Bestemmelsen om besøksforbud finner du i straffeprosessloven § 222a:
§ 222 a. Påtalemyndigheten kan nedlegge besøksforbud dersom det er grunn til å tro at en person ellers vil
| a) |
begå en straffbar handling overfor en annen person, |
| b) |
forfølge en annen person, eller |
| c) |
på annet vis krenke en annens fred. |
Forbudet kan nedlegges dersom den som forbudet skal beskytte, har begjært det, eller allmenne hensyn krever det. § 170 a gjelder tilsvarende.
Besøksforbudet kan gå ut på at den forbudet retter seg mot, forbys
| a) |
å oppholde seg på et bestemt sted, eller |
| b) |
å forfølge, besøke eller på annet vis kontakte en annen person. |
Er det nærliggende fare for en handling som nevnt i første ledd bokstav a, kan personen forbys å oppholde seg i sitt eget hjem.
Besøksforbudet kan begrenses på nærmere angitte vilkår.
Besøksforbudet skal gjelde for en bestemt tid, høyst ett år av gangen. Besøksforbud i eget hjem kan vare i høyst tre måneder av gangen. Besøksforbud kan bare opprettholdes så lenge vilkårene er oppfylt.
Påtalemyndighetens beslutning om å ilegge et besøksforbud skal være skriftlig og angi den forbudet er rettet mot, den det skal beskytte og grunnlaget for forbudet. Tilsvarende gjelder en beslutning om ikke å ilegge et besøksforbud. Den forbudet er rettet mot og den det skal beskytte, skal underrettes om påtalemyndighetens beslutning ved en kopi av beslutningen. En beslutning om å ilegge et besøksforbud skal likevel forkynnes for den som forbudet er rettet mot. Den et forbud er rettet mot, skal også gjøres kjent med følgene av å bryte forbudet, jf. straffeloven § 342. Avslår påtalemyndigheten en begjæring om besøksforbud, skal det opplyses om retten til å bringe avslaget inn for retten etter sjette ledd tredje punktum. Er det fare ved opphold, kan beslutningen etter første og annet punktum gis muntlig, men den skal da snarest mulig nedtegnes.
Den som forbudet er rettet mot, kan straks eller senere kreve beslutningen brakt inn for retten. Påtalemyndigheten sørger for at han blir gjort kjent med denne rett. Dersom beslutningen kreves brakt inn for retten, skal påtalemyndigheten snarest råd og så vidt mulig innen 5 dager etter at kravet ble fremsatt, oversende saken til retten. Oversittes fristen, skal grunnen opplyses i rettsboken. Dersom den som forbudet er rettet mot ikke er avhørt av politiet, skal det opplyses om grunnen i påtegningen til retten.
Påtalemyndigheten skal snarest råd og så vidt mulig innen 5 dager etter at en beslutning om å ilegge en person besøksforbud i eget hjem er forkynt, bringe beslutningen inn for retten. Sjette ledd fjerde og femte punktum gjelder tilsvarende.
En beslutning om ikke å ilegge besøksforbud kan bringes inn for retten av den et forbud skal beskytte. Den et besøksforbud er rettet mot, og den det skal beskytte, skal varsles om rettsmøter. Begge parter har rett til å være til stede og til å uttale seg. Bistandsadvokat oppnevnt etter § 107 a første og fjerde ledd kan også uttale seg selv om den forbudet skal beskytte, ikke møter. Rettens avgjørelser treffes ved kjennelse. Reglene i §§ 184 og 243 gjelder tilsvarende så langt de passer.
Det man skal merke seg er at beviskravet er «grunn til å tro» – altså er det en betydelig lavere terskel enn man kanskje er vant med ellers i strafferetten (utover enhver rimelig tvil) eller forsåvidt også i sivilretten (overveiende sannsynlig.) I mer folkelige termer kan man da si at det ikke engang er nødvendig at det er mer sannsynlig enn ikke sannsynlig for at vilkåret for å ilegge besøksforbud er tilstede. Som en kan se i bestemmelsen er det også slik at politiet selv kan velge å ilegge noen et besøksforbud i noen tilfeller selv der den som har behov for beskyttelse ikke ønsker det. Typisk gjelder dette i familievoldsaker.
Advokatfirmaet Wulff jobber med strafferett både som forsvarer og bistandsadvokat.
