I henhold til § 5-9 i konkursloven diskuteres prinsippet om omstøtelse når den ene parten ikke har handlet i god tro. Dette prinsippet omhandler situasjoner der transaksjoner eller disposisjoner gir uforholdsmessig fordel til en kreditor på bekostning av andre, eller hvor eiendeler holdes tilbake fra å bidra til fordringshavernes krav. Videre kan det omstøtes dersom gjeldsbyrden til skyldneren økes til skade for andre, spesielt når skyldnerens økonomiske stilling allerede er svak eller betydelig svekket som følge av disposisjonen. Det er også et krav om at den andre parten var klar over eller burde ha vært klar over skyldnerens vanskelige økonomiske situasjon og de forholdene som gjorde disposisjonen utilbørlig.
Et viktig aspekt ved denne bestemmelsen er tidsbegrensningen for omstøtelse. Disposisjoner som er gjennomført mer enn ti år før konkursen kan ikke omstøtes, og dette bidrar til å skape en forutberegnelig ramme for partene involvert i transaksjoner.
Det subjektive vilkåret som nevnes i bestemmelsen, om at den andre parten måtte eller burde ha vært klar over skyldnerens økonomiske situasjon, legger vekt på nødvendigheten av å vurdere den subjektive kunnskapen eller mangelen på kunnskap hos den parten som har fordel av disposisjonen.
Denne bestemmelsen illustrerer viktigheten av å handle i god tro og med hensyn til de økonomiske forholdene til skyldneren og andre fordringshavere. Det er et nødvendig tiltak for å beskytte integriteten til konkursprosessen og for å sikre en rettferdig fordeling av eiendeler blant de berørte partene.