Internkontrollforskriften, som formelt er kjent som “Forskrift om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter”, er et sentralt juridisk instrument i det norske arbeidslivet. Dette regelverket har som formål å pålegge alle virksomheter en systematisk tilnærming til helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid (HMS-arbeid). I denne artikkelen skal vi se nærmere på virkeområdet for denne forskriften, som er definert i § 2.
Forskriften har et vidt virkeområde, og gjelder for virksomheter som er underlagt en rekke ulike lover. Disse inkluderer loven om tilsyn med elektriske anlegg og elektrisk utstyr, sivilbeskyttelsesloven, produktkontrolloven, arbeidsmiljøloven, forurensningsloven, genteknologiloven, strålevernloven, samt brann- og eksplosjonsvernloven. Dette understreker hvordan internkontroll er relevant innen en rekke sektorer og industrier, fra produksjon og salg av produkter, til arbeid med genetisk teknologi og strålevern.
Mens forskriften har et bredt virkeområde, er det også noen unntak. Den gjelder ikke for Svalbard, noe som kan tilskrives de unike forvaltnings- og miljømessige forholdene på øygruppen. Forskriften gjelder heller ikke for virksomheter som er nevnt i arbeidsmiljøloven § 1-3, eller for landanlegg i petroleumsvirksomheten som nevnt i forskrift om helse, miljø og sikkerhet i petroleumsvirksomheten og på enkelte landanlegg (rammeforskriften) § 6. Unntaket for landanlegg gjelder imidlertid ikke for aktiviteter som faller inn under sivilbeskyttelsesloven § 23.
Kort sagt, Internkontrollforskriften gjelder for et stort antall virksomheter og områder, men det er også viktige unntak å merke seg. Dette gjør det viktig for alle virksomheter å ha en klar forståelse av deres juridiske forpliktelser, både generelt og spesifikt i forhold til internkontroll. Forskriften er sentral i å oppnå målene i helse-, miljø- og sikkerhetslovgivningen, og det er essensielt for alle virksomheter å sikre at de oppfyller dens krav.