Skilsmisse og separasjon fra andre nordiske land – En forståelse av den nordiske familierettskonvensjonen

Skilsmisse, Separasjon, Nordiske land, Nordisk familierettskonvensjon, 1931, Anerkjennelse, Statsborgerskap, Bopel, Juridisk rådgivning, Ektefeller, Ekteskapsloven, Anerkjennelsesloven, Jurisdiksjon, Nordisk konvensjon, Familierett, Fylkesmannen, Særskilt prøving, Stadfesting, Individuell vurdering, Profesjonell veiledning.

Det er mange aspekter å vurdere når det kommer til skilsmisse og separasjon, spesielt hvis en eller begge ektefeller er fra et annet nordisk land. I denne konteksten er det viktig å være kjent med den nordiske familierettskonvensjonen av 6. februar 1931 og dens relevans.

Den nordiske familierettskonvensjonen regulerer hvordan og når skilsmisse og separasjon fra andre nordiske land anerkjennes i Norge. Et viktig poeng i konvensjonen er at skilsmisser og separasjoner som faller inn under dens bestemmelser, anerkjennes i Norge uten særskilt prøving og stadfesting. Dette betyr at det ikke er nødvendig med et eget vedtak fra Fylkesmannen i slike saker.

For at konvensjonen skal være gjeldende, må begge ektefellene være statsborgere i et nordisk land, og det må være en tilknytning til minst to nordiske land ved saksanlegget, ved statsborgerskap eller ved bopel. Dette innebærer at konvensjonen ikke kommer til anvendelse hvis begge ektefellene er norske og bosatt i Norge. Videre er den heller ikke relevant dersom en av ektefellene har bosatt seg i et land utenfor Norden.

Faller en skilsmisse eller separasjon utenfor konvensjonens anvendelsesområde, må avgjørelsen i stedet anerkjennes av Fylkesmannen etter reglene i anerkjennelsesloven. Reglene i den nordiske familierettskonvensjonen går foran de generelle jurisdiksjonsreglene i ekteskapsloven § 30b.

Det har historisk sett vært få nordiske avgjørelser som har krevd særskilt anerkjennelse. Dette kan skyldes at det ofte kan bli oversett at konvensjonens virkeområde er begrenset til statsborgere i de nordiske land, og at andre nordiske avgjørelser krever anerkjennelse.

Det er viktig å merke seg at selv om den nordiske familierettskonvensjonen gir klare retningslinjer for anerkjennelse av skilsmisser og separasjoner, vil hver enkelt situasjon kreve individuell vurdering. Derfor anbefales det å søke juridisk råd ved behov.

Dobbelt statborgerskap

Etter norsk rett, kan man ha dobbelt statborgerskap dersom nærmere vilkår er oppfylte. Når du har dobbelt statsborgerskap, har du rettigheter og forpliktelser overfor to land eller stater.

Det finnes i dag tre tilfeller som gjør at man kan ha to statsborgerskap.

  1. du ønsker norsk statsborgerskap, men av ulike grunner kan du ikke løse deg fra det tidligere statsborgerskapet ditt. I utgangspunktet må du løse deg fra ditt tidligere statborgerskap, men det finnes noen unntak fra dette.
  2. du fikk ett statborgerskap fra hver av dine foreldre da du ble født. Dersom din mor eller far er norsk statborger ved fødselsen, vil du automatisk få norsk statsborgerskap. Hvorvidt dette er tilfelle for det andre statborgerskapet, vil bero på en fortolkning av reglene i det aktuelle landet/staten.
  3. du har norsk statborgerskap, men får et statborgerskap i et annet land uten at du har bedt om det. Dette vil også bero på det andre landet/statens lovgivning. I noen land får man statsborgerskap eksempelvis dersom man gifter seg. Det viktige er at du selv ikke har gjort noe aktivt for å få det andre statsborgerskapet.

 

P_3

 

Ring oss