Hva er et heleri?

Hva er et heleri

Heleri er definert i straffeloven § 332 hvor det fremgår at en har begått heleri dersom en “mottar eller skaffer seg eller andre del i utbytte av en straffbar handling. Likestilt med utbytte er en gjenstand, fordring eller tjeneste som trer istedenfor det. “

Det er altså heleri dersom man mottar en gjenstand man vet er stjålet. Dette gjelder selv om man bare har tenkt å oppbevare gjenstanden og ikke bruke den selv. Det er også heleri dersom man er den som omsetter de stjålne varene for en annen. I straffeloven har man heleri, grovt heleri og mindre heleri:

Straffeloven § 332. Heleri

For heleri straffes den som mottar eller skaffer seg eller andre del i utbytte av en straffbar handling. Likestilt med utbytte er en gjenstand, fordring eller tjeneste som trer istedenfor det. Heleri straffes selv om ingen kan straffes for handlingen som utbyttet stammer fra på grunn av utilregnelighet, jf. § 20.

Første ledd anvendes ikke på den som mottar utbyttet til vanlig underhold av seg eller andre fra en som plikter å yte slikt underhold, eller den som mottar utbytte som normalt vederlag for vanlige forbruksvarer, bruksting eller tjenester.

Straffen for heleri er bot eller fengsel inntil 2 år.

Straffeloven § 333. Grovt heleri

Grovt heleri straffes med fengsel inntil 6 år. Ved avgjørelsen av om heleriet er grovt skal det særlig legges vekt på hva slags handling utbyttet stammer fra, om fordelen gjerningspersonen har skaffet seg er betydelig, og om den skyldige har drevet heleri regelmessig. Gjelder heleriet utbytte av narkotikalovbrudd, skal det også legges vekt på arten og mengden av det stoffet utbyttet knytter seg til.

Dersom utbyttet stammer fra grovt ran, grov menneskehandel eller særlig grov narkotikaovertredelse, er straffen fengsel inntil 15 år.

Straffeloven § 334. Mindre heleri

Med bot straffes den som gjør seg skyldig i heleri når straffskylden er liten fordi handlingen som utbyttet stammer fra, størrelsen på utbyttet eller omstendighetene for øvrig tilsier det.

Hvem er klageinstansen for vedtak fattet av Kontoret for Voldsoffererstatning?

klageinstansen for vedtak fattet av Kontoret for Voldsoffererstatning

Det følger av Lov om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling m.m. (voldsoffererstatningsloven) § 13 , 2. ledd at det er Erstatningsnemnda for voldsofre som er klageinstansen for vedtak fattet av kontoret for voldsoffererstatning.

Voldsoffererstatningsloven § 13. Avgjørelsesmyndighet

Søknader om voldsoffererstatning avgjøres av Kontoret for voldsoffererstatning.

Erstatningsnemnda for voldsofre er klageinstans for vedtak fattet av Kontoret for voldsoffererstatning etter loven her. Nemnda har en leder og en varaleder og to medlemmer med personlige varamedlemmer oppnevnt av departementet for 4 år av gangen. Lederen og varalederen skal ha juridisk embetseksamen.

Saker som ikke byr på vesentlige tvilsspørsmål, kan avgjøres av nemndas leder alene. I slike saker kan nemnda også delegere vedtaksmyndighet til nemndas sekretariat.


Har du behov for bistand etter å ha blitt utsatt for vold eller andre straffbare handlinger kan du kontakte oss på 751 75 800 eller på vårt kontaktskjema for en vurdering av din sak.

Minstestraff ved voldtekt

minstestraff ved voldtekt

Er det en minimumsstraff eller minstestraff dersom noen blir dømt for voldtekt? Ja, det fremgår av straffeloven § 292 at minstestraffen er på 3 år i de tilfellene som er nevnt i bestemmelsen:

§ 292.Minstestraff for voldtekt til samleie mv.

Straffen er fengsel fra 3 inntil 15 år dersom voldtekten som nevnt i § 291 omfattet:

a)innføring av penis i skjede- eller endetarmsåpning,
b)innføring av penis i fornærmedes munn,
c)innføring av gjenstand i skjede- eller endetarmsåpning, eller
d)dersom lovbryteren har fremkalt en tilstand som nevnt i § 291 bokstav b for å oppnå seksuell omgang.

Hva er vilkårene for å ilegge et besøksforbud?

hva må være situasjonen for å bli varetektsfengslet

Besøksforbud er regulert i Straffeprosessloven kapittel 17a og i hovedsak i straffeprosessloven § 222a. Vilkårene fremgår i første del av bestemmelsen:

Påtalemyndigheten kan nedlegge besøksforbud dersom det er grunn til å tro at en person ellers vil

a) begå en straffbar handling overfor en annen person,
b) forfølge en annen person,
c) på annet vis krenke en annens fred, eller
d) begå ordensforstyrrelser som er særlig belastende for en annen person.


Hele bestemmelsen:

Straffeprosessloven § 222 a. 

Påtalemyndigheten kan nedlegge besøksforbud dersom det er grunn til å tro at en person ellers vil

a)begå en straffbar handling overfor en annen person,
b)forfølge en annen person,
c)på annet vis krenke en annens fred, eller
d)begå ordensforstyrrelser som er særlig belastende for en annen person.

Slikt forbud kan også nedlegges til beskyttelse for en nærmere avgrenset krets av personer. Forbudet kan nedlegges dersom den som forbudet skal beskytte, har begjært det, eller allmenne hensyn krever det. § 170 a gjelder tilsvarende.

Besøksforbudet kan gå ut på at den forbudet retter seg mot, forbys

a)å oppholde seg på et bestemt sted, eller
b)å forfølge, besøke eller på annet vis kontakte en annen person.

Er det nærliggende fare for en handling som nevnt i første ledd bokstav a, kan personen forbys å oppholde seg i sitt eget hjem.

Besøksforbudet kan begrenses på nærmere angitte vilkår.

Besøksforbudet skal gjelde for en bestemt tid, høyst ett år av gangen. Besøksforbud i eget hjem kan vare i høyst tre måneder av gangen. Besøksforbud kan bare opprettholdes så lenge vilkårene er oppfylt.

Påtalemyndighetens beslutning om å ilegge et besøksforbud skal være skriftlig og angi den forbudet er rettet mot, den det skal beskytte og grunnlaget for forbudet. Tilsvarende gjelder en beslutning om ikke å ilegge et besøksforbud. Den forbudet er rettet mot og den det skal beskytte, skal underrettes om påtalemyndighetens beslutning ved en kopi av beslutningen. En beslutning om å ilegge et besøksforbud skal likevel forkynnes for den som forbudet er rettet mot. Den et forbud er rettet mot, skal også gjøres kjent med følgene av å bryte forbudet, jf. straffeloven § 168. Avslår påtalemyndigheten en begjæring om besøksforbud, skal det opplyses om retten til å bringe avslaget inn for retten etter sjette ledd tredje punktum. Er det fare ved opphold, kan beslutningen etter første og annet punktum gis muntlig, men den skal da snarest mulig nedtegnes.

Den som forbudet er rettet mot, kan straks eller senere kreve beslutningen brakt inn for retten. Påtalemyndigheten sørger for at han blir gjort kjent med denne rett. Dersom beslutningen kreves brakt inn for retten, skal påtalemyndigheten snarest råd og så vidt mulig innen 5 dager etter at kravet ble fremsatt, oversende saken til retten. Oversittes fristen, skal grunnen opplyses i rettsboken. Dersom den som forbudet er rettet mot ikke er avhørt av politiet, skal det opplyses om grunnen i påtegningen til retten.

Påtalemyndigheten skal snarest råd og så vidt mulig innen 5 dager etter at en beslutning om å ilegge en person besøksforbud i eget hjem er forkynt, bringe beslutningen inn for retten. Sjette ledd fjerde og femte punktum gjelder tilsvarende.

En beslutning om ikke å ilegge besøksforbud kan bringes inn for retten av den et forbud skal beskytte. Den et besøksforbud er rettet mot, og den det skal beskytte, skal varsles om rettsmøter. Begge parter har rett til å være til stede og til å uttale seg. Bistandsadvokat oppnevnt etter § 107 a første og fjerde ledd kan også uttale seg selv om den forbudet skal beskytte, ikke møter. Rettens avgjørelser treffes ved kjennelse. Reglene i §§ 184 og 243 gjelder tilsvarende så langt de passer.

Overføring av straffesak til konfliktrådet

Påtalemyndigheten kan overføre en straffesak til konfliktrådet:

§ 71 a.Når straffeskyld anses bevist, kan påtalemyndigheten beslutte at saken skal overføres til megling i konfliktrådet eller til oppfølging i konfliktrådet med varighet på inntil ett år. Overføring forutsetter at saken egner seg for slik behandling, og at det foreligger samtykke fra både fornærmede og siktede og deres eventuelle verger.

For siktede som var mellom 15 og 18 år på handlingstidspunktet, kan påtalemyndigheten, når straffeskyld anses bevist, beslutte at saken skal overføres til ungdomsoppfølging i konfliktrådet med varighet på inntil ett år. Overføring forutsetter at saken egner seg for slik behandling, og at det foreligger samtykke fra siktede og dennes eventuelle verger.

Det kan settes som vilkår for overføring til oppfølging i konfliktrådet etter første ledd og ungdomsoppfølging i konfliktrådet etter annet ledd at siktede ikke begår nye straffbare handlinger under oppfølgingen.

Overføring til ungdomsoppfølging etter annet ledd kan gjøres betinget av at siktede yter slik erstatning og oppreisning som den fornærmede eller andre skadelidte har rett til og gjør krav på, og som påtalemyndigheten mener den siktede har evne til å betale.

For at saken skal kunne overføres til konfliktrådet må fornærmede og siktede samtykke, i tillegg må saken være egnet for en slik behandling.  Riksadvokatens rundskriv gir  nærmere retningslinjer for hvilke typer saker som er egnet for behandling i konfliktrådet

RA-2008-2:

II. Overføring fra påtalemyndigheten til konfliktrådet etter straffeprosessloven § 71a

1. Anvendelsesområdet

a)    Saken må egne seg for konfliktrådsbehandling

Etter straffeprosessloven § 71a er det et vilkår for konfliktrådsbehandling at saken egner seg. Vurderingen av hvilke saker som er egnet, hører under påtalemyndigheten, og kan ikke overprøves av konfliktrådet. Fra et påtalemessig synspunkt er konfliktrådsbehandlingen først og fremst egnet hvor individualpreventive hensyn taler for slik behandling, og ikke sterke allmennpreventive hensyn taler mot.

b) Ikke alternativ til ubetinget fengsel

Ligger saken etter rettspraksis an til ubetinget fengsel, vil det svært sjelden være grunnlag for konfliktrådsbehandling etter straffeprosessloven § 71a. I utgangspunktet vil heller ikke saker som må antas å føre til samfunnsstraff, være egnet for overføring til konfliktrådet. Høyesterett har fremholdt at samfunnsstraff er en streng reaksjon.​7 Slike saker bør derfor normalt fremmes for retten.

c) Må være en skadelidt

Det følger både av konfliktrådsloven § 1 og (forutsetningsvis) av straffeprosessloven § 71a at det må finnes en fornærmet eller skadelidt for at saken skal kunne sendes til konfliktrådet. (Konfliktrådsloven åpner for eksempel ikke for at «ideelle samfunnsinteresser» kan representeres ved interesseorganisasjoner eller myndighetsrepresentanter.) Finnes ingen direkte fornærmet kan ikke saken overføres til konfliktråd, jf. straffeprosessloven § 71a. Narkotikalovbrudd kan derfor for eksempel ikke overføres. Det samme gjelder vegtrafikkovertredelser som ikke har rammet noen enkeltperson.

Det kreves ikke at fornærmede er myndig for at saken skal kunne behandles i konfliktrådet, men fornærmede må være gammel nok til å forstå hva saken gjelder.​8

Er fornærmede et lite barn, har det oppstått spørsmål om vergen kan møte på vegne av barnet. Det passer dårlig med lovens system å gjennomføre et meglingsmøte uten at den egentlige

Side 3

fornærmede er til stede. I hvilken grad den fornærmedes verge kan få sitt klagemål behandlet i konfliktrådet som sivil sak, avgjøres av konfliktrådet.

I tillegg til privatpersoner kan foretak opptre som part i konfliktrådet.​9

Til tross for at konfliktrådsloven bare omhandler foretak som skadelidte, må det antas at også et foretak i prinsippet kan få straffesak mot seg behandlet i konfliktrådet.

Det er bare en person «i foretakets tjeneste» som kan møte på dets vegne. Ansatte i et vaktselskap som utfører oppdrag for den skadelidte, kan altså ikke møte på vegne av foretaket.

d) Sakstyper

Overføring til konfliktråd egner seg, som nevnt ovenfor, der allmennpreventive hensyn ikke taler for en strengere reaksjon, og hvor individualpreventive hensyn taler for en reaksjon som konfliktråd. Konfliktråd egner seg derfor særlig godt i følgende sakstyper:

–          Vinningsforbrytelser som naskeri og tyveri.

–          Skadeverk.

–          Enkelte legemsfornærmelser, særlig de som springer ut av en forutgående konflikt.

Overføring til konfliktråd kan også vurderes selv om lovbryteren har begått flere lovbrudd, for eksempel flere naskerier fra butikk.

Også andre sakstyper kan egne seg for overføring til konfliktråd. Det gjelder for eksempel mindre alvorlige trusler, brudd på reglene om privatlivets fred, herunder ulovlig offentliggjøring av personbilder,​10 overtredelse av straffeloven § 349 a (nekting av varer eller tjenester, eller adgang til offentlig forestilling m.v. pga. religion, livssyn, etnisk opprinnelse, seksuell orientering m.m.) og krenkelser av en opphavsmanns rettigheter eller andre rettigheter som er vernet etter åndsverkloven.

e) Lovbryteren

Konfliktrådsloven krever ikke at lovbryteren skal være tidligere ustraffet, men ordningen vil være mest aktuell i slike tilfeller. Overføring til konfliktråd kan likevel være en adekvat reaksjon til tross for tidligere straffbare forhold, særlig dersom den forrige reaksjonen ligger noe tilbake i tid og livssituasjonen nå er endret (eller er i ferd med å bli det).

I utgangspunktet taler det mot å avgjøre en straffesak ved overføring til konfliktrådet at lovbryteren tidligere har fått straffesak avgjort på denne måten eller at konfliktsrådsbehandling tidligere er satt som vilkår for betinget dom.​11

Konfliktråd kan likevel være aktuelt hvis dette etter politiets oppfatning fremstår som en god løsning for fornærmede. I vurderingen bør også inngå lovbryterens alder ved forrige konfliktrådsbehandling og hvor lang tid som er gått siden forrige megling.

Tidligere sivile konfliktrådssaker vil normalt ikke tale mot å overføre en straffesak til konfliktråd dersom lovbryteren har vist vilje til oppgjør i konfliktrådet eller har oppfylt inngåtte avtaler.

Side 4

I straffeloven 2005, som ennå ikke er trådt i kraft, fastsettes at fengselsstraff overfor lovbrytere under 18 år på gjerningstiden bare skal brukes når det er «særlig påkrevd».​12 Dette prinsippet må anses å gjelde også etter straffeloven 1902.​13 Likevel bør saker om handlinger som ville ført til fengselsstraff (eller samfunnsstraff) for voksne lovbrytere, normalt ikke avgjøres ved overføring til konfliktråd. For eksempel bør legemsbeskadigelser eller vold mot offentlig tjenestemann iretteføres med krav om betinget dom eller samfunnsstraff (hvis ikke forholdet er så alvorlig at fengselsstraff bør anvendes til tross for at lovbryteren er under 18 år).

I det tidligere rundskriv om konfliktråd (nr. 2/1993) (RA-1993-2) het det at behandling i konfliktråd «antas likevel å være best egnet for lovbrytere under 25 år». Dette har i enkelte tilfeller vært misforstått slik at det skulle mye til for at eldre lovbrytere skulle få sine saker overført til konfliktråd etter straffeprosessloven § 71a, og riksadvokaten viderefører ikke denne retningslinjen. Egner saken seg for overføring, er det i dag vanskelig å tenke seg at lovbryterens alder skal tale avgjørende mot konfliktrådsbehandling.

Har man krav på å bli fengslet nært hjemstedet?

rett til å sone nært hjemstedet

Svaret er ja, men med forbehold. Det fremkommer av § 11, første ledd av straffegjennomføringsloven at ” Domfelte bør så langt det er praktisk mulig og formålstjenlig settes inn i nærheten av hjemstedet. ” Det er altså ikke en ubetinget rett, men en vurdering av om det er praktisk mulig (er det plass?) og om det er formålstjenlig (kan det være et eget poeng å holde vedkommende borte fra enkelte andre i det aktuelle fengslet?)

Lov om gjennomføring av straff mv. (straffegjennomføringsloven) § 11. Innsettelse i fengsel og overgangsbolig

Kriminalomsorgen skal sette domfelte direkte inn i fengsel med høyt sikkerhetsnivå hvis ikke annet er bestemt med hjemmel i denne loven. Domfelte bør så langt det er praktisk mulig og formålstjenlig settes inn i nærheten av hjemstedet.

Dersom spesielle sikkerhetsmessige grunner gjør det påkrevet, kan domfelte settes inn i avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå etter § 10 annet ledd.

Domfelte med særlige behov, herunder personer som er idømt en strafferettslig særreaksjon eller forvaring, bør settes inn i avdeling tilrettelagt for dette etter § 10 annet ledd.

Kriminalomsorgen skal vurdere om domfelte kan settes direkte inn i fengsel med lavere sikkerhetsnivå dersom det er idømt fengselsstraff på inntil 2 år. Slik innsettelse skal ikke besluttes dersom formålet med straffen eller sikkerhetsmessige grunner taler mot det, eller det er grunn til å anta at domfelte vil unndra seg gjennomføringen. I særlige tilfeller kan domfelte settes direkte inn i fengsel med lavere sikkerhetsnivå når det er idømt fengselsstraff på mer enn 2 år.

Kriminalomsorgen skal vurdere om domfelte kan settes direkte inn i overgangsbolig dersom det er idømt fengselsstraff på inntil 1 år. Fjerde ledd annet punktum gjelder tilsvarende.

Kriminalomsorgen skal alltid vurdere å innsette domfelte under 18 år i fengsel med lavere sikkerhetsnivå eller i overgangsbolig.

Må en anmeldelse til politiet være skriftlig?

Det er ikke et krav etter straffeprosessloven av anmeldelse til politiet inngis skriftlig:

§ 223.Anmeldelse av straffbare handlinger skjer til politiet. Er anmeldelsen muntlig, skal mottakeren skrive den ned, datere den og om mulig få anmelderens underskrift.Anmeldelse kan også skje til påtalemyndigheten.

Når politiet mottar anmeldelse kan skal den registreres og fordeles til en førstebetjent eller politijurist. Der blir det vurdert om saken skal sendes videre til etterforskning eller henlegges uten etterforskning. Henleggelse av anmeldte saker er en påtaleavgjørelse. Trykk her for å lese hva du kan gjøre hvis politiet har henlagt saken din.

Hva er en påtaleunnlatelse og hvilke vilkår er det for å gi påtaleunnlatelse?

påtaleunnlatelse i loven

Å unnlate påtale vil si at påtalemyndighetene (politi, statsadvokat, riksadvokat) velger ikke å reise sak på tross av at de anser straffeskyld bevist.

Reglene om påtaleunnlatelse fremgår i straffeprosessloven §§ 69 til 71.

Straffeprosessloven § 69. 

Selv om straffeskyld anses bevist, kan påtalemyndigheten når helt særlige grunner tilsier det, unnlate å påtale handlingen.

Påtaleunnlatelse kan gis på vilkår av at siktede i prøvetiden ikke gjør seg skyldig i noen ny straffbar handling. Prøvetiden er to år fra den dag det blir besluttet å unnlate påtale, men ikke lenger enn foreldelsesfristen for adgangen til å reise straffesak for handlingen. For siktede som var under 18 år på handlingstidspunktet, kan prøvetiden settes til 6, 12, 18 eller 24 måneder.

Påtaleunnlatelse kan også gis på vilkår som nevnt i straffeloven §§ 35, 36 og 37 bokstavene a til j. Gir siktedes forhold grunn til det, kan påtalemyndigheten i prøvetiden oppheve eller endre fastsatte vilkår og sette nye vilkår. Den siktede skal så vidt mulig få uttale seg om vilkårene før de fastsettes.

Straffeprosessloven § 70.

Påtale kan unnlates når reglene for straffutmålingen ved sammenstøt av flere lovbrudd medfører at ingen eller bare en ubetydelig straff ville komme til anvendelse.

Påtale kan også unnlates når det er ilagt militær refselse for forholdet.

Straffeprosessloven § 71.

Dersom siktede hevder at han ikke er skyldig i en straffbar handling som påtale er unnlatt for etter §§ 69 eller 70, kan han kreve at påtalemyndigheten bringer saken inn for retten, om den ikke frafaller siktelsen. Begjæring om dette må være fremsatt innen en måned etter at siktede fikk melding om påtaleunnlatelsen og adgangen til å kreve sak reist. Reglene i § 318 første ledd gjelder tilsvarende.

Når kan samfunnsstraff idømmes?

Når kan samfunnsstraff idømmes

Reglene om samfunnsstraff finner du i Straffeloven kapittel 8 og vilkårene finner du i straffeloven § 48.

Straffeloven § 48. Vilkår for å idømme samfunnsstraff

Samfunnsstraff kan idømmes i stedet for fengselsstraff når

a)det ellers ikke ville ha blitt idømt strengere straff enn fengsel i 1 år,
b)hensynet til straffens formål ikke taler mot en reaksjon i frihet, og
c)lovbryteren samtykker og har bosted i Norge, Danmark, Finland, Island eller Sverige.

Første ledd bokstav a kan fravikes når den straff som ellers ville ha blitt idømt, helt eller delvis ville ha vært betinget, når lovbryteren er under 18 år, og ellers når sterke grunner taler for at samfunnsstraff idømmes.

Når får en mistenkt stilling som siktet?

grensen mellom mistenkt og siktet

En antatt gjerningsperson sin stilling i straffeprosessen har flere stadier; mistenkt, siktet, tiltalt, domfelt, frifunnet osv. At en person ikke lengre er mistenkt, men siktet sier noe om hvilke tiltak politiet har gjort i saken mot vedkommende og det har mye å si for vedkommendes rettigheter. Når den mistenkte får stilling som siktet fremgår av straffeprosessloven § 82.

Straffeprosessloven § 82.

Den mistenkte får stilling som siktet når påtalemyndigheten har erklært ham for siktet eller når forfølging mot ham er innledet ved retten eller det er besluttet eller foretatt pågripelse, ransaking, beslag eller liknende forholdsregler rettet mot ham.

Innbringelse etter politiloven § 8 medfører ikke stilling som siktet.

En mistenkt får ikke stilling som siktet ved at det besluttes å bruke et tvangsmiddel mot ham eller henne som det ikke skal gis underretning om. Er det besluttet utsatt underretning om et tvangsmiddel, inntrer stillingen som siktet først når underretning gis. Ved skjult etterforskning får mistenkte heller ikke stilling som siktet ved at påtalemyndigheten begjærer nekting av innsyn etter § 242 a. I forhold til bestemmelsene i kapittel 31 får en mistenkt som nevnt i første og annet punktum likevel stilling som siktet.

Bestemmelsene om siktede i denne lov får tilsvarende anvendelse for den som det reises krav mot eller som trekkes inn i saken etter § 2.


Har du behov for hjelp i en straffesak? Vi hjelper deg igjennom hele prosessen. Ring oss på 751 75800

Ring oss