I Stortingsmelding nr. 9 (2006-2007) fremmet regjeringen et forslag om å erstatte de eksisterende folketrygdytelsene rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad med en ny tidsbegrenset inntektssikring. Hensikten var å muliggjøre tidligere og mer kontinuerlig oppfølging av mottakeren for å øke sjansene for raskere tilbakevending til arbeid eller arbeidsrettet aktivitet.
En av begrunnelsene for denne endringen var kompleksiteten og ressursbruken knyttet til administreringen av de tre ulike inntektssikringsordningene. Det skjedde ofte at ytelsene overlappet hverandre i tid, og mange mottok dermed ulike midlertidige ytelser over lengre perioder enn lovgiver hadde tiltenkt. En sammenslåing av disse ordningene kunne derfor effektivisere avklaringsprosessen. Det ble innført en hovedregel om at arbeidsavklaringspenger maksimalt kunne mottas i fire år, med en unntaksregel for spesielle tilfeller der det var behov for forlengelse.
Samtidig med innføringen av arbeidsavklaringspenger ble arbeids- og velferdsforvaltningsloven (NAV-loven) § 14a vedtatt. Denne bestemmelsen ga alle som henvendte seg til NAV-kontoret, og som ønsket eller trengte bistand for å komme i arbeid, en lovfestet rett til å få vurdert sitt behov for bistand. Medlemmer med bistandsbehov hadde rett til en aktivitetsplan som var en konkret og gjensidig forpliktende plan for å komme i arbeid. Formålet var å sikre en mer helhetlig bistand og tettere oppfølging for personer som hadde falt utenfor arbeidslivet eller ikke hadde kommet inn i det.
Den rettslige retten til konkrete tiltak ble fjernet fra den gamle § 11-6 og ble lagt til arbeidsmarkedsloven og tilhørende forskrifter. Dette innebar at Trygderetten ikke lenger kunne avgjøre hvilke tiltak som skulle innvilges.
Den første omfattende endringen av regelverket for arbeidsavklaringspenger ble vedtatt 8. juni 2017, med virkning fra 1. januar 2018. Endringene ble foreslått etter flere utredninger om ordningen for arbeidsavklaringspenger.
I Sintefs evaluering fra 2015 av hvordan ordningen med arbeidsavklaringspenger fungerte, ble det påpekt at flere grupper enn de som tidligere hadde mottatt rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad, nå mottok arbeidsavklaringspenger. Dette gjaldt unge uten arbeidserfaring, rusmiddelbrukere og innvandrere med svak norskkompetanse. Flere aktører, inkludert Sintef og Fafo, stilte spørsmål ved om arbeidsavklaringspenger var egnet for mange i den nye mottakergruppen. Særlig for unge mottakere med svak tilknytning til arbeidslivet og diffuse helseplager ble det vurdert at arbeidsavklaringspengeordningen kunne være en hindring i stedet for en hjelp til å komme i arbeid. Proba samfunnsanalyse og Oxford Research påpekte også kompleksiteten i regelverket knyttet til arbeidsavklaringspenger og utfordringene med å praktisere det for søkere og mottakere av ytelsen.
Formålet med lovendringen fra 2018 var å stramme inn ordningen, styrke arbeidsinsentivene og forenkle regelverket. En smalere inngang til ordningen ble gjennomført ved å presisere at sykdom måtte være en vesentlig årsak til nedsatt arbeidsevne. Varighetsbestemmelsene ble også strammet inn, og en ny sanksjonsform ble innført for mindre alvorlige brudd på aktivitetspliktene.
Arbeidsavklaringspenger skulle også reduseres ikke bare mot faktisk arbeid, men også mot den tiden mottakeren kunne ha vært i arbeid. Perioden der mottakeren kunne arbeide inntil 80 prosent uten å miste ytelsen ble utvidet fra seks til tolv måneder, og perioden med arbeidsavklaringspenger mens mottakeren søkte arbeid ble utvidet fra tre til seks måneder.
Samlet sett ble en rekke språklige og strukturelle endringer vedtatt i regelverket. Dette var for å sikre en klar og forståelig lovgivning som ville være viktig for rettssikkerheten og bidra til ressursbesparelser både for enkeltpersoner og for forvaltningen.