I lys av den komplekse og dynamiske naturen til arverett, er det avgjørende å granske nøye de lovfestede bestemmelsene som regulerer arvingens råderett over både fremtidig og falt arv. Denne analysen vil utforske paragraf 73 i Lov 2019-06-14 nr. 21, som gir et juridisk rammeverk for arvingens disposisjonsrett, samt sammenligne dette med relevante lovforslag og gjeldende rett.
Paragrafen fastslår at enhver avtale som omhandler salg, pantsettelse eller andre disposisjoner over fremtidig arv, er ugyldig med mindre det foreligger spesifikke juridiske hjemler. Det er viktig å bemerke at begrepet «fremtidig arv» inkluderer også arveretten når avdødes ektefelle eller samboer velger å sitte i uskifte. Dette underbygger behovet for en streng regulering av arverettens kompleksitet.
I tråd med prinsippet om testamentarisk frihet og arverettens dynamiske karakter, tillater første ledd likevel arvingene å avtale fordelingen av eiendeler mellom seg før selve arvefallet. Dette gir en vis grad av fleksibilitet og forutberegnelighet i arveskiftet.
Etter at arven er falt, tillater tredje ledd arvingen å råde over arven. Det presiseres imidlertid at arvingen ikke kan overføre sin posisjon som arving under skiftet, med mindre det foreligger et uttrykkelig avkall på arv. Dette illustrerer behovet for å balansere arvingens rettigheter med hensynet til å opprettholde arveoppgjørets integritet og rettferdighet.
Videre presiserer paragrafen at arvingens kreditorer kan ta utleggspant i falt arv, men ikke i fremtidig arv. Denne presiseringen er avgjørende for å beskytte arvingens økonomiske interesser og sikre at kreditorer ikke kan gjøre krav på arv som enda ikke er falt. Dette prinsippet gjelder også i tilfeller av uskiftebo, hvor arvingen har rett til å beholde arven uten å måtte foreta et umiddelbart skifte.