I møtet mellom pasient og helsevesen kan betalingssystemet virke innfløkt. En viktig del av dette systemet er forskrift om betaling fra pasienter for poliklinisk helsehjelp i spesialisthelsetjenesten, som gir en grundig fremstilling av hvordan betaling fra pasienter skal håndteres. Dette blogginnlegget vil belyse hovedpunktene i forskriften, uten å gjengi dens paragrafer i sin helhet.
Forskriften er i hovedsak utformet for å regulere betaling fra pasienter når de mottar poliklinisk helsehjelp i offentlig finansierte virksomheter, herunder både når slik helsehjelp ytes i virksomhetens fysiske lokaler og utenfor disse. Denne reguleringsmekanismen er viktig for å sikre en jevn og rettferdig fordeling av helsekostnadene blant pasienter, og for å forhindre økonomisk utnyttelse.
Først og fremst definerer forskriften en rekke nøkkelbegreper for å lette forståelsen av reglene. “Godkjent egenandel” er et av disse begrepene, som refererer til beløpet en pasient betaler for poliklinisk helsehjelp. Dette beløpet inngår i grunnlaget for frikortordningen. Et annet viktig begrep er “pasientbetaling”, som omfatter betalinger fra pasienter nevnt i visse bestemmelser og som ikke inngår i frikortgrunnlaget.
Videre bestemmer forskriften størrelsen på egenandelen pasienten kan bli bedt om å betale. Som en hovedregel kan pasienter bli bedt om å betale en egenandel på 386 kroner for poliklinisk helsehjelp ytt av ulike helsepersonell som nevnt i forskriften. Egenandelen reduseres til 275 kroner for radiologiske undersøkelser, ultralydundersøkelser ved spesialavdelinger, og nukleærmedisinske bildediagnostiske undersøkelser.
Det er også noen viktige unntak fra hovedregelen om betaling av egenandel. Dette inkluderer situasjoner hvor pasienten ikke kan kreves for egenandel, som ved behandling av barn under 16 år, eller ved behandling av pasienter under 18 år innen psykisk helsevern. Andre unntak inkluderer behandling av alvorlige psykiske lidelser, større akutte skader, bevisstløshet og død, samt behandling av personer som søker akutt hjelp ved overgrepsmottak.
Forskriften anerkjenner også at pasientene noen ganger ikke kan møte til avtalt time, og regulerer hvordan slike situasjoner skal håndteres. Dersom pasienten ikke møter opp til avtalt time, og ikke melder fra mer enn 24 timer før timen, kan pasienten bli krevd for et fraværsgebyr. Imidlertid, for poliklinisk helsehjelp innen psykiatri eller rusbehandling, skal fraværsgebyret ikke overstige beløpet av godkjent egenandel.
Forskriften sikrer også at pasientene har rett til å slippe betaling av egenandel dersom poliklinisk behandling blir forsinket med mer enn én time fra den avtalte tiden, forutsatt at pasienten ikke ble varslet om dette før oppmøte.
Forskriften om betaling fra pasienter for poliklinisk helsehjelp i spesialisthelsetjenesten er utformet for å regulere og forhindre økonomiske byrder for pasienter i helsesystemet. Denne forskriften er et av mange viktige redskaper som benyttes for å sikre at norske helsevesen er tilgjengelig for alle, uavhengig av økonomisk status.