År: 2019
Bestemmelsen i straffeloven om oppdiktet straffbar handling
Straffeloven § 225 bokstav b) inneholder bestemmelsen som vinter/vår 2019 var mye omdiskutert i media. Bestemmelsen dekker at noen gjør noe for å lage en mistanke om at en straffbar handling er begått uten at handlingen er begått. I Norge var dette en bestemmelse som var veldig i søkelyset grunnet daværende justisministers samboers handlinger, mens i USA pågikk også en mye omtalt sak hvor en skuespiller hadde påstått seg overfalt, men hvor det viste seg at han hadde betalt noen for å gjennomføre det planlagte overfallet.
Straffeloven § 225. Anklage om oppdiktet straffbar handling
Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes den som
| a) | for retten, påtalemyndigheten eller en annen offentlig myndighet anmel-der en straffbar handling som ikke er begått, eller |
| b) | foretar noe for å vekke mistanke om at en straffbar handling er begått, uten at den er det. |
Sakskostnadsoppgave
Ved avslutningen av saken for retten skal hver part inngi en oppgave over sakskostnader når de kreves erstattet, jf. tvisteloven § 20-5 tredje ledd. Dersom man glemmer dette mister man kravet sitt.
Dersom størrelsen på noen av postene ikke er kjent, skal disse suppleres innen en frist som retten fastsetter. Dette kan være eksempelvis reisutgifter, utgifter til sakkyndige vitner o.l.
Retten baserer sin sakskostnadsavgjørelse på sakskostnadsoppgaven som inngis og tar stilling til om kostnadene har vært nødvendige for saken.
Tilbakekall av føreretten på bakgrunn av vandel
Veitrafikkloven § 34 gir politiet hjemmel til tilbakekall av føreretten på grunn av særlige forhold. Femte ledd i bestemmelsen omhandler edruelighet og vandel for øvrig:
Dersom innehaveren av føreretten ikke er edruelig eller hans vandel for øvrig er slik at han ikke anses skikket til å føre motorvogn, kan politimesteren eller den han gir myndighet, tilbakekalle retten til å føre førerkortpliktig motorvogn for en bestemt tid eller inntil videre, hvis hensynet til trafikksikkerheten eller allmenne hensyn ellers krever det
Formålet med bestemmelsen er å tilbakekalle føreretten til personer som på grunn av særlige forhold utgjør en særskilt risiko for seg selv og for andre som ferdes i trafikken. I Politidirektorates rundskriv (RPOD-2017-3) gis det nærmere retningslinjer for vurderingen vandelskravet i punkt 3.2.1:
Ved straffbare forhold som gir grunnlag for tap av førerett i henhold til tapsforskriften, typisk grove fartsovertredelser og kjøring i påvirket tilstand, er kompetansen til å fastsette tap av førerett lagt til domstolene, eventuelt påtalemyndigheten ved ileggelse av forelegg. Dersom påtalemyndigheten skulle glemme å nedlegge påstand om tap av førerett, og slikt tap heller ikke ilegges av domstolen, vil det i ettertid ikke være anledning til å tilbakekalle føreretten ved et forvaltningsmessig vedtak med grunnlag i det straffbare forholdet. Konsekvensene for føreretten er her rettskraftig avgjort ved dommen, eventuelt forelegget.
Dette stiller seg annerledes når det straffbare forholdet er av en slik karakter at det ikke gir grunnlag for tap av førerett etter tapsforskriften. Det vil i slike situasjoner ikke være det straffbare forholdet som sådan som vil begrunne et eventuelt forvaltningsmessig tilbakekall av føreretten etter vegtrafikkloven § 34 femte ledd. Men det straffbare forholdet kan ha avdekket egenskaper – eventuelt mangel på egenskaper – som gir berettiget grunn til å frykte at vedkommende ikke vil ferdes i trafikken med den tilstrekkelige hensynsfullhet og aktsomhet.
Politidirektoratet viser til forhold som er fremhevet under punkt 3.1.5.3 om at erverv av førerett kan nektes dersom de(t) straffbare forhold viser at vedkommende førerkortsøker har så vesentlige personlighetsavvik og mangler ved vurderingsevnen at det er grunn til berettiget tvil om han har evne og vilje til den tilpasning som sikker ferdsel i trafikken forutsetter, herunder å utvise den nødvendige hensynsfullhet. Slik berettiget tvil vil foreligge dersom vedkommende har forvoldt alvorlig legemskrenkelse eller vist hensynsløs adferd av annen art, slik at vedkommende fremstår som ustabil eller lett kommer i affekt (manglende sinnemestring). Som det videre fremgår under punkt 3.1.5.3 vil det samme gjelde mer eller mindre veloverveide handlinger som gir et klart inntrykk av manglende respekt for andres integritet (grov hensynsløshet). Flere domfellelser/forelegg for uprovosert vold vil derfor klart kunne gi grunnlag for nektelse av førerett, og eventuelt senere forvaltningsmessig tilbakekall
Et vedtak om tilbakekall av føreretten etter vegtrafikkloven § 34 femte ledd er et enkeltvedtak, og forvaltningslovens regler kommer til anvendelse. Det medfører at du kan påklage vedtaket.
Vedtak om tilbakekall av føreretten påklages til Politidirektoratet.
Hva er vilkårene for å ilegge et besøksforbud?
Besøksforbud er regulert i Straffeprosessloven kapittel 17a og i hovedsak i straffeprosessloven § 222a. Vilkårene fremgår i første del av bestemmelsen:
Påtalemyndigheten kan nedlegge besøksforbud dersom det er grunn til å tro at en person ellers vil
a) begå en straffbar handling overfor en annen person,
b) forfølge en annen person,
c) på annet vis krenke en annens fred, eller
d) begå ordensforstyrrelser som er særlig belastende for en annen person.
Hele bestemmelsen:
Straffeprosessloven § 222 a.
Påtalemyndigheten kan nedlegge besøksforbud dersom det er grunn til å tro at en person ellers vil
| a) | begå en straffbar handling overfor en annen person, |
| b) | forfølge en annen person, |
| c) | på annet vis krenke en annens fred, eller |
| d) | begå ordensforstyrrelser som er særlig belastende for en annen person. |
Slikt forbud kan også nedlegges til beskyttelse for en nærmere avgrenset krets av personer. Forbudet kan nedlegges dersom den som forbudet skal beskytte, har begjært det, eller allmenne hensyn krever det. § 170 a gjelder tilsvarende.
Besøksforbudet kan gå ut på at den forbudet retter seg mot, forbys
| a) | å oppholde seg på et bestemt sted, eller |
| b) | å forfølge, besøke eller på annet vis kontakte en annen person. |
Er det nærliggende fare for en handling som nevnt i første ledd bokstav a, kan personen forbys å oppholde seg i sitt eget hjem.
Besøksforbudet kan begrenses på nærmere angitte vilkår.
Besøksforbudet skal gjelde for en bestemt tid, høyst ett år av gangen. Besøksforbud i eget hjem kan vare i høyst tre måneder av gangen. Besøksforbud kan bare opprettholdes så lenge vilkårene er oppfylt.
Påtalemyndighetens beslutning om å ilegge et besøksforbud skal være skriftlig og angi den forbudet er rettet mot, den det skal beskytte og grunnlaget for forbudet. Tilsvarende gjelder en beslutning om ikke å ilegge et besøksforbud. Den forbudet er rettet mot og den det skal beskytte, skal underrettes om påtalemyndighetens beslutning ved en kopi av beslutningen. En beslutning om å ilegge et besøksforbud skal likevel forkynnes for den som forbudet er rettet mot. Den et forbud er rettet mot, skal også gjøres kjent med følgene av å bryte forbudet, jf. straffeloven § 168. Avslår påtalemyndigheten en begjæring om besøksforbud, skal det opplyses om retten til å bringe avslaget inn for retten etter sjette ledd tredje punktum. Er det fare ved opphold, kan beslutningen etter første og annet punktum gis muntlig, men den skal da snarest mulig nedtegnes.
Den som forbudet er rettet mot, kan straks eller senere kreve beslutningen brakt inn for retten. Påtalemyndigheten sørger for at han blir gjort kjent med denne rett. Dersom beslutningen kreves brakt inn for retten, skal påtalemyndigheten snarest råd og så vidt mulig innen 5 dager etter at kravet ble fremsatt, oversende saken til retten. Oversittes fristen, skal grunnen opplyses i rettsboken. Dersom den som forbudet er rettet mot ikke er avhørt av politiet, skal det opplyses om grunnen i påtegningen til retten.
Påtalemyndigheten skal snarest råd og så vidt mulig innen 5 dager etter at en beslutning om å ilegge en person besøksforbud i eget hjem er forkynt, bringe beslutningen inn for retten. Sjette ledd fjerde og femte punktum gjelder tilsvarende.
En beslutning om ikke å ilegge besøksforbud kan bringes inn for retten av den et forbud skal beskytte. Den et besøksforbud er rettet mot, og den det skal beskytte, skal varsles om rettsmøter. Begge parter har rett til å være til stede og til å uttale seg. Bistandsadvokat oppnevnt etter § 107 a første og fjerde ledd kan også uttale seg selv om den forbudet skal beskytte, ikke møter. Rettens avgjørelser treffes ved kjennelse. Reglene i §§ 184 og 243 gjelder tilsvarende så langt de passer.
Tilsmussing er ikke greit
Tilsmussing er omtalt to ganger i straffeloven. I § 353 om mindre skadeverk og i § 184 om ordenskrenkelse av fremmed stat.
Straffeloven § 353. Mindre skadeverk
Mindre skadeverk straffes med bot. Ved avgjørelsen av om skadeverket er mindre, skal det særlig legges vekt på dets art og objekt, skadeomfanget og hvilke følger det har hatt eller lovbryteren burde ha skjønt at det kunne ha fått.
For mindre skadeverk straffes også den som tilsmusser en gjenstand som tilhører en annen.
Straffeloven § 184. Ordenskrenkelse av fremmed stat
Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes den som her i riket krenker en fremmed stat ved å
| a) | øve vold mot eller opptre truende eller fornærmelig overfor en representant for den, eller |
| b) | trenge seg inn i, gjøre skade på eller tilsmusse et område, en bygning eller et rom som brukes av en slik representant. |
Hvilket ansvar har skyldner for kostnader ved utenrettslig inndriving?
Skyldnerens erstatningsplikt er regulert i inkassoloven kapittel 6 og i § 17 er skyldnerens ansvar for kostnader ved utenrettslig inndriving nærmere regulert:
Inkassoloven § 17. Skyldnerens ansvar for kostnader ved utenrettslig inndriving
Skyldneren plikter å erstatte fordringshaverens nødvendige kostnader ved utenrettslig inndriving. Dette gjelder både kostnader ved å ha engasjert en inkassator og kostnader ved å drive inn kravet selv.
Kostnadene kan ikke kreves erstattet dersom skyldneren hadde innsigelser som det var rimelig grunn til å få vurdert før inndrivingen ble satt i verk. Dette gjelder selv om kostnadene påløp før innsigelsene ble satt fram, dersom ikke skyldneren burde satt dem fram tidligere.
Fordringshaveren kan ikke kreve erstatning for vederlag til en inkassator dersom skyldneren har betalt innen betalingsfristen i et inkassovarsel etter § 9.
Skyldneren plikter heller ikke å erstatte kostnadene dersom fordringshaveren, en inkassator eller andre som har bistått fordringshaveren, har opptrådt i strid med god inkassoskikk overfor skyldneren, jf § 8, eller en inkassator har unnlatt å følge pålegg i forholdet til skyldnere etter § 30 tredje ledd. Erstatning for vederlag til en inkassator kan ikke kreves dersom reglene i §§ 9 til 11, jf § 12, er overtrådt.
Klage på takstmann
Hvis du er misfornøyd med takstmannen kan du sende klage til Reklamasjonsnemnda for takstmenn.
Reklamasjonsnemnda for takstmenn er et lavterskel tvisteløsningsorgan etablert i samarbeid med forbrukerrådet og Norsk takst. Nemnda behandler klager på en takstmanns arbeid og opptreden i forbindelse med takseringsoppdrag knyttet til boliger og fritidshus. Klageren må ha rettslig interesse i oppdraget, men må nødvendigvis ikke være oppdragsgiver. Nemnda behandler i utgangspunktet bare saker hvor forbruker på forhånd har reklamert/klaget skriftlig til takstmannen uten at tvisten er løst. Du finner meir informasjon her.
Sakskostnader – utmåling
Dersom retten idømmer sakskostnader må retten også ta stilling til sakskostnadenes størrelse.
Det følger av tvisteloven § 20-5 at full erstatning for sakskostnadene skal dekke alle partens nødvendige kostnader ved saken som ikke særlige regler gir grunnlag for å unnta. Ved vurderingen av om kostnadene har vært nødvendige, legges det vekt på om det ut fra betydningen av saken har vært rimelig å pådra dem. Parten kan kreve rimelig godtgjøring for eget arbeid med saken når det har vært særlig omfattende eller det ellers måtte ha vært utført av en prosessfullmektig eller annen fagkyndig hjelper. Dette omfatter også rettsgebyr, utgifter til vitner, reisekostnader m.v.
Krav på sakskostnader skal avgjøres for hver instans i den avgjørelsen som avslutter saken i instansen. Dersom retten glemmer å ta stilling til sakskostnadskravet kan retten vanligvis avsi en tilleggsavgjørelse om dette etter tvisteloven § 19-9.
Overføring av straffesak til konfliktrådet
Påtalemyndigheten kan overføre en straffesak til konfliktrådet:
§ 71 a.Når straffeskyld anses bevist, kan påtalemyndigheten beslutte at saken skal overføres til megling i konfliktrådet eller til oppfølging i konfliktrådet med varighet på inntil ett år. Overføring forutsetter at saken egner seg for slik behandling, og at det foreligger samtykke fra både fornærmede og siktede og deres eventuelle verger.
For siktede som var mellom 15 og 18 år på handlingstidspunktet, kan påtalemyndigheten, når straffeskyld anses bevist, beslutte at saken skal overføres til ungdomsoppfølging i konfliktrådet med varighet på inntil ett år. Overføring forutsetter at saken egner seg for slik behandling, og at det foreligger samtykke fra siktede og dennes eventuelle verger.
Det kan settes som vilkår for overføring til oppfølging i konfliktrådet etter første ledd og ungdomsoppfølging i konfliktrådet etter annet ledd at siktede ikke begår nye straffbare handlinger under oppfølgingen.
Overføring til ungdomsoppfølging etter annet ledd kan gjøres betinget av at siktede yter slik erstatning og oppreisning som den fornærmede eller andre skadelidte har rett til og gjør krav på, og som påtalemyndigheten mener den siktede har evne til å betale.
For at saken skal kunne overføres til konfliktrådet må fornærmede og siktede samtykke, i tillegg må saken være egnet for en slik behandling. Riksadvokatens rundskriv gir nærmere retningslinjer for hvilke typer saker som er egnet for behandling i konfliktrådet
RA-2008-2:
II. Overføring fra påtalemyndigheten til konfliktrådet etter straffeprosessloven § 71a
1. Anvendelsesområdet
a) Saken må egne seg for konfliktrådsbehandling
Etter straffeprosessloven § 71a er det et vilkår for konfliktrådsbehandling at saken egner seg. Vurderingen av hvilke saker som er egnet, hører under påtalemyndigheten, og kan ikke overprøves av konfliktrådet. Fra et påtalemessig synspunkt er konfliktrådsbehandlingen først og fremst egnet hvor individualpreventive hensyn taler for slik behandling, og ikke sterke allmennpreventive hensyn taler mot.
b) Ikke alternativ til ubetinget fengsel
Ligger saken etter rettspraksis an til ubetinget fengsel, vil det svært sjelden være grunnlag for konfliktrådsbehandling etter straffeprosessloven § 71a. I utgangspunktet vil heller ikke saker som må antas å føre til samfunnsstraff, være egnet for overføring til konfliktrådet. Høyesterett har fremholdt at samfunnsstraff er en streng reaksjon.7 Slike saker bør derfor normalt fremmes for retten.
c) Må være en skadelidt
Det følger både av konfliktrådsloven § 1 og (forutsetningsvis) av straffeprosessloven § 71a at det må finnes en fornærmet eller skadelidt for at saken skal kunne sendes til konfliktrådet. (Konfliktrådsloven åpner for eksempel ikke for at «ideelle samfunnsinteresser» kan representeres ved interesseorganisasjoner eller myndighetsrepresentanter.) Finnes ingen direkte fornærmet kan ikke saken overføres til konfliktråd, jf. straffeprosessloven § 71a. Narkotikalovbrudd kan derfor for eksempel ikke overføres. Det samme gjelder vegtrafikkovertredelser som ikke har rammet noen enkeltperson.
Det kreves ikke at fornærmede er myndig for at saken skal kunne behandles i konfliktrådet, men fornærmede må være gammel nok til å forstå hva saken gjelder.8
Er fornærmede et lite barn, har det oppstått spørsmål om vergen kan møte på vegne av barnet. Det passer dårlig med lovens system å gjennomføre et meglingsmøte uten at den egentlige
Side 3
fornærmede er til stede. I hvilken grad den fornærmedes verge kan få sitt klagemål behandlet i konfliktrådet som sivil sak, avgjøres av konfliktrådet.
I tillegg til privatpersoner kan foretak opptre som part i konfliktrådet.9
Til tross for at konfliktrådsloven bare omhandler foretak som skadelidte, må det antas at også et foretak i prinsippet kan få straffesak mot seg behandlet i konfliktrådet.
Det er bare en person «i foretakets tjeneste» som kan møte på dets vegne. Ansatte i et vaktselskap som utfører oppdrag for den skadelidte, kan altså ikke møte på vegne av foretaket.
d) Sakstyper
Overføring til konfliktråd egner seg, som nevnt ovenfor, der allmennpreventive hensyn ikke taler for en strengere reaksjon, og hvor individualpreventive hensyn taler for en reaksjon som konfliktråd. Konfliktråd egner seg derfor særlig godt i følgende sakstyper:
– Vinningsforbrytelser som naskeri og tyveri.
– Skadeverk.
– Enkelte legemsfornærmelser, særlig de som springer ut av en forutgående konflikt.
Overføring til konfliktråd kan også vurderes selv om lovbryteren har begått flere lovbrudd, for eksempel flere naskerier fra butikk.
Også andre sakstyper kan egne seg for overføring til konfliktråd. Det gjelder for eksempel mindre alvorlige trusler, brudd på reglene om privatlivets fred, herunder ulovlig offentliggjøring av personbilder,10 overtredelse av straffeloven § 349 a (nekting av varer eller tjenester, eller adgang til offentlig forestilling m.v. pga. religion, livssyn, etnisk opprinnelse, seksuell orientering m.m.) og krenkelser av en opphavsmanns rettigheter eller andre rettigheter som er vernet etter åndsverkloven.
e) Lovbryteren
Konfliktrådsloven krever ikke at lovbryteren skal være tidligere ustraffet, men ordningen vil være mest aktuell i slike tilfeller. Overføring til konfliktråd kan likevel være en adekvat reaksjon til tross for tidligere straffbare forhold, særlig dersom den forrige reaksjonen ligger noe tilbake i tid og livssituasjonen nå er endret (eller er i ferd med å bli det).
I utgangspunktet taler det mot å avgjøre en straffesak ved overføring til konfliktrådet at lovbryteren tidligere har fått straffesak avgjort på denne måten eller at konfliktsrådsbehandling tidligere er satt som vilkår for betinget dom.11
Konfliktråd kan likevel være aktuelt hvis dette etter politiets oppfatning fremstår som en god løsning for fornærmede. I vurderingen bør også inngå lovbryterens alder ved forrige konfliktrådsbehandling og hvor lang tid som er gått siden forrige megling.
Tidligere sivile konfliktrådssaker vil normalt ikke tale mot å overføre en straffesak til konfliktråd dersom lovbryteren har vist vilje til oppgjør i konfliktrådet eller har oppfylt inngåtte avtaler.
Side 4
I straffeloven 2005, som ennå ikke er trådt i kraft, fastsettes at fengselsstraff overfor lovbrytere under 18 år på gjerningstiden bare skal brukes når det er «særlig påkrevd».12 Dette prinsippet må anses å gjelde også etter straffeloven 1902.13 Likevel bør saker om handlinger som ville ført til fengselsstraff (eller samfunnsstraff) for voksne lovbrytere, normalt ikke avgjøres ved overføring til konfliktråd. For eksempel bør legemsbeskadigelser eller vold mot offentlig tjenestemann iretteføres med krav om betinget dom eller samfunnsstraff (hvis ikke forholdet er så alvorlig at fengselsstraff bør anvendes til tross for at lovbryteren er under 18 år).
I det tidligere rundskriv om konfliktråd (nr. 2/1993) (RA-1993-2) het det at behandling i konfliktråd «antas likevel å være best egnet for lovbrytere under 25 år». Dette har i enkelte tilfeller vært misforstått slik at det skulle mye til for at eldre lovbrytere skulle få sine saker overført til konfliktråd etter straffeprosessloven § 71a, og riksadvokaten viderefører ikke denne retningslinjen. Egner saken seg for overføring, er det i dag vanskelig å tenke seg at lovbryterens alder skal tale avgjørende mot konfliktrådsbehandling.