Grunnet forskjell i beviskrav kan man i en straffesak oppleve å bli frifunnet for straff men dømt til å betale oppreisningserstatning. Dette er slått fast gjennom en rekke dommer fra Høyesterett.
For at man skal dømmes til straff må det være bevist ut over enhver rimelig tvil at man oppfyller både de objektive og subjektive vilkårene i loven. For det sivile oppreisningserstatningskravet er det bare et krav om sannsynlighetsovervekt. Ved særlig belastende faktum, som vold eller seksuallovbrudd, skjerpes beviskravet noe ut fra hvor belastende faktum i saken er for tiltalte.
Spørsmålet har nylig vært opp på nytt i sak med referanse HR-2018-1783-A. Høyesterett slår fast at ordningen som sådan ikke er i strid med uskyldspresumpsjonen i Grunnloven § 96 og at det vil være et lovgiverspørsmål dersom ordningen skal endres. Høyesterett opphevet likevel dommen grunnet at domspremissene samlet sett var i strid med uskyldspresumpsjonen etter en gjennomgang av relevant praksis fra den Europeiske menneskerettsdomstol. Opphevelsen skyldes begrepsbruken i dommen fra lagmannsretten, der blant tingrettens fellende dom er gjengitt. Høyesterett sier i avsnitt 39:
| 39) | Det skal erkjennes at uskyldspresumsjonen kan by på utfordringer ved formulering av begrunnelsen for å tilkjenne oppreisningserstatning, særlig når dette skjer i samme sak som straffekravet behandles. Et grunnvilkår for å ilegge oppreisningserstatning i et tilfelle som dette er jo ifølge skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav b jf. § 3-3 at det i tilstrekkelig grad er sannsynliggjort at det er «tilføyd krenking eller utvist mislig adferd» som nevnt i ulike straffebud. Lagmannsretten har vært nøye med å understreke forskjellen på beviskrav i strafferetten og sivilretten, og den gjør også rede for forhold ved bevisførselen som innebærer at det strafferettslige beviskrav ikke er oppfylt. Den uttaler videre at «denne sivilrettslige dom ikke rokker ved, eller stiller i tvil, riktigheten av den fullstendige frifinnelsen for straffekravet som også kommer til uttrykk i domsslutningen |
| (40) | Som nevnt har imidlertid EMD i Orr-dommen [EMD-2004-31283]1 avsnitt 52-53 uttalt at slike «cautionary statements» ikke uten videre er nok til å overholde uskyldspresumsjonen. Jeg er kommet til at lagmannsrettens begrunnelse, på tross av disse uttalelsene, samlet sett utgjør en krenkelse av uskyldspresumsjonen. Jeg legger da særlig vekt på det omfattende sitatet fra tingrettens dom og lagmannsrettens uklare uttalelse om hva den utleder av sitatet. |
| (41) | Når krenkelsen på denne måten ligger i det samlede inntrykk begrunnelsen gir, kan krenkelsen etter min mening ikke avhjelpes bare ved at Høyesterett konstaterer den. Jeg er derfor kommet til at lagmannsrettens dom, så langt den avgjør det sivilrettslige kravet, må oppheves. |
