Ekteskapet som institusjon har alltid hatt en sterk tilknytning til samfunnets verdier og normer. I det moderne Norge er det en lovregulert institusjon, og en av hovedpillarene er prinsippet om frivillighet. Dette prinsippet er så sentralt at det er nedfelt i lovteksten, i § 1b, hvor det fastslås at et ekteskap skal inngås frivillig. Denne bestemmelsen tjener som en urokkelig påminnelse om at frivillighet er et absolutt krav for inngåelse av ekteskap.
Når det gjelder kjønnsnøytraliteten i denne regelen, er det også verdt å nevne at både kvinner og menn har den samme retten til å velge sin ektefelle fritt. Denne bestemmelsen speiler en grunnleggende holdning til kjønnslikestilling, og bekrefter at begge kjønn har de samme rettighetene når det gjelder å velge hvem de ønsker å dele livet med.
I Norge tar vi denne retten til frivillighet svært alvorlig. Dersom noen blir tvunget til å inngå ekteskap, eller noen medvirker til et tvangsekteskap, er dette straffbart. Som fastslått i straffeloven § 253, kan straffen for en slik handling være fengsel i opptil seks år. Dette understreker hvor seriøst norsk lov vurderer frivillighet i ekteskap.
Videre kan det være verdt å nevne at denne paragrafen også henviser til en annen viktig beskyttelse mot tvangsekteskap. Dersom noen medvirker til at en umyndig person sendes til et annet land enn der personen er bosatt for å inngå ekteskap, kan dette også straffes med fengsel. Dette gir ytterligere vekt til Norges sterke forpliktelse til å beskytte individer mot tvangsekteskap, selv utover landets grenser.
Dette er eksempler på hvordan lovgivningen i Norge har gjort betydelige anstrengelser for å beskytte individets rett til fritt å velge sin ektefelle. Gjennom streng lovgivning og håndhevelse sikrer vi at ekteskapet forblir en institusjon basert på gjensidig samtykke og likestilling, fri for tvang og manipulasjon. Det gir oss en påminnelse om at frivillighet, som kjernen i ekteskapets gravitasjon, er absolutt og ufravikelig.