Arveloven i Norge er en kompleks og mangfoldig samling av lover og reguleringer, hvorav enkelte bestemmelser er mer fremtredende enn andre. En av disse er Arveloven § 123, som bestemmer retten til å kreve at forpliktelsene dekkes før utdeling av arv.
Denne bestemmelsen i loven har direkte innflytelse på hvordan arveprosessen håndteres i praksis. Det sikrer at arvinger, som har påtatt seg ansvaret for arvelaterens forpliktelser, har rett til å kreve at disse forpliktelsene blir dekket før arven deles ut. Dette er et viktig aspekt for å sikre at utdeling av arv skjer på en rettferdig og ansvarlig måte, og det er viktig for både arvinger og kreditorer.
For å forstå hvordan denne loven fungerer i praksis, kan det være nyttig å ta et dypdykk i dets ulike komponenter. Den primære komponenten er forståelsen av at en arving, som har påtatt seg ansvaret for arvelaterens forpliktelser, har rett til å kreve at disse forpliktelsene blir dekket. Forpliktelser kan variere betydelig, fra utestående gjeld til andre finansielle forpliktelser arvelateren kan ha hatt. Dette sikrer at arvingen ikke blir belastet med forpliktelsene uten en måte å dekke dem på.
Videre angir loven at for krav som ikke har forfalt, kan det kreves at det avsettes et beløp som dekker forpliktelsen. Dette sikrer at det er midler tilgjengelig for å dekke eventuelle fremtidige forpliktelser, og gir både arvingen og kreditorer visshet om at disse forpliktelsene vil bli ivaretatt. En unntakelse er tilfeller der kravet allerede er betryggende sikret ved pant i boets eiendeler.
Det er verdt å merke seg at Arveloven § 123 erstatter skifteloven § 67 første ledd og følger opp § 3-4 i lovforslaget i NOU 2007:16. Dette markerer en kontinuitet i lovgivningen og understreker betydningen av denne bestemmelsen.
Arveloven § 123 er et sentralt element i norsk arverett. Det fremhever viktigheten av ansvarlighet og rettferdighet i prosessen med å avvikle et dødsbo, og gir arvingene verktøy for å sikre at deres rettigheter og interesser blir ivaretatt.