloven §56 kan lempes etter skadeserstatningsloven §5-2. Dette betyr at det kan vurderes om det er grunnlag for å redusere det opprinnelige erstatningsansvaret basert på ulike faktorer, for eksempel graden av uaktsomhet eller den enkeltes økonomiske evne til å betale erstatningen.
Stiftelsesloven §57 – Kompetanse til å fremme erstatningskrav:
Stiftelsesloven §57 fastsetter hvem som har kompetanse til å fremme erstatningskrav på vegne av stiftelsen. Ifølge første ledd er det styret som har denne kompetansen. Det betyr at det er styrets ansvar å vurdere om det er grunnlag for å fremme erstatningskrav etter §56.
Annet ledd av §57 regulerer tilfeller der erstatningskravet skal rettes mot ett eller flere styremedlemmer. Dersom de aktuelle styremedlemmene anses å være inhabile i henhold til reglene i §37, skal de øvrige styremedlemmene ta stilling til om kravet skal fremmes. Hvis erstatningskravet er rettet mot så mange styremedlemmer at styret ikke er vedtaksdyktig i henhold til §32 og §37, kan den eller de som har myndighet til å velge styret, fremme kravet.
Stiftelsestilsynet har imidlertid også muligheten til å fremme erstatningskrav mot styrets medlemmer på vegne av stiftelsen, uavhengig av styrets vurdering.
Konklusjon:
Erstatningsansvar i stiftelser er en viktig del av Stiftelsesloven, og Stiftelsesloven §56 fastsetter klare retningslinjer for hvem som kan holdes ansvarlige og under hvilke omstendigheter. Styremedlemmer, personer med verv i relevante organer, daglig leder, revisor og gransker kan bli holdt personlig ansvarlige for tap de forsettlig eller uaktsomt har påført stiftelsen under utførelsen av sine oppgaver.
Det er viktig å merke seg at erstatningsansvaret kan lempes i henhold til skadeserstatningsloven §5-2, og ulike faktorer som graden av uaktsomhet og økonomisk evne kan tas i betraktning. Styret har kompetansen til å fremme erstatningskrav, med mulighet for at Stiftelsestilsynet kan ta over ansvaret hvis nødvendig.
Erstatningsansvaret i stiftelser er en mekanisme som sikrer at de som har oppgaver og ansvar innenfor stiftelsesdriften, utfører dem på en forsvarlig og ansvarlig måte. Dette bidrar til tillit og trygghet for både stiftelsen og dens interessenter, og sikrer en god forvaltning av stiftelsens midler og formål.