internasjonal arverett

Internasjonal arverett er et komplekst juridisk område som kommer i spill når noen som hadde sitt livs fundament i en stat, dør i en annen. Hvordan bestemmes hvilken arverett som skal gjelde? Dette er et spørsmål som berører både arvinger og myndigheter, og det er her § 78 i arveloven kommer inn i bildet.

Lovvalg i arveretten

Hovedregelen, som fastsatt i § 78 i Arveloven, er at arveretten som skal anvendes, er den som gjelder i den staten der avdøde hadde sitt vanlige bosted på tidspunktet for sin død. Dette betyr at hvis noen hadde sitt hovedopphold i Norge når de døde, vil norsk arverett være gjeldende.

Hovedregelen har noen viktige implikasjoner. For eksempel, når det kommer til spørsmål om fordeling av legalarv, testamentsarv, pliktdel, uskifte og avkorting, vil lovene i den staten hvor avdøde hadde sitt vanlige bosted gjelde.

Unntak og gyldige Lovvalg

Det finnes imidlertid unntak fra hovedregelen. Ifølge § 85 i Arveloven, kan det foretas skifte i Norge selv om avdøde hadde sitt vanlige bosted i en annen stat, dersom spesielle omstendigheter tilsier det. I slike tilfeller skal likevel den materielle arveretten i den staten der avdøde hadde sitt vanlige bosted, legges til grunn, med mindre avdøde har foretatt et gyldig lovvalg som utpeker en annen rett, for eksempel norsk rett.

Hva er «Vanlig Bosted»?

Begrepet «vanlig bosted» tilsvarer det internasjonale begrepet «habitual residence» og forstås på samme måte. Det betyr at avdødes faste og etablerte sted for opphold. Hvordan dette begrepet forstås, kan variere, og det er viktig å søke råd fra juridiske eksperter for å avgjøre hvilken lovgivning som skal gjelde i hvert enkelt tilfelle.

Overenskomster med fremmede Stater

Til slutt er det viktig å merke seg at hovedregelen kan fravikes hvis det eksisterer overenskomster med fremmede stater som regulerer lovvalget i arvesaker. Slike avtaler kan gi egne regler som må følges.

---

In English:

Which law applies when someone dies abroad? (NORWEGIAN LAW)

International inheritance law is a complex legal area that comes into play when someone who had their life’s foundation in one state passes away in another. How is it determined which inheritance law should apply? This is a question that affects both heirs and authorities, and this is where Section 78 of the Inheritance Act comes into play.

Choice of Law in Inheritance

The main rule, as stipulated in Section 78 of the Inheritance Act, is that the inheritance law to be applied is the one that applies in the state where the deceased had their habitual residence at the time of their death. This means that if someone had their primary residence in Norway when they passed away, Norwegian inheritance law will apply.

The main rule has some important implications. For example, when it comes to questions regarding the distribution of statutory inheritance, testamentary inheritance, compulsory portions, marital property regimes, and deductions, the laws of the state where the deceased had their habitual residence will apply.

Exceptions and Valid Choice of Law

However, there are exceptions to the main rule. According to Section 85 of the Inheritance Act, it is possible to conduct estate settlement proceedings in Norway even if the deceased had their habitual residence in another state, if special circumstances warrant it. In such cases, the substantive inheritance law of the state where the deceased had their habitual residence should still be applied, unless the deceased has made a valid choice of law that designates a different legal system, such as Norwegian law.

What Is «Habitual Residence»?

The term «habitual residence» corresponds to the international concept of «habitual residence» and is understood in the same way. It refers to the deceased’s fixed and established place of residence. How this concept is understood can vary, and it is important to seek advice from legal experts to determine which legislation should apply in each individual case.

Agreements with Foreign States

Finally, it is important to note that the main rule can be deviated from if there are agreements with foreign states that regulate the choice of law in inheritance cases. Such agreements may provide their own rules that must be followed.

Ja, arvelateren har faktisk muligheten til å bestemme hvilken arverett som skal gjelde for fordelingen av deres eiendeler etter døden. Dette kan være spesielt viktig når arvelateren har tilknytning til flere land. I samsvar med § 79 i arveloven kan en arvelater i sitt testament uttrykke ønsket om at arveretten skal være i tråd med loven i det landet der de er eller har vært statsborgere. Dette må imidlertid gjøres tydelig og uttrykkelig i testamentet, og det kreves en bestemt form for uttrykk for dette ønsket.

Det er likevel en viktig begrensning her: Dersom arvelateren er norsk statsborger ved tidspunktet for sin død, vil et slikt lovvalg ikke være gyldig. Dette betyr at norske statsborgere ikke kan benytte denne muligheten til å velge en annen lands arverett for sin arv.

Videre, når det gjelder ektefellers eller samboeres arverett, kan den også begrenses gjennom et lovvalg i arvelaterens testament, men med en viktig forutsetning: Ektefellen eller samboeren må ha fått kunnskap om dette lovvalget før arvelaterens død. Dette kravet om forhåndsinformasjon er viktig for å sikre rettferdighet og klarhet i slike saker.

Det er også verdt å merke seg at en arvelater ikke kan velge forskjellige lands lover for ulike deler av arven. En stats lov vil være gjeldende for hele arven samlet.

Denne regelen om lovvalg i arvesaker er viktig for å gi personer muligheten til å tilpasse arveretten til sin spesifikke situasjon og tilknytning til ulike land. Det er likevel viktig å rådføre seg med juridiske eksperter for å forstå de nøyaktige implikasjonene av et slikt lovvalg og hvordan det kan påvirke arven og arvingene i hvert enkelt tilfelle.

Til slutt, det er verdt å merke seg at det er mulig å fravike hovedregelen om lovvalg dersom det eksisterer overenskomster med fremmede stater som regulerer lovvalget i arvesaker. Disse avtalene kan inneholde egne regler som må følges, og det er viktig å være klar over dem når man vurderer lovvalg i internasjonale arvesaker.