Hvordan fungerer vergemål og samtykke i helsevesenet?

ektefellers underholdsplikt, ekteskapsloven § 38, gjensidig økonomisk ansvar, husholdningsutgifter, felles økonomi i ekteskap, oppfostring av barn, ektefellers juridiske ansvar, økonomisk bidrag i ekteskapet, økonomisk samarbeid mellom ektefeller, familieøkonomi, forsørgelsesplikt, ektefellers plikter i ekteskapet, rettigheter og plikter i ekteskap, økonomiske rettigheter i ekteskapet, økonomisk trygghet i ekteskapet, rettslige spørsmål i ekteskap, samarbeid om økonomi, bidrag til felles utgifter, underhold av barn, økonomisk forpliktelse i ekteskap, avtaler om økonomi i ekteskapet, rettferdig fordeling av økonomiske byrder, samlivsbrudd og økonomi, juridisk rådgivning om ekteskapsøkonomi, familiejuss, rettslige spørsmål ved separasjon, økonomiske avtaler ved samlivsbrudd, barnebidrag etter skilsmisse, rettigheter ved ekteskapelig separasjon, skilsmisseavtaler, økonomisk beskyttelse ved samlivsbrudd.

I helsevesenet er det viktig å forstå hvordan vergemål og samtykkefunksjoner. Dette har stor betydning for pasienters rettigheter og autonomi.

Vilkår for vergemål

Ifølge vergemålsloven § 20 kan en person settes under vergemål dersom de på grunn av sinnslidelse, inkludert demens, psykisk utviklingshemming, rusmiddelmisbruk, alvorlig spilleavhengighet eller alvorlig svekket helbred, ikke er i stand til å ivareta sine interesser. Dette er en viktig lovmessig mekanisme som brukes for å beskytte sårbare individer.

En person som settes under vergemål, må normalt gi skriftlig samtykke til opprettelsen av vergemålet, omfanget av vergemålet og hvem som skal være verge. Dette er for å respektere pasientens autonomi og rettigheter. Imidlertid kreves det ikke samtykke hvis vergemålet omfatter fratakelse av den rettslige handleevnen.

Det er også mulig å opprette vergemål for personer under 18 år i spesielle tilfeller når dette anses nødvendig for å beskytte deres interesser når de når myndighetsalderen, som beskrevet i samme paragraf.

Vurdering for vergemål

I forarbeidet til vergemålsloven, Ot.prp.nr 110(2008-2009), beskrives hvordan man skal vurdere om en person trenger verge. Hovedvurderingen er om personen er i stand til å ivareta seg selv og sine interesser på en tilfredsstillende måte i forhold til det som anses som normalt. Det gjøres en helhetsvurdering med fokus på å bevare personens integritet. Vergemålet skal ikke være mer omfattende enn nødvendig, og det må tilpasses personens spesifikke hjelpebehov. Vergemålet må også være skriftlig dokumentert.

Samtykke og samtykkekompetanse

Normalt sett må en person samtykke til vergemålet, men dette kravet bortfaller dersom personen ikke er i stand til å forstå hva samtykke innebærer. I slike tilfeller vil personen bli fratatt sin rettslige handleevne, og en verge vil bli oppnevnt av statsforvalteren, i henhold til vergemålsloven § 25.

Fremtidsfullmakt som alternativ

En person har også muligheten til å opprette en fremtidsfullmakt. Dette er en fullmakt som gir noen fullmakt til å handle på vegne av personen i fremtiden. En slik fullmakt kan trekkes tilbake eller endres så lenge personen har samtykkekompetanse og kan handle på egne vegne. Når personen ikke lenger kan ivareta sine egne interesser, blir fullmakten aktivert. Dette gir personen en viss grad av kontroll over hvem som skal handle på deres vegne.

Viktigheten av riktig vurdering

En sak omtalt på sivilombudet.no illustrerer viktigheten av korrekt vurdering. I denne saken ble en søster fratatt retten til å være verge for sin bror etter en bekymringsmelding fra kommuneoverlegen. Statsforvalteren besluttet dette, men sivilombudsmannen kom til at dette ikke var en gyldig avgjørelse i henhold til forvaltningsloven. Det ble påpekt at det ikke var tilstrekkelig grunnlag for å frata søsteren vergeoppdraget, og at flere opplysninger burde vært kartlagt før beslutningen ble tatt. Dette viser hvor nøye vurderinger må være, og at vergemålsprosessen må ivareta pasientens rettigheter og integritet.

Omsorgstjenester for eldre

I følge statistisk sentralbyrå yter én av seks regelmessig ulønnet omsorgsarbeid for syke, eldre eller funksjonshemmede. Det er i aldersgruppen 45–66 år at man finner den største andelen som jevnlig utfører ulønnet omsorgsarbeid, og disse gir oftest hjelp til egne foreldre.

Mange eldre klarer ikke alle dagliglivets gjøremål på egen hånd. Etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1a har de krav på nødvendige helse- og omsorgstjenester fra kommunen. Barn har ikke en lovpålagt plikt til å ta seg av sine foreldre. Dette innebærer at kommunen ikke kan kreve av barna at de skal gjøre omsorgsarbeid for sine foreldre. Hvis gamle mor ikke klarer å handle, vaske eller å lage seg mat, så er det kommunens ansvar å tilby de nødvendige tjenestene for at dette skal bli gjort. Kommunens plikt til å tilby nødvendige omsorgstjenester gjelder uavhengig av økonomien til kommunen. Folk i slutten av yrkesaktiv alder har ofte nok med å klare å stå i full jobb, om de ikke i tillegg skal ta seg av omsorgen for sine foreldre. Det å ønske hjelp fra kommunen betyr ikke at man ikke er glade i sine foreldre.

Hvis kommunen ikke tilbyr de nødvendige tjenestene kan man sende en søknad til kommunen om de tjenestene man ønsker. Hvis kommunen ikke innvilger søknaden så kan denne påklages. I så fall vil man få saken vurdert av Fylkesmannen. Kommunen kan som utgangspunkt selv bestemme om tjenestene skal tilbys i hjemmet eller på sykehjem, men tjenestene skal være forsvarlige og verdige.

 

 

Ring oss