Både skifteavtale og ektepakt kan med hjemmel i ekteskapsloven settes helt eller delvis ute av kraft hvis den vil virke urimelig overfor en av partene. Gjelder samme prinsipp om lemping ved urimelighet for samboeravtaler?
Ved inngåelse av samboerkontrakt kan man i likhet med ektepakter stå overfor en situasjon der man ikke har oversikt over hvilke store økonomiske konsekvenser kontrakten vil få ved et samlivsbrudd. Det finnes imidlertid ingen alminnelig samboerlov som har tilsvarende bestemmelser som ekteskapsloven.
En samboeravtale om det økonomiske forholdet er en formuerettslig avtale og vil falle inn under avtalelovens ugyldighetsregler. Avtaleloven § 36 betegnes som den formuerettslige lempningsregelen og dekker alle avtaletyper i formueretten.
§ 36.En avtale kan helt eller delvis settes til side eller endres for så vidt det ville virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende. Det samme gjelder ensidig bindende disposisjoner.
Ved avgjørelsen tas hensyn ikke bare til avtalens innhold, partenes stilling og forholdene ved avtalens inngåelse, men også til senere inntrådte forhold og omstendighetene for øvrig.
Reglene i første og annet ledd gjelder tilsvarende når det ville virke urimelig å gjøre gjeldende handelsbruk eller annen kontraktrettslig sedvane
Avtaleloven gir hjemmel til å sette avtalen helt eller delvis til side, men i motsetning til ekteskapsloven gir den også hjemmel til endring.
At samboeravtaler kan lempes etter bestemmelsen slås fast i blant annet Rt. 2011 s. 1168 (avsnitt 19):
Det er ikke tvilsomt at avtaleloven § 36 får anvendelse på avtaler om det økonomiske oppgjøret ved opphør av samboerskap. Vi er på formuerettens område, og det gjelder – i motsetning til for ekteskap – ikke andre lempingsregler. Det er samtidig på det rene at oppgjørsavtaler mellom tidligere samboere har atskillige likhetstrekk med skifteavtaler mellom ektefeller, blant annet når det gjelder gjenstanden for regulering, relasjonen mellom partene, og omstendighetene omkring avtaleinngåelsen. Ved anvendelsen av avtalelovens lempingsregel på dette området, kan det – etter mitt syn – derfor være naturlig å se hen til praktiseringen av den ekteskapsrettslige lempingsregelen for skifteavtaler i ekteskapsloven § 65. Men jeg vil samtidig understreke at inngåelse av ekteskap etablerer et gjennomregulert formuesfellesskap mellom partene. Samboerskap som sådan er uregulert. Med mindre partene avtaler noe annet, er det da de alminnelige formuerettslige regler som får anvendelse for så vidt gjelder økonomiske forhold. Utgangspunktene for rimelighetssensuren kan derfor bli ganske andre enn for skifteavtaler ved opphør av ekteskap. Selv om ekteskapsloven § 65 er utformet etter mønster fra avtaleloven § 36, bør det etter mitt syn kreves noe større grad av urimelighet for at en oppgjørsavtale mellom tidligere samboere skal settes til side som stridende mot avtaleloven § 36, enn tilfellet er for lemping av skifteavtaler mellom ektefeller etter ekteskapsloven § 65
Det er viktig å merke seg at både samboeravtaler og etterfølgende oppgjørsavtaler faller inn under avtaleloven § 36.
Vilkåret etter bestemmelsen er at avtalen vil virke urimelig. Det gir anvisning på en skjønnsmessig vurdering hvor flere momenter er retningsgivende.
Det fremgår av forarbeidene til § 36 at vilkåret om urimelighet må oppfattes som et ganske strengt kriterium det ikke skal være kurant å påberope. Det er dermed en høy terskel. Om vurderingen (Rt. 2011 s. 1168 avsnitt 20):
Lemping er ikke kurant; listen ligger høyt. Det er alltid en risiko for at én av partene mener å ha kommet uheldig ut, eller av andre grunner angrer seg. Denne muligheten må de som hovedregel ta på kjøpet, slik at man kommer til en avslutning. En lempingspraksis hvor også mer moderate urimeligheter medfører tilsidesettelse eller endring, kan lett lede til usikkerhet knyttet til avtalte oppgjør, og gi et forhøyet konfliktnivå i forbindelse med, og etter, samlivsbruddet. Det er de klarere tilfeller av urimelighet man skal til livs, typisk hvor det har skjedd en betydelig og ubegrunnet formuesoverføring. Avtaler der det kan påvises at en part har utnyttet et skjevt styrkeforhold eller har opptrådt illojalt, står i en særstilling. Oppgjørsavtaler som går ut på at hver av partene beholder sine eiendeler, vil det på den andre siden, etter mitt syn, bare helt unntaksvis være aktuelt å sette til side. Se til en viss sammenligning Rt-2006-833 avsnitt 48
I vurderingen av hvorvidt en samboeravtale er urimelig er det relevant å se hen til følgende momenter:
- Samboerens innsats under samlivet
- Behovet for midler
- Forholdets varighet
- Lojalitet
- Opplysningsplikt
- Partenes sinnstilstand
- Partenes forståelse av avtalen
- Utsettelse av press
- Styrkeforholdet.
Sett hen til den høye terskelen for tilsidesettelse av samboeravtaler kan det være hensiktsmessig med bistand til utforming av både samboerkontrakter og eventuelle oppgjørkontrakter.
