Paragraf 3 i lov av 4. juli 1991 nr. 45 om rett til felles bolig og innbo ved oppløsning av husstandsfellesskap tar for seg spørsmålet om rettigheter til felles bolig og innbo når medlemmer av husstanden (eller en av dem) bryter ut av husstandsfellesskapet. Bestemmelsen gir en rammeverk for hvordan slike saker skal håndteres.
Første ledd fastsetter en sentral betingelse for at et husstandsmedlem skal ha rettigheter i henhold til denne paragrafen, nemlig at “sterke grunner taler for det”. Dette kriteriet likner kravet i ekteskapsloven § 55a for ektefeller med særeie, og det forventes en vurdering av ulike husstandsmedlemmers interesser og behov. Momenter som omsorg for barn og eventuelle avtaler mellom partene spiller inn i vurderingen. Ved brudd vil behovene for å overta bolig og innbo vanligvis være mer balansert enn ved død, og derfor kreves “sterke grunner” for å tilkjenne rettigheter som kan påvirke en annen parts interesser. Det bør likevel utvises varsomhet når det kommer til situasjoner der barn er involvert.
Nummer 2 i første ledd gir rett til å løse inn andeler, aksjer eller obligasjoner som knytter seg til retten til felles bolig. For å sikre likebehandling av eide boliger og andelsboliger, gir nummer 3 en tilsvarende rett til å overta boligeiendom eller andel i boligeiendom som tilhører en annen part. Unntak gjelder når den som eier eiendommen har odelsrett til den eller har mottatt den gjennom arv eller gave.
Nummer 4 gir muligheten for å overta innbo etter en konkret vurdering.
Annet ledd fastslår at en part kan få bruksrett til en bolig som eies av en annen part hvis “særlige grunner taler for det”. Vurderingen av bruksrett avhenger også av partenes behov og eventuell omsorg for barn.
Tredje ledd påpeker at rettigheter etter første og annet ledd kan tildeles én person eller flere sammen når mer enn to har delt samme husstand.
Fjerde ledd sier at reglene om oppgjør og skiftetakst, som beskrevet i ekteskapsloven §§ 69 og 70, og skifteloven § 125, skal gjelde tilsvarende. Dette sikrer en lik tilnærming i behandlingen av rettigheter ved oppløsning av husstandsfellesskap og rettigheter ved oppløsning av ekteskap med særeie.