Regulering av tvang i pasientomsorgen er av stor betydning for å sikre forsvarlige tjenester til pasienter og brukere. Dette området er omfattet av flere lover, inkludert pasient- og brukerrettighetsloven, helsepersonelloven, helse- og omsorgstjenesteloven og psykisk helsevernloven.
Formålet med disse lovreglene er å fastsette klare retningslinjer og grenser for bruk av tvang, og å sikre at pasienter og brukere får nødvendig omsorg og behandling uten å bli utsatt for ulovlig tvang. Det er et krav om at alternative løsninger skal være forsøkt før man vurderer bruk av tvang i helse- og omsorgstjenestene. Når tvang likevel er nødvendig, må beslutningene tas i samsvar med gjeldende lovverk. Internkontrollsystemene er et viktig verktøy for å sikre at tjenestene tilfredsstiller kravene i lovverket.
Helsepersonell har plikt til å gi øyeblikkelig hjelp i tilfeller der det er vurdert som påtrengende nødvendig, selv om pasienten ikke kan samtykke til behandlingen eller motsetter seg den. Dette bidrar til å sikre pasientens sikkerhet og helse.
Et viktig aspekt ved bruk av tvang er reguleringen av helsehjelp gitt med tvang i henhold til pasient- og brukerrettighetsloven, kapittel 4A. Formålet med dette regelverket er å sikre at pasienter som mangler samtykkekompetanse og motsetter seg helsehjelp, likevel mottar nødvendig somatisk helsehjelp. Målet er å yte nødvendig hjelp, forhindre alvorlig skade og begrense bruken av tvang. Pasienter eller deres nærmeste pårørende har rett til å klage på vedtak om tvang, og Statsforvalteren skal vurdere kontinuerlig behovet for helsehjelpen dersom vedtaket varer lenger enn tre måneder. Vedtak om innlegging, tilbakehold eller langvarig helsehjelp kan også bringes inn for retten.
Helsedirektoratet tilbyr ytterligere informasjon, inkludert kommentarer til pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4A, samt skjemaer og veiledning for vedtak etter denne loven.
Bruken av tvang og makt er også regulert i helse- og omsorgstjenesteloven, kapittel 9. Denne loven gir retningslinjer for bruk av tvang og makt ved helse- og omsorgstjenester til personer med psykisk utviklingshemming. Formålet er å forhindre vesentlig skade på tjenestemottakeren selv, andre eller gjenstander, og å begrense bruken av tvang og makt. Tiltak som motsettes av tjenestemottakeren eller er inngripende nok til å regnes som tv
ang eller makt, skal begrenses så langt som mulig. Kommunen har ansvaret for å tilrettelegge for alternative løsninger før tvang eller makt blir aktuelt. Enhver bruk av tvang og makt i helse- og omsorgstjenesten skal dokumenteres skriftlig.
Statsforvalteren har ansvar for å overprøve og godkjenne kommunens vedtak før planlagt tvang kan utføres. Tvang i nødsituasjoner skal dokumenteres og meldes umiddelbart til Statsforvalteren. Statsforvalteren fører tilsyn med de kommunale helse- og omsorgstjenestene for å sikre etterlevelse av reglene om bruk av tvang og makt.
Vedtak og meldinger om tvang skal også sendes til tjenestemottakeren, verger og pårørende, som har rett til å uttale seg om kommunens praksis. Disse personene har også mulighet til å klage på beslutninger om bruk av tvang i nødsituasjoner til Statsforvalteren, og påklage Statsforvalterens overprøvingsvedtak til fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker. Dersom fylkesnemnda opprettholder overprøvingsvedtaket, kan tjenestemottakeren, verger og pårørende velge å bringe saken inn for tingretten.
Helsedirektoratet tilbyr relevant informasjon og skjemaer knyttet til opplæring og lignende.
Tvang i medhold av psykisk helsevernloven er også regulert av egne regler og forskrifter. Kontrollkommisjonene i hvert fylke er opprettet for å sikre at praksis innen psykisk helsevern er i samsvar med loven. Denne loven omfatter tvangsbehandling og tvungent psykisk helsevern, spesielt vedtak om tvangsbehandling med legemidler.
Bruken av tvang i medhold av psykisk helsevernloven er underlagt strenge krav. Tvang kan bare brukes hvis frivillig psykisk helsevern har blitt forsøkt uten suksess eller anses som formålsløst. Pasienten må lide av alvorlig sinnslidelse og oppfylle enten behandlingskriteriet eller farekriteriet. Videre er det et vilkår at pasienten mangler samtykkekompetanse, med mindre det er åpenbar og alvorlig fare for pasientens eller andre personers liv eller helse.
Klager på vedtak om bruk av tvang i medhold av psykisk helsevernloven skal rettes til kontrollkommisjonen. Alle institusjoner innen psykisk helsevern som kan bruke tvang, er forpliktet til å være tilknyttet en kontrollkommisjon. Klager på vedtak om tvangsbehandling med legemidler skal imidlertid sendes til Statsforvalteren.
Når det gjelder rusmiddelavhengige, kan personer som utsetter sin fysiske eller psykiske helse for fare gjennom omfattende og langvarig misbruk av rusmidler, bli tvangsinnlagt eller holdt tilbake i institusjon uten sin vilje. Andre hjelpetiltak må vurderes som utilstrekkelige. Regler om vilkår og saksbehandling for dette finnes i lov om helse- og omsorgstjenester, kapittel 10.
Gravide rusmiddelavhengige kan også bli innlagt og holdt tilbake i institusjon gjennom hele svangerskapet uten eget samtykke hvis rusmiddelmisbruket utgjør en overveiende sannsynlighet for skade på barnet, og andre hjelpetiltak er utilstrekkelige. Vedtak om tilbakehold i institusjon skal treffes av Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker.
For mer informasjon om rettssikkerhet ved bruk av tvang og makt overfor personer med psykisk utviklingshemming, kan du besøke Helsedirektoratets nettsider, hvor det finnes rundskriv og søknadsmaler for melding, vedtak og dispensasjon.
Som en oppsummering er bruk av tvang overfor personer omfattet av flere lover og regelverk. Det er nødvendig å følge disse reglene for å sikre forsvarlige tjenester og beskytte personers rettigheter. Pasienter, pårørende og tjenesteytere har ulike muligheter for klage og overprøving av vedtak om tvang. Helsedirektoratet og andre relevante instanser tilbyr veiledning, skjemaer og informasjon for å sikre at reglene etterleves og at bruk av tvang begrenses til det som er strengt nødvendig i pasientomsorgen.