Pasientskadeloven § 2 første ledd gir pasienter og andre som har lidd tap som følge av pasientskade, krav på erstatning når skaden skyldes svikt ved ytelsen av helsehjelp, jf. bokstav a. Det er derfor viktig å forstå erstatningsutbetalinger ved pasientskader grundig. I dette innlegget vil vi dykke dypt inn i regelverket og prinsippene som styrer erstatningsutmålingen.
Pasientskader utløser erstatningskrav som reguleres av skadeserstatningsloven og alminnelige erstatningsrettslige regler, som fastslått i paragraf 4 første ledd første punktum. Her skal vi særlig fokusere på skadeserstatningsloven § 3-1 første ledd, som danner grunnlaget for erstatningsutmålingen.
§ 3-1 første ledd fastslår at erstatning for skade på person skal dekke lidt skade, tap i framtidig erverv og utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i framtiden. «Lidt skade» inkluderer også påførte merutgifter, som er viktig å merke seg.
Videre gir skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd regler om fradrag ved erstatningsutmålingen. «Skal-fradragsregelen» krever fradrag for lønn under sykdom, trygdeytelser, ytelser fra pensjonsordning i arbeidsforhold eller yrke, samt forsikringsytelser i den grad den erstatningsansvarlige har betalt premien. «Kan-fradragsregelen» i samme ledd gir rom for å ta hensyn til andre ytelser og støtte som skadelidte mottar eller vil motta som følge av skaden.
Pasientskadesaker inkluderer også regler om skadelidtes medvirkning og lemping av erstatningen i samsvar med skadeserstatningsloven § 5-1. Erstatningen kan reduseres eller falle bort hvis skadelidte har bidratt til skaden ved egen skyld. Dette vurderes skjønnsmessig, og medvirkning inkluderer også unnlatelse av å begrense skaden, jf. § 5-1 nr. 2. Erstatningen kan også lempes etter § 5-2 hvis det anses urimelig tyngende for den ansvarlige.
Prinsippet som styrer erstatningsutmålingen i pasientskadesaker er at skadelidte skal gis «full erstatning,» slik at de økonomisk ikke lider noe tap som følge av skaden. Dette er et juridisk prinsipp og ikke et eksakt økonomisk begrep, som understreket i rettspraksis.
Ved erstatningsutmålingen skal det gjøres fradrag for offentlige ytelser i tråd med skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd første punktum. Erstatningen fungerer som et supplement til offentlige ytelser, inkludert merutgiftserstatning.
Formålet er å sikre at skadelidtes individuelle tap dekkes fullt ut når erstatningen og offentlige ytelser sees i sammenheng. Tapets størrelse vurderes ut fra den faktiske situasjonen på oppgjørstidspunktet, mens fremtidstapet vurderes basert på den sannsynlige utviklingen.
Erstatningsansvaret avgrenses på flere måter, inkludert medvirkning, lemping og adekvanslære. Adekvanslæren innebærer at realskaden og tapet ikke må være for fjernt knyttet til ansvarshendelsen.
Pasientskadenemnda har argumentert for at kun nødvendige og rimelige merutgifter bør erstattes, og dette synet støttes her. Lemping er ikke aktuelt, og et høyere tap på grunn av flytting til et land med nær tilknytning til skadelidte anses ikke som inadekvat.
I praksis er erstatningsutmålingen skjønnsmessig, men begrenses av prinsippet om «nødvendig og rimelig.» Det er derfor viktig å forstå hvilke utgifter som kan kreves erstattet, og hvordan erstatningen avgrenses basert på dette prinsippet.
