Strafferett

Foreldelse av straffbare forhold

av

En handling kan ikke straffes etter at den er foreldet.

Foreldelsesfristen for de ulike lovbruddene varierer ut fra hva strafferammen er. Dette følger av straffeloven § 86, som sier:

«Fristen for foreldelse av straffansvar er

  • 2 år når den høyeste lovbestemte straffen er bot eller fengsel inntil 1 år
  • 5 år når den høyeste lovbestemte straffen er fengsel inntil 3 år
  • 10 år når den høyeste lovbestemte straffen er fengsel inntil 10 år
  • 15 år når den høyeste lovbestemte straffen er fengsel inntil 15 år
  • 25 år når den høyeste lovbestemte straffen er fengsel inntil 21 år»

Fristen for foreldelse av straffansvar regnes fra den dag det straffbare forholdet opphørte. For enkelte lovbrudd starter ikke fristen å løpe før den dagen fornærmede fyller 18 år.

Foreldelsesfristen avbrytes ved at den som er mistenkt for handlingen får status som siktet i saken.

 

For enkelte lovbrudd er det ingen foreldelsesfrist. Dette er alvorlige forbrytelser, herunder folkemord, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og terrorhandlinger. Forutsetningen er at handlingene kan straffes med fengsel i 15 år eller mer. Straffansvaret for drap, voldtekt og seksuell omgang med barn foreldes heller ikke.

Etterskuddsdom

av

Det følger av straffeloven § 79 at det skal fastsettes en felles straff dersom en person har begått flere lovbrudd ved flere handlinger. Bestemmelsen inneholder anvisninger for hvordan retten i slike tilfeller skal utmåle straffen.

Det kan imidlertid skje at en sak kommer opp uten at alle lovbruddene blir med. I slike tilfeller skal den tidligere avsagte dommen hensynstas ved utmållingen av dommen i den nyeste saken. Dette kommer tiltalte til gode ved en reduksjon i straffen i den nyeste dommen. I slike tilfeller er det snakk om etterskuddsdom. Dette innebærer at tiltalte skal ikke stilles annerledes, dvs strengere, dersom hans lovbrudd blir pådømt i to saker enn om det skjer i en. Straffeloven § 82 angir fremgangsmåten

«Ved domfellelse for forhold begått før dommen i en annen sak avsies det tilleggsdom for disse forholdene når alle forholdene kunne vært pådømt samtidig. § 31 annet ledd og tredje ledd annet og tredje punktum gjelder ikke.
Ved straffutmålingen gjelder § 79 tilsvarende. Det skal tas hensyn til hva en passende straff ville vært ved samtidig pådømmelse, og den samlede straffen må ikke være strengere enn om alle forholdene hadde vært pådømt samtidig.
Ved domfellelse for forhold begått dels før og dels etter dommen i en annen sak avsies det i alminnelighet fellesdom for alle forholdene. Annet ledd annet punktum gjelder tilsvarende for de forholdene som ble begått forut for den første dommen.
Når det er grunn til det, kan det også ellers avsies fellesdom. Annet ledd gjelder tilsvarende.
Avsies det fellesdom som omfatter en tidligere dom på straff som er helt eller delvis fullbyrdet, gis det fradrag for utholdt straff.
Det skal gå frem av dommen om den er en tilleggsdom eller en fellesdom.»

Fra mistenkt til siktet

av

Underveis i en etterforskingssak benyttes ulike begreper for å beskrive status i etterforskningen:

  • Mistenkt
  • Siktede
  • Tiltalte
  • Domfelte

En kan få beskjed at man er «mistenkt» i en straffesak og videre at man er «siktet» i en straffesak, men når går man fra den ene til den andre og hva er forskjellen?

En mistenkt er en person det pågår etterforskning mot uten at vedkommende har fått status som siktet. Det er imidlertid verdt å merke seg at status som mistenkt ikke oppstår uten videre fordi en person anmeldes for en straffbar handling. Dersom politiet ikke iverksetter etterforskning får ingen status som mistenkt. I de saker der politiet etterforsker en sak mot en bestemt person vil denne oppnå status som mistenkt.

Mistenkte har visse rettigheter under etterforskninger:

  • Adgang til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter, dersom dette kan skje uten skade eller fare for etterforskningens formål jf. straffeprosessloven § 242
  • Rett til å begjære overfor retten at rettergangsskritt iverksettes til avkreftelse av mistanken jf. straffeprosessloven § 241
  • Rett til å la seg bistå av advokat under avhør jf. påtaleinstruksen § 8-1. En mistenkt vil imidlertid ikke få oppnevnt offentlig forvarer og må således selv dekke utgiftene.
  • En mistenkt har ikke forklaringsplikt og skal gjøres kjent med dette jf. straffeprosessloven § 232.

Status som siktet vil en mistenkt få når det kommer visse kvalifiserende momenter. Bestemmelser om når en mistenkt får status som siktet er gitt i straffeprosessloven § 82

  1. Påtalemyndigheten erklærer den mistenkte som siktet ved en uttrykkelig erklæring.
  2. Bruk av tvangsmidler i etterforskningen; pågripelse, ransaking beslag, blodprøve etter veitrafikkloven § 22 a.

Unntak:

En mistenkt vil imidlertid ikke oppnå status som siktet ved at det besluttes bruk av et såkalt hemmelig tvangsmiddel, for eksempel telefonavlytting. Ved bruk av slike tvangsmidler er poenget at vedkommende ikke skal underrettes om dette.

Innbringelse til politistasjonen etter 4-timers regelen i  politiloven § 8 medfører ikke stilling som siktet.

  1. Forfølgning innledes av retten. Praktisk viktigst er der det utferdiges en tiltalebeslutning.

Når en person går fra å være mistenkt til siktet inntrer ytterligere rettigheter og rettsvirkninger

  • Rett og plikt til å møte på rettsmøter, samt rett til å uttale seg.
  • Rett til å få oppnevnt offentlig forsvarer jf. straffeprosessloven  § 94
  • Påtalemyndigheten har begrenset adgang til å opp igjen en innstilt forfølgning overfor en som har vært siktet i saken, men ikke overfor den som bare har vært mistenkt jf. straffeprosessloven § 74 og § 75 annet ledd.
  • Det er bare den som har vært siktet som kan gjøre krav på erstatning for uberettiget forfølgning hvis forfølgningen ikke fører til domfellelse jf. straffeprosessloven §§ 444-446.

Hvilke krav er det til bruk av politiarrest?

av

I Forskrift om bruk av politiarrest kan man bl.a. lese at

«De innsatte skal ha forsvarlig tilsyn og anbringes slik at de ikke kommer til skade eller utsettes for unødige lidelser, og slik at de ikke kan påføre andre skade. Den ansvarlige for arresten skal sørge for at det føres nøye tilsyn med de innsattes helsetilstand og at lege straks tilkalles ved behov. Den innsatte skal tilbys nødvendig mat og drikke.»

«Innsatte som er syke eller påvirket av alkohol eller andre berusende midler, skal inspiseres hver halvtime, med mindre omstendighetene tilsier hyppigere tilsyn. Tidspunktet for de enkelte inspeksjonene og resultatet av disse skal anmerkes i arrestjournal.»

«Alle personer som må tilbringe natten i politiarrest, skal få utlevert rengjort madrass og tepper eller tilsvarende»

«Innsatte som overnatter i politiarrest, skal så langt det er mulig og med nødvendige restriksjoner og begrensninger få oppholde seg i friluft hver dag.»

«Innsatte i politiarrest gis ikke adgang til å motta eksterne besøk fra andre enn advokat eller eventuell konsulær representant fra vedkommendes hjemland, med mindre særlige grunner taler for det.»

Kriminalomsorgen

av

Kriminalomsorgen er det organ som skal besørge gjennomføringen av den straff en domfelt er idømt etter straffeloven. Typisk fengselsstraff, men også lenkesoning mm.

Lov om gjennomføring av straff mv. (straffegjennomføringsloven) er lovverket som regulerer oppgavene til Kriminalomsorgen.

I lovens formålsparagraf (§2) heter det;

Straffen skal gjennomføres på en måte som tar hensyn til formålet med straffen, som motvirker nye straffbare handlinger, som er betryggende for samfunnet og som innenfor disse rammene sikrer de innsatte tilfredsstillende forhold.

Det skal gis tilbud om gjenopprettende prosess under straffegjennomføringen.

Ved varetektsfengsling skal kriminalomsorgen legge forholdene til rette for å avhjelpe negative virkninger av isolasjon.

Hva er forvaring?

av

Reglene om forvaring i straffeloven fremkommer i kapittel 7.

I wikipedia er forvaring beskrevet slik:

Forvaring er en av de såkalte strafferettslige særreaksjonene som ble innført i det norske rettssystemet i 2001. Lovbrytere som av en rett ansees for tilregnelige, kan bli dømt til forvaring dersom det er stor fare for at lovbryteren kan komme til å gjenta forbrytelsen eller regnes som en fare for samfunnet. Forvaring er i dag det eneste virkemidlet det norske rettsvesenet har til disposisjon for å idømme lovbrytere en reell livstidsdom eller en dom som tilsvarer «livsvarig fengsel» i andre straffesystemer, da det ikke er noen øvre grense for en slik doms varighet. Ved idømmelse av forvaringsstraff fastsettes det en tidsramme og normalt også en minstetid. Forvaringsfangen kan ikke løslates før utløpet av minstetiden, og forvaringsdommen kan forlenges med inntil 5 år av gangen etter utløpet av tidsrammen. Dette innebærer at en forvaringsfange må kvalifisere seg for løslatelse gjennom å godtgjøre at vedkommende ikke lenger utgjør en fare for samfunnet eller kan komme til å begå nye forbrytelser.

Forvaring er i realiteten fengselsstraff, men hvor soningslengen kan forlenges på begjæring.

Straffeloven § 40. Vilkår for å idømme forvaring

Når fengselsstraff ikke anses tilstrekkelig til å verne andres liv, helse eller frihet, kan forvaring i anstalt under kriminalomsorgen idømmes når lovbryteren finnes skyldig i å ha begått eller forsøkt å begå et voldslovbrudd, et seksuallovbrudd, en frihetsberøvelse, en ildspåsettelse eller et annet lovbrudd som krenket andres liv, helse eller frihet, eller utsatte disse rettsgodene for fare og vilkårene i annet eller tredje ledd er oppfylt. Er siktede under 18 år, kan forvaring ikke idømmes, med mindre det foreligger helt ekstraordinære omstendigheter.

Var lovbruddet av alvorlig art, må det være en nærliggende fare for at lovbryteren på nytt vil begå et alvorlig lovbrudd som nevnt i første ledd.

Var lovbruddet av mindre alvorlig art, må

a) lovbryteren tidligere ha begått eller forsøkt å begå et alvorlig lovbrudd som nevnt i første ledd,
b) det må antas å være en nær sammenheng mellom det tidligere og det nå begåtte lovbruddet, og
c) faren for tilbakefall til et nytt alvorlig lovbrudd som nevnt i første ledd, må være særlig nærliggende.

Ved vurderingen av faren for tilbakefall etter annet og tredje ledd skal det legges vekt på det begåtte lovbruddet sammenholdt særlig med lovbryterens atferd og sosiale og personlige funksjonsevne. For saker som nevnt i annet ledd skal det særlig legges vekt på om lovbryteren tidligere har begått eller forsøkt å begå et alvorlig lovbrudd som nevnt i første ledd.

Før dom på forvaring avsies, skal det foretas personundersøkelse av den siktede. Retten kan bestemme at den siktede skal underkastes rettspsykiatrisk undersøkelse i stedet for eller i tillegg til personundersøkelsen.

Straffeloven § 41. Forening av forvaring med andre straffer

Sammen med forvaring kan det idømmes rettighetstap, jf. § 59 bokstav d.

Straffeloven § 42. Bortfall av idømt fengselsstraff og samfunnsstraff

Tidligere idømt fengselsstraff og samfunnsstraff faller bort når forvaring idømmes.

Straffeloven § 43.Varigheten av forvaringen

I dom på forvaring fastsettes en tidsramme som vanligvis ikke bør overstige 15 år, og som ikke kan overstige 21 år. For lovbrudd som har en strafferamme på fengsel i inntil 30 år, kan retten fastsette en tidsramme som ikke kan overstige 30 år. Var den domfelte under 18 år på handlingstidspunktet, bør tidsrammen vanligvis ikke overstige 10 år, og den kan ikke overstige 15 år. Etter begjæring fra påtalemyndigheten kan retten ved dom forlenge den fastsatte rammen med inntil 5 år om gangen. Sak om forlengelse reises ved tingretten senest 3 måneder før utløpet av forvaringstiden.

Retten bør også fastsette en minstetid for forvaringen som ikke må overstige 10 år. I de tilfeller hvor retten fastsetter en tidsramme som overstiger 15 år, kan retten likevel fastsette en minstetid som ikke kan overstige 14 år. I tilfeller der retten fastsetter en tidsramme som overstiger 21 år, kan retten fastsette en minstetid som ikke kan overstige 20 år.

Straffeloven § 44. Prøveløslatelse

Den domfelte kan løslates på prøve før utløpet av forvaringstiden. Er det fastsatt minstetid, kan den domfelte ikke løslates på prøve før minstetiden er utløpt. Prøvetiden skal være fra 1 til 5 år.

Når den domfelte eller kriminalomsorgen begjærer løslatelse på prøve, fremmer påtalemyndigheten saken for tingretten, som avgjør den ved dom. Når påtalemyndigheten samtykker i prøveløslatelse, kan slik løslatelse besluttes av kriminalomsorgen.

Behandlingen av en sak om prøveløslatelse skal påskyndes.

Den domfelte kan ikke begjære prøveløslatelse før 1 år etter at forvaringsdommen eller en dom som nekter prøveløslatelse, er endelig.

Straffeloven § 45. Vilkår ved prøveløslatelse

Retten kan sette følgende vilkår ved prøveløslatelse:

a) vilkår som ved betinget dom, jf. §§ 35-37,
b) vilkår om at den prøveløslatte skal følges opp av kriminalomsorgen, eller
c) vilkår om at den prøveløslatte skal ha opphold i institusjon eller kommunal boenhet ut over ettårsfristen i § 37 bokstav h. Slikt vilkår kan bare settes dersom særlige grunner tilsier det og institusjonen eller kommunen har samtykket. Retten kan bestemme at den prøveløslatte skal kunne holdes tilbake i institusjonen eller den kommunale boenheten mot sin vilje og hentes tilbake ved unnvikelse, om nødvendig med tvang og med bistand fra offentlig myndighet.

Kriminalomsorgen kan ved prøveløslatelse sette vilkår som nevnt i første ledd bokstav a og b, unntatt slike vilkår som nevnt i § 37 bokstav j (andre særvilkår som retten finner hensiktsmessig).

Når det er fastsatt vilkår om at den prøveløslatte skal følges opp av kriminalomsorgen, kan tiltak etter straffegjennomføringsloven § 56 iverksettes.

Den domfelte skal få uttale seg om vilkårene. Det samme gjelder kriminalomsorgen når vilkårene fastsettes av retten.

Om endring av fastsatte vilkår og forlengelse av prøvetid gjelder § 39 første ledd tilsvarende.

Den prøveløslatte kan begjære at tingretten treffer kjennelse om at vilkår som nevnt i første ledd bokstav c skal oppheves eller endres, jf. § 39 første ledd. Slik begjæring kan tidligst fremmes 1 år etter at dommen om prøveløslatelse eller tingrettens siste kjennelse er endelig.

Dersom det er av betydning for fornærmede i straffesaken eller dennes etterlatte å få kjennskap til tidspunktet for prøveløslatelsen, skal kriminalomsorgen varsle fornærmede eller dennes etterlatte på forhånd. Varselet skal også omfatte vilkår fastsatt med hjemmel i lov eller forskrift, når vilkårene direkte gjelder fornærmede eller dennes etterlatte.

Straffeloven § 46. Brudd på vilkår for forvaring mv.

Etter begjæring kan tingretten ved dom bestemme at den prøveløslatte skal gjeninnsettes i forvaring, eller sette en ny prøvetid og nye vilkår dersom

a) den prøveløslatte i prøvetiden alvorlig eller gjentatt bryter fastsatte vilkår,
b) den prøveløslatte begår en ny straffbar handling i prøvetiden, eller
c) særlige grunner ikke lenger tilsier prøveløslatelse i medhold av § 45 første ledd bokstav c.

Påtalemyndighetens begjæring om slik dom må være brakt inn for retten innen 3 måneder etter at prøvetiden gikk ut. Er den prøveløslatte blitt fulgt opp av kriminalomsorgen, skal kriminalomsorgen gi uttalelse før det blir avsagt dom. Den domfelte skal så vidt mulig få uttale seg.

I saker etter første ledd bokstav b kan retten avsi samlet dom for begge handlingene eller særskilt dom for den nye handlingen.

Dersom institusjonen eller kommunen trekker tilbake sitt samtykke etter § 45 første ledd bokstav c, gjeninnsettes den løslatte.

Straffeloven § 47. Forskrift om forvaring og prøveløslatelse fra forvaring

Kongen kan gi forskrift om gjennomføringen av forvaring og prøveløslatelse fra forvaring.

Grunnvilkår for straffeansvar

av

I kapittel 3 i straffeloven er det opplistet hvilke vilkår som må være oppfylt for at en person skal kunne straffes.

  1. Det må være en lovhjemmel
  2. Medvirkning rammes av straffebud så lenge annet ikke er bestemt
  3. Forsøk er straffbart for forhold som kan medføre fengsel i 1 år eller mer.
  4. En ellers straffbar handling er lovlig når foretatt som nødrett eller i nødverge
  5. Enkelte former for selvtekt som ellers ville vært ulovlig kan være lovlig.
  6. Gjerningsmannen må ha vært tilregnelig på gjerningstidspunktet.
  7. Bare forsettelige og uaktsomme lovbrudd straffes
  8. En person skal dømmes etter sin oppfatning av den faktiske situasjonen.
  9. Rettsvillfarelse fritar bare for straff hvor uvitenheten ikke er uaktsom

 

Lov om straff (straffeloven)

Første del. Alminnelige bestemmelser

Kapittel 3. Grunnvilkår for straffansvar

§ 14. Krav om lovhjemmel

Strafferettslige reaksjoner, jf. §§ 29 og 30, kan bare ilegges med hjemmel i lov.

§ 15. Medvirkning

Et straffebud rammer også den som medvirker til overtredelsen, når ikke annet er bestemt.

0 Endret ved lov 19 juni 2009 nr. 74.

§ 16. Forsøk

Den som har forsett om å fullbyrde et lovbrudd som kan medføre fengsel i 1 år eller mer, og som foretar noe som leder direkte mot utføringen, straffes for forsøk, når ikke annet er bestemt.

Den som frivillig avstår fra å fullbyrde lovbruddet eller avverger at det blir fullbyrdet, straffes likevel ikke for forsøk.

0 Endret ved lov 19 juni 2009 nr. 74.

§ 17. Nødrett

En handling som ellers ville være straffbar, er lovlig når

a) den blir foretatt for å redde liv, helse, eiendom eller en annen interesse fra en fare for skade som ikke kan avverges på annen rimelig måte, og
b) denne skaderisikoen er langt større enn skaderisikoen ved handlingen.

§ 18. Nødverge

En handling som ellers ville være straffbar, er lovlig når den

a) blir foretatt for å avverge et ulovlig angrep,
b) ikke går lenger enn nødvendig, og
c) ikke går åpenbart ut over hva som er forsvarlig under hensyn til hvor farlig angrepet er, hva slags interesse som angrepet krenker, og angriperens skyld.

Regelen i første ledd gjelder tilsvarende for den som iverksetter en lovlig pågripelse eller søker å hindre at noen unndrar seg varetektsfengsling eller gjennomføring av frihetsstraff.

Utøving av offentlig myndighet kan bare møtes med nødverge når myndighetsutøvingen er ulovlig, og den som gjennomfører den, opptrer forsettlig eller grovt uaktsomt.

§ 19. Selvtekt

En handling som ellers ville være straffbar, er lovlig når den som har retten, handler for å gjenopprette en ulovlig endret tilstand, og det ville være urimelig å måtte vente på myndighetenes bistand. Makt mot en person kan bare brukes når rettskrenkelsen er åpenbar, og må ikke gå lenger enn forsvarlig.

§ 20. Tilregnelighet

For å kunne straffes må lovbryteren være tilregnelig på handlingstidspunktet. Lovbryteren er ikke tilregnelig dersom han på handlingstidspunktet er

a) under 15 år,
b) psykotisk,
c) psykisk utviklingshemmet i høy grad, eller
d) har en sterk bevissthetsforstyrrelse.

Bevissthetsforstyrrelse som er en følge av selvforskyldt rus, fritar ikke for straff.

§ 21. Skyldkravet

Straffelovgivningen rammer bare forsettlige lovbrudd med mindre annet er bestemt.

§ 22.Forsett

Forsett foreligger når noen begår en handling som dekker gjerningsbeskrivelsen i et straffebud

a) med hensikt,
b) med bevissthet om at handlingen sikkert eller mest sannsynlig dekker gjerningsbeskrivelsen, eller
c) holder det for mulig at handlingen dekker gjerningsbeskrivelsen, og velger å handle selv om det skulle være tilfellet.

Forsett foreligger selv om lovbryteren ikke er kjent med at handlingen er ulovlig, jf. § 26.

0 Endret ved lov 19 juni 2009 nr. 74.

§ 23.Uaktsomhet

Den som handler i strid med kravet til forsvarlig opptreden på et område, og som ut fra sine personlige forutsetninger kan bebreides, er uaktsom.

Uaktsomheten er grov dersom handlingen er svært klanderverdig og det er grunnlag for sterk bebreidelse.

§ 24. Uforsettlig følge

En uforsettlig følge inngår i vurderingen av om et lovbrudd er grovt dersom lovbryteren har opptrådt uaktsomt med hensyn til følgen eller unnlatt etter evne å avverge følgen etter å ha blitt oppmerksom på at den kunne inntre.

0 Endret ved lov 19 juni 2009 nr. 74.

§ 25. Faktisk uvitenhet

Enhver skal bedømmes etter sin oppfatning av den faktiske situasjonen på handlingstidspunktet.

Er uvitenheten uaktsom, straffes handlingen når uaktsomt lovbrudd er straffbart.

Det ses bort fra uvitenhet som følge av selvforskyldt rus. I slike tilfeller bedømmes lovbryteren som om han hadde vært edru.

§ 26. Rettsuvitenhet

Den som på handlingstidspunktet på grunn av uvitenhet om rettsregler er ukjent med at handlingen er ulovlig, straffes når uvitenheten er uaktsom.

Når det skjedde det avgjør hvilken straffelov

av

Straffeloven av 1902 ble avløst av ny straffelov av 2005 med virkning fra 1. oktober 2015. Det tok altså 10 år for ny straffelov å tre i kraft. Det betyr ikke at alle straffesaker som gå i disse dager går etter ny straffelov. Det som er avgjørende er når handlingen ble begått.

I f.eks familievoldsaker kan forholdet ha pågått fra 2012 til 2016 og da skal tiltale tas ut etter begge lovene. Pågikk den straffbare handlingen fra 2012 til 2014 skal tiltale bare tas ut etter den gamle straffeloven av 1902.

I mange tilfeller er lovreglene like og det kan være av liten betydning hvilken lov som skal anvendes, mens i andre tilfeller kan det være helt avgjørende.

Utover enhver rimelig og fornuftig tvil – overveiende sannsynlig

av

Hvilken krav stiller retten til bevissikkerhet når de skal dømme? Det er to forskjellige beviskrav om vi snakker strafferett eller sivile saker.

I strafferetten heter det at man skal frifinne tiltalte dersom det er rimelig og fornuftig tvil mht om tiltalte har gjort det han er tiltalt for eller om han mente å gjøre det.

I sivile saker, resten av sakene, er det en overvekt av sannsynlighet som er kravet for å få medhold. Man skal med andre ord legge til grunn det mest sannsynlige scenarioet i disse sakene.

Så hva med straffesakene hvor tiltalte blir frikjent, men dømt til å betale erstatning? Da er det ikke bevist utover enhver rimelig og fornuftig tvil at tiltalte har begått det straffbare forholdet, men det er overveiende sannsynlig. Erstatningskravet er et sivilt krav (eller borgerlig rettskrav) og ikke egentlig en del av strafferetten selv om kravet behandles samtidig.

Ønsker du hjelp i din sak? Ring oss på 751 75800

Ring oss