Et viktig skille går mellom tilblivelsesmangler og innholdsmangler. Er det mangler ved innholdet i forvaltningsvedtak skal vedtaket så og si alltid kjennes ugyldig. Ved tilblivelsesmangler vil et vedtak være gyldig på tross av mangelen hvis det er grunn til å regne med at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold. Dette følger av forvaltningsloven § 41. Forvaltningsloven § 41 gjelder direkte for saksbehandlingsfeil etter forvaltningsloven, men bestemmelsen kan i tillegg anvendes analogisk på andre tilblivelsesmangler som følger av andre lover, forskrifter eller ulovfestet rett.
Så hva skiller tilblivelsesmangler fra innholdsmangler? Noe av svaret ligger i ordene. Tilblivelsesmangler er mangler ved tilblivelsen av et vedtak. Dette omfatter både saksbehandlingsfeil og skjønnsmangler. Saksbehandlingsfeil er feil begått i saksbehandlingen, som for eksempel at tjenestemannen som behandlet saken var inhabil etter forvaltningsloven § 6, eller at saken ikke var godt nok utredet etter forvaltningsloven § 17. Skjønnsmangler er mangler ved forvaltningens skjønnsutøvelse. Hvis forvaltningen vektlegger utenforliggende hensyn vil dette være mangler ved forvaltningens skjønnsutøvelse, og dette vil således være en tilblivelsesmangel. Selv om den som fattet vedtaket la vekt på noe som var ulovlig å vektlegge, så betyr det ikke at det nødvendigvis er noe galt med vedtakets innhold.
Innholdsmanglene kjennetegnes ved at det er noe galt med innholdet i vedtaket. Det kan for eksempel være at forvaltningen har fattet et vedtak til noe den ikke har hjemmel til, eller at vedtaket er grovt urimelig.