Straffeprosess

Utlån av politidokumenter

av

Mange straffesaksklienter ønsker å ta med seg kopier av straffesaksdokumenter i saken mot dem som forsvarer besitter. Som utgangspunkt er dette ikke lov og dersom det skal tillattes må advokaten be politiet om lov for de enkelte dokumenter det er snakk om. De fleste gangene jeg er kjent med er det gitt avslag.

Det er derfor ofte praktisk å ha en forsvarer/advokat som har kontorsted i samme by som du selv bor i eller er en del i. Det gir deg en bedre mulighet til å komme innom og lese dine dokumenter i fred og ro over en kopp kaffe. Dersom du har en forsvarer på en annen kant av landet blir dette vanskeligere, selv om du kan lese dokumentene hos politiet i de fleste tilfeller.

I sivile saker stiller dette seg annerledes da klienten kan få kopi av alle dokumentene i saken.

Endring/tilpasning i besøksforbud

av

Det er ofte at besøksforbud er mot en ekspartner som en har felles barn med. I mange av disse sakene hvor disse har felles mindreårige barn sammen vil utøvelsen av en samværsavtale vanskeliggjøres av et besøksforbud. Besøksforbudet er dersom annet ikke sies også et kontaktforbud som stenger all kommunikasjon mellom partene, også gjennom tredjemenn.

Har man en avtale om samvær fra fredag til søndag så er overleveringen søndag vanskelig, det er vanskelig å formidle beskjeder om sykdom, klær eller annet som er viktig. Ofte vil politiet eller tingretten (dersom politiet ikke endrer besøksforbudet) endre besøksforbudet slik at man kan kommunisere på en spesifikk måte om barnet. Det kan f.eks være greit å gi beskjeder til en spesifikk tredjemann eller man kan si at SMSer om barnet ikke skal være omfattet. Det kan derfor i slik situasjoner være verdt å bringe besøksforbudet inn for retten selv om man egentlig aksepterer ikke å ha kontakt med den andre.

 

Gjennomføring av straff i andre land med dom avsagt i Norge

av

Hjemmelen for at Norge kan sende domfelte til soning i andre land enn Norge er Straffegjennomføringsloven § 1a

  • Selv om en innsatt soner i et annet land har den innsatte samme rettigheter og plikter som en innsatt i Norske fengsel. Dette med de presiseringer som fremkommer av § 1a, 3. ledd.
  • Tilbudet til den ansatte skal altså ikke være dårligere enn dersom den innsatte var i et norsk fengsel.

 

Straffegjennomføringsloven § 1 a. Straffegjennomføring i annen stat

Etter beslutning av kriminalomsorgen kan domfelte som er dømt til ubetinget fengselsstraff, gjennomføre straffen i en annen stat som Norge har inngått avtale med.

Domfelte som gjennomfører straff i en annen stat etter første ledd, er å anse som innsatt i fengsel i Norge og skal, med de presiseringer som følger av tredje ledd, ha de rettigheter og plikter som følger av dette.

Kriminalomsorgen skal sørge for at domfelte som gjennomfører straff i en annen stat etter første ledd, får tilbud om helsehjelp som er likeverdig med det tilbudet domfelte ville hatt krav på ved straffegjennomføring i Norge. Statens helsetilsyn fører tilsyn med kriminalomsorgens forpliktelser etter bestemmelsen her. Helsetilsynsloven gjelder tilsvarende. Pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 7 om klage gjelder for kriminalomsorgens forpliktelser etter bestemmelsen her. Kriminalomsorgen skal på anmodning gi Statens helsetilsyn og Fylkesmannen opplysninger som disse finner nødvendige for å kunne utføre sine oppgaver etter bestemmelsen her. Opplysningene kan gis uten hinder av taushetsplikt.

Kongen kan gi utfyllende forskrift og fastsette de unntak fra §§ 4, 7, 8 første ledd og 27 som er nødvendige for at straff skal kunne gjennomføres i en annen stat etter første ledd.

Hva skal et forelegg inneholde?

av

Hva et forelegg skal inneholde er regulert i straffeprosessloven § 256:

Straffeprosessloven § 256

Forelegget skal være undertegnet og datert og inneholde:

1) siktedes navn og bopel,
2) opplysning om hvilket straffebud som er anvendt, med gjengivelse av innholdet så langt det er av betydning i saken,
3) en kort, men så vidt mulig nøyaktig beskrivelse av det forhold forelegget gjelder, med opplysning om tid og sted,
4) fastsetting av den bot som kreves, og den fengselsstraff som inntrer om boten ikke blir betalt, og i tilfelle den inndragning og det rettighetstap eller reaksjon som nevnt i § 2 nr. 3,
5) oppfordring til siktede om innen en fastsatt frist å erklære om han vedtar forelegget. Fristen fastsettes slik at han får en betenkningstid som i alminnelighet bør være fra 3 til 10 dager.

Dersom den siktede har vært berøvet friheten i anledning av saken, og det ved fastsettingen av boten ikke er gitt fullt fradrag for frihetsberøvelsen, jf. straffeloven § 83 annet ledd, skal det anmerkes i forelegget hvor mange dager som har kommet til fradrag.

Et forelegg kan også omfatte bestemmelse om at siktede skal betale til den berettigede pengekrav som går inn under § 3, og saksomkostninger til staten. Reglene i § 432 første, tredje og fjerde ledd gjelder tilsvarende.

Brev- og besøksforbud under fengsling

av

Den som sitter fengslet kan som utgangspunkt motta besøk, telefoner, brev osv fra hvem som helst. Den innsatte kan også fritt sende ut slik kommunikasjon, men kan selvfølgelig ikke fritt dra på besøk. Retten kan bestemme at det skal være brev- og besøksforbud eller at det skal være brev- og besøkskontroll. I tillegg kan retten bestemme at den innsatte skal utelukkes fra fellesskapet med de andre innsatte.

Straffeprosessloven § 186. Den som er pågrepet eller fengslet, har rett til ukontrollert skriftlig og muntlig samkvem med sin offentlige forsvarer.

For øvrig kan retten, i den utstrekning hensynet til etterforskingen i saken tilsier det, ved kjennelse bestemme at den fengslede ikke skal kunne motta besøk eller sende eller motta brev eller annen sending, eller at besøk eller brevveksling bare kan finne sted under kontroll av politiet. Dette gjelder ikke korrespondanse med og besøk fra offentlig myndighet med mindre det er uttrykkelig fastsatt i kjennelsen. Fengslede under 18 år skal kunne motta besøk av, eller sende eller motta brev fra, nær familie, med mindre det foreligger særlige omstendigheter. Retten kan også bestemme at den fengslede ikke skal ha adgang til aviser eller kringkasting eller at han skal utelukkes fra samvær med bestemte andre innsatte (delvis isolasjon). Retten kan overlate til påtalemyndigheten å bestemme hvilke innsatte den fengslede skal utelukkes fra samvær med.

Kjennelsen skal angi på hvilken måte etterforskningen vil bli skadelidende om ikke den fengslede blir underlagt forbud eller kontroll etter bestemmelsen her. Det skal også gå frem av kjennelsen at bruken av forbud eller kontroll ikke er et uforholdsmessig inngrep.

§ 187 a gjelder tilsvarende.

Ellers gjelder reglene i straffegjennomføringsloven kapittel 4.

Straffeprosessloven § 186 a. Retten kan ved kjennelse beslutte at den fengslede skal utelukkes fra fellesskap med de andre innsatte (fullstendig isolasjon) når varetektsfengsling er besluttet etter § 184 annet ledd, jf § 171 første ledd nr. 2, og det er nærliggende fare for at den fengslede vil forspille bevis i saken dersom han ikke holdes isolert. Er den siktede under 18 år, kan isolasjon ikke besluttes.

Retten skal fastsette en bestemt tidsfrist for isolasjonen. Fristen skal være så kort som mulig, og må ikke overstige 2 uker. Den kan forlenges ved kjennelse med inntil 2 uker om gangen. Dersom etterforskningens art eller andre særlige omstendigheter tilsier at fornyet prøving etter 2 uker vil være uten betydning, og den siktede er fylt 18 år, kan fristen forlenges med inntil 4 uker om gangen.

Den fengslede kan ikke holdes isolert i et sammenhengende tidsrom på mer enn

a) 6 uker når siktelsen gjelder en straffbar handling som kan medføre straff av fengsel inntil 6 år. Dersom siktelsen gjelder flere straffbare handlinger som samlet kan føre til en straff av mer enn 6 års fengsel, og tungtveiende hensyn gjør det nødvendig, kan den fengslede likevel holdes fortsatt isolert utover 6 uker.
b) 12 uker når siktelsen gjelder en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 år. Dersom tungtveiende hensyn gjør det nødvendig, kan den fengslede holdes fortsatt isolert utover 12 uker.

§ 186 tredje og fjerde ledd gjelder tilsvarende.

Fra mistenkt til siktet

av

Underveis i en etterforskingssak benyttes ulike begreper for å beskrive status i etterforskningen:

  • Mistenkt
  • Siktede
  • Tiltalte
  • Domfelte

En kan få beskjed at man er «mistenkt» i en straffesak og videre at man er «siktet» i en straffesak, men når går man fra den ene til den andre og hva er forskjellen?

En mistenkt er en person det pågår etterforskning mot uten at vedkommende har fått status som siktet. Det er imidlertid verdt å merke seg at status som mistenkt ikke oppstår uten videre fordi en person anmeldes for en straffbar handling. Dersom politiet ikke iverksetter etterforskning får ingen status som mistenkt. I de saker der politiet etterforsker en sak mot en bestemt person vil denne oppnå status som mistenkt.

Mistenkte har visse rettigheter under etterforskninger:

  • Adgang til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter, dersom dette kan skje uten skade eller fare for etterforskningens formål jf. straffeprosessloven § 242
  • Rett til å begjære overfor retten at rettergangsskritt iverksettes til avkreftelse av mistanken jf. straffeprosessloven § 241
  • Rett til å la seg bistå av advokat under avhør jf. påtaleinstruksen § 8-1. En mistenkt vil imidlertid ikke få oppnevnt offentlig forvarer og må således selv dekke utgiftene.
  • En mistenkt har ikke forklaringsplikt og skal gjøres kjent med dette jf. straffeprosessloven § 232.

Status som siktet vil en mistenkt få når det kommer visse kvalifiserende momenter. Bestemmelser om når en mistenkt får status som siktet er gitt i straffeprosessloven § 82

  1. Påtalemyndigheten erklærer den mistenkte som siktet ved en uttrykkelig erklæring.
  2. Bruk av tvangsmidler i etterforskningen; pågripelse, ransaking beslag, blodprøve etter veitrafikkloven § 22 a.

Unntak:

En mistenkt vil imidlertid ikke oppnå status som siktet ved at det besluttes bruk av et såkalt hemmelig tvangsmiddel, for eksempel telefonavlytting. Ved bruk av slike tvangsmidler er poenget at vedkommende ikke skal underrettes om dette.

Innbringelse til politistasjonen etter 4-timers regelen i  politiloven § 8 medfører ikke stilling som siktet.

  1. Forfølgning innledes av retten. Praktisk viktigst er der det utferdiges en tiltalebeslutning.

Når en person går fra å være mistenkt til siktet inntrer ytterligere rettigheter og rettsvirkninger

  • Rett og plikt til å møte på rettsmøter, samt rett til å uttale seg.
  • Rett til å få oppnevnt offentlig forsvarer jf. straffeprosessloven  § 94
  • Påtalemyndigheten har begrenset adgang til å opp igjen en innstilt forfølgning overfor en som har vært siktet i saken, men ikke overfor den som bare har vært mistenkt jf. straffeprosessloven § 74 og § 75 annet ledd.
  • Det er bare den som har vært siktet som kan gjøre krav på erstatning for uberettiget forfølgning hvis forfølgningen ikke fører til domfellelse jf. straffeprosessloven §§ 444-446.

Plikten til å avlegge forsikring ved vitneførsel

av

Forsikring er en betegnelse på en høytidelig erklæring som vitnet må avlegge før vitneførsel. Denne plikten gjelder både i sivile saker og straffesaker.

For sivile saker følger dette av tvisteloven § 24-8 fjerde ledd

«Før forklaring gis, skal retten formane vitnet til å forklare seg sannferdig og fullstendig og gjøre klart for vitnet det ansvar som følger med uriktig forklaring og forsikring. Retten spør deretter vitnet: «Forsikrer du at du vil forklare den rene og fulle sannhet og ikke legge skjul på noe?» Til dette svarer vitnet stående: «Det forsikrer jeg på ære og samvittighet». 

For straffesaker følger dette av straffeprosessloven § 131

«Før forklaring avgis, spør rettens leder vitnet: «Forsikrer du at du vil forklare den rene og fulle sannhet og ikke legge skjul på noe?» Til dette svarer vitnet stående: «Det forsikrer jeg på ære og samvittighet.»

Nektelse av å avgi forsikring kan medføre bøtestraff og erstatningsansvar etter domstolloven § 206

«Negter et vidne at avgi forklaring eller at avlægge forsikring, og det ikke opgir nogen grund eller bare opgir en grund, som er forkastet ved retskraftig kjendelse, kan det straffes med bøter og paalegges helt eller delvis at erstatte de omkostninger, som er voldt. Straffes med bøter kan dessuten den som i en sak om utlegg eller arrest unnlater å gi namsmyndigheten opplysninger som vedkommende er pålagt å gi etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12.»

Det er videre straffbart å avgi falsk forklaring under forsikring jf. straffeloven § 221.

Vitner som er mindreårige eller alvorlig sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet i betydelig grad avgir ikke forsikring.

Tvisteloven § 24-10. Barn som vitner

«Er vitnet et barn under 16 år, bestemmer retten hvordan avhøret skal gjennomføres under hensyn til barnets interesser og til en forsvarlig opplysning av saken. Forsikring avgis ikke.»

Tvisteloven § 24-11. Alvorlig sinnslidende og psykisk utviklingshemmede som vitner

«For avhør av vitne som er alvorlig sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet i betydelig grad, gjelder § 24-10 første til tredje ledd tilsvarende.»

Straffeprosessloven § 132

«Forsikring avgis ikke av:

1) vitne som er under 15 år, eller som på grunn av forstandssvakhet eller av andre årsaker ikke kan ha noen klar forståelse av forsikringens betydning,

2) vitne som er eller mistenkes for å være skyldig eller medskyldig i forhold som berøres av saken,

3) vitne som kan kreve seg fritatt for å avgi forklaring.»

 

 

Hvilke krav er det til bruk av politiarrest?

av

I Forskrift om bruk av politiarrest kan man bl.a. lese at

«De innsatte skal ha forsvarlig tilsyn og anbringes slik at de ikke kommer til skade eller utsettes for unødige lidelser, og slik at de ikke kan påføre andre skade. Den ansvarlige for arresten skal sørge for at det føres nøye tilsyn med de innsattes helsetilstand og at lege straks tilkalles ved behov. Den innsatte skal tilbys nødvendig mat og drikke.»

«Innsatte som er syke eller påvirket av alkohol eller andre berusende midler, skal inspiseres hver halvtime, med mindre omstendighetene tilsier hyppigere tilsyn. Tidspunktet for de enkelte inspeksjonene og resultatet av disse skal anmerkes i arrestjournal.»

«Alle personer som må tilbringe natten i politiarrest, skal få utlevert rengjort madrass og tepper eller tilsvarende»

«Innsatte som overnatter i politiarrest, skal så langt det er mulig og med nødvendige restriksjoner og begrensninger få oppholde seg i friluft hver dag.»

«Innsatte i politiarrest gis ikke adgang til å motta eksterne besøk fra andre enn advokat eller eventuell konsulær representant fra vedkommendes hjemland, med mindre særlige grunner taler for det.»

Kriminalomsorgen

av

Kriminalomsorgen er det organ som skal besørge gjennomføringen av den straff en domfelt er idømt etter straffeloven. Typisk fengselsstraff, men også lenkesoning mm.

Lov om gjennomføring av straff mv. (straffegjennomføringsloven) er lovverket som regulerer oppgavene til Kriminalomsorgen.

I lovens formålsparagraf (§2) heter det;

Straffen skal gjennomføres på en måte som tar hensyn til formålet med straffen, som motvirker nye straffbare handlinger, som er betryggende for samfunnet og som innenfor disse rammene sikrer de innsatte tilfredsstillende forhold.

Det skal gis tilbud om gjenopprettende prosess under straffegjennomføringen.

Ved varetektsfengsling skal kriminalomsorgen legge forholdene til rette for å avhjelpe negative virkninger av isolasjon.

Hva er forvaring?

av

Reglene om forvaring i straffeloven fremkommer i kapittel 7.

I wikipedia er forvaring beskrevet slik:

Forvaring er en av de såkalte strafferettslige særreaksjonene som ble innført i det norske rettssystemet i 2001. Lovbrytere som av en rett ansees for tilregnelige, kan bli dømt til forvaring dersom det er stor fare for at lovbryteren kan komme til å gjenta forbrytelsen eller regnes som en fare for samfunnet. Forvaring er i dag det eneste virkemidlet det norske rettsvesenet har til disposisjon for å idømme lovbrytere en reell livstidsdom eller en dom som tilsvarer «livsvarig fengsel» i andre straffesystemer, da det ikke er noen øvre grense for en slik doms varighet. Ved idømmelse av forvaringsstraff fastsettes det en tidsramme og normalt også en minstetid. Forvaringsfangen kan ikke løslates før utløpet av minstetiden, og forvaringsdommen kan forlenges med inntil 5 år av gangen etter utløpet av tidsrammen. Dette innebærer at en forvaringsfange må kvalifisere seg for løslatelse gjennom å godtgjøre at vedkommende ikke lenger utgjør en fare for samfunnet eller kan komme til å begå nye forbrytelser.

Forvaring er i realiteten fengselsstraff, men hvor soningslengen kan forlenges på begjæring.

Straffeloven § 40. Vilkår for å idømme forvaring

Når fengselsstraff ikke anses tilstrekkelig til å verne andres liv, helse eller frihet, kan forvaring i anstalt under kriminalomsorgen idømmes når lovbryteren finnes skyldig i å ha begått eller forsøkt å begå et voldslovbrudd, et seksuallovbrudd, en frihetsberøvelse, en ildspåsettelse eller et annet lovbrudd som krenket andres liv, helse eller frihet, eller utsatte disse rettsgodene for fare og vilkårene i annet eller tredje ledd er oppfylt. Er siktede under 18 år, kan forvaring ikke idømmes, med mindre det foreligger helt ekstraordinære omstendigheter.

Var lovbruddet av alvorlig art, må det være en nærliggende fare for at lovbryteren på nytt vil begå et alvorlig lovbrudd som nevnt i første ledd.

Var lovbruddet av mindre alvorlig art, må

a) lovbryteren tidligere ha begått eller forsøkt å begå et alvorlig lovbrudd som nevnt i første ledd,
b) det må antas å være en nær sammenheng mellom det tidligere og det nå begåtte lovbruddet, og
c) faren for tilbakefall til et nytt alvorlig lovbrudd som nevnt i første ledd, må være særlig nærliggende.

Ved vurderingen av faren for tilbakefall etter annet og tredje ledd skal det legges vekt på det begåtte lovbruddet sammenholdt særlig med lovbryterens atferd og sosiale og personlige funksjonsevne. For saker som nevnt i annet ledd skal det særlig legges vekt på om lovbryteren tidligere har begått eller forsøkt å begå et alvorlig lovbrudd som nevnt i første ledd.

Før dom på forvaring avsies, skal det foretas personundersøkelse av den siktede. Retten kan bestemme at den siktede skal underkastes rettspsykiatrisk undersøkelse i stedet for eller i tillegg til personundersøkelsen.

Straffeloven § 41. Forening av forvaring med andre straffer

Sammen med forvaring kan det idømmes rettighetstap, jf. § 59 bokstav d.

Straffeloven § 42. Bortfall av idømt fengselsstraff og samfunnsstraff

Tidligere idømt fengselsstraff og samfunnsstraff faller bort når forvaring idømmes.

Straffeloven § 43.Varigheten av forvaringen

I dom på forvaring fastsettes en tidsramme som vanligvis ikke bør overstige 15 år, og som ikke kan overstige 21 år. For lovbrudd som har en strafferamme på fengsel i inntil 30 år, kan retten fastsette en tidsramme som ikke kan overstige 30 år. Var den domfelte under 18 år på handlingstidspunktet, bør tidsrammen vanligvis ikke overstige 10 år, og den kan ikke overstige 15 år. Etter begjæring fra påtalemyndigheten kan retten ved dom forlenge den fastsatte rammen med inntil 5 år om gangen. Sak om forlengelse reises ved tingretten senest 3 måneder før utløpet av forvaringstiden.

Retten bør også fastsette en minstetid for forvaringen som ikke må overstige 10 år. I de tilfeller hvor retten fastsetter en tidsramme som overstiger 15 år, kan retten likevel fastsette en minstetid som ikke kan overstige 14 år. I tilfeller der retten fastsetter en tidsramme som overstiger 21 år, kan retten fastsette en minstetid som ikke kan overstige 20 år.

Straffeloven § 44. Prøveløslatelse

Den domfelte kan løslates på prøve før utløpet av forvaringstiden. Er det fastsatt minstetid, kan den domfelte ikke løslates på prøve før minstetiden er utløpt. Prøvetiden skal være fra 1 til 5 år.

Når den domfelte eller kriminalomsorgen begjærer løslatelse på prøve, fremmer påtalemyndigheten saken for tingretten, som avgjør den ved dom. Når påtalemyndigheten samtykker i prøveløslatelse, kan slik løslatelse besluttes av kriminalomsorgen.

Behandlingen av en sak om prøveløslatelse skal påskyndes.

Den domfelte kan ikke begjære prøveløslatelse før 1 år etter at forvaringsdommen eller en dom som nekter prøveløslatelse, er endelig.

Straffeloven § 45. Vilkår ved prøveløslatelse

Retten kan sette følgende vilkår ved prøveløslatelse:

a) vilkår som ved betinget dom, jf. §§ 35-37,
b) vilkår om at den prøveløslatte skal følges opp av kriminalomsorgen, eller
c) vilkår om at den prøveløslatte skal ha opphold i institusjon eller kommunal boenhet ut over ettårsfristen i § 37 bokstav h. Slikt vilkår kan bare settes dersom særlige grunner tilsier det og institusjonen eller kommunen har samtykket. Retten kan bestemme at den prøveløslatte skal kunne holdes tilbake i institusjonen eller den kommunale boenheten mot sin vilje og hentes tilbake ved unnvikelse, om nødvendig med tvang og med bistand fra offentlig myndighet.

Kriminalomsorgen kan ved prøveløslatelse sette vilkår som nevnt i første ledd bokstav a og b, unntatt slike vilkår som nevnt i § 37 bokstav j (andre særvilkår som retten finner hensiktsmessig).

Når det er fastsatt vilkår om at den prøveløslatte skal følges opp av kriminalomsorgen, kan tiltak etter straffegjennomføringsloven § 56 iverksettes.

Den domfelte skal få uttale seg om vilkårene. Det samme gjelder kriminalomsorgen når vilkårene fastsettes av retten.

Om endring av fastsatte vilkår og forlengelse av prøvetid gjelder § 39 første ledd tilsvarende.

Den prøveløslatte kan begjære at tingretten treffer kjennelse om at vilkår som nevnt i første ledd bokstav c skal oppheves eller endres, jf. § 39 første ledd. Slik begjæring kan tidligst fremmes 1 år etter at dommen om prøveløslatelse eller tingrettens siste kjennelse er endelig.

Dersom det er av betydning for fornærmede i straffesaken eller dennes etterlatte å få kjennskap til tidspunktet for prøveløslatelsen, skal kriminalomsorgen varsle fornærmede eller dennes etterlatte på forhånd. Varselet skal også omfatte vilkår fastsatt med hjemmel i lov eller forskrift, når vilkårene direkte gjelder fornærmede eller dennes etterlatte.

Straffeloven § 46. Brudd på vilkår for forvaring mv.

Etter begjæring kan tingretten ved dom bestemme at den prøveløslatte skal gjeninnsettes i forvaring, eller sette en ny prøvetid og nye vilkår dersom

a) den prøveløslatte i prøvetiden alvorlig eller gjentatt bryter fastsatte vilkår,
b) den prøveløslatte begår en ny straffbar handling i prøvetiden, eller
c) særlige grunner ikke lenger tilsier prøveløslatelse i medhold av § 45 første ledd bokstav c.

Påtalemyndighetens begjæring om slik dom må være brakt inn for retten innen 3 måneder etter at prøvetiden gikk ut. Er den prøveløslatte blitt fulgt opp av kriminalomsorgen, skal kriminalomsorgen gi uttalelse før det blir avsagt dom. Den domfelte skal så vidt mulig få uttale seg.

I saker etter første ledd bokstav b kan retten avsi samlet dom for begge handlingene eller særskilt dom for den nye handlingen.

Dersom institusjonen eller kommunen trekker tilbake sitt samtykke etter § 45 første ledd bokstav c, gjeninnsettes den løslatte.

Straffeloven § 47. Forskrift om forvaring og prøveløslatelse fra forvaring

Kongen kan gi forskrift om gjennomføringen av forvaring og prøveløslatelse fra forvaring.

Ring oss