Når man trår inn i det rettslige rammeverket som Grannelova tilbyr, kommer § 9 til syne som et bakenforliggende prinsipp som ikke bare adresserer de som handler i uaktsomhet, men også de som følger lovens bestemmelser. Det økonomiske tapet som en person eller en part lider som følge av skade eller ulempe i strid med §§ 2-5, plasserer ansvaret for tapet på den ansvarlige – uavhengig av om vedkommende har handlet i aktsomhet eller ikke.
Det strekker seg også til skade eller ulempe som følge av tiltak som er gjennomført i samsvar med avgjørelser i henhold til § 7, med referanse til § 8. Likeledes omfatter det skade eller ulempe som følger av tiltak som faller inn under den særegne oreigningsretten som omtalt i § 10, bokstav (b), samt tiltak som oppfyller betingelsene i Forurensingslova av 13. mars 1981 nr. 6.
Muligheten for lemping av ansvar kommer til syne gjennom de velkjente bestemmelsene i Skadeerstatningslova § 5-2. Her spiller konteksten av skade eller ulempe på fast eiendom eller gjenstander en rolle. En forsiktig vurdering av eiendommens eller gjenstandens evne til å tåle skade er avgjørende i lempingsprosessen.
En viktig nyanse i § 9 er skadebotkravets skjebne når skadelideren etter god granneskikk burde ha gitt beskjed om situasjonen tidligere. I slike tilfeller kan kravet om skadebot bli avskåret eller redusert. Dette legger vekt på betydningen av rettidig kommunikasjon og samarbeid mellom naboer.
Det er verdt å merke seg at § 9 ikke undergraver eller reduserer de allerede eksisterende rettighetene som enkeltpersoner eller parter har til skadebot i tråd med gjeldende rettsregler.