Vedlikeholdsutgifter til felles privat vei

Det er ikke uvanlig at det i et hyttefelt er opparbeidet felles vei til hyttene. Et spørsmål som kan oppstå i den forbindelse er dekning av vedlikeholdsutgifter tilknyttet veien.

Vegloven regulerer planlegging, bygging, vedlikehold og drift av både offentlig og privat vei. Privat vei reguleres i lovens kapittel VII.

Utgangspunktet er at når privat vei blir brukt som felles tilkomst for flere eiendommer plikter hver eier/bruker å holde veien i forsvarlig og brukende stand, se veglova § 54. Hovedprinsippet er at kostnadene fordeles forholdsmessig mellom brukerne alt etter hvor omfattende den enkeltes bruk er, og ingen er forpliktet for mer enn sin del av bruken. Regelen har vært oppfattet som å fastslå en «leddvis» kostnadsfordeling, hovedsakelig basert på hvor stor avstand bruken strekker seg over. Et eksempel på leddvis vedlikeholdsplikt er at den som har kortest vei betaler minst, og den som har lengst vei betaler mest.

Det skal også skjønnes over vurderingen. Det vil si at man  benytter en nyttevurdering. Her vil det være aktuelt å se på bruken av veien. Et eksempel her er hvis en person bor i dette området på heltid mens de resterende brukerne/eierne kun har hytter i området. Her er det rimelig å anta at personen som bor i området bruker veien mer enn hytteeierne. Det kan i slike tilfeller oppleves urimelig for hytteeierne at kostnadene deles etter avstand, eller likt. I slike tilfeller er det vanlige å løse problemet ved en deling i soner etter brukens art og pris differensiere på denne måten.

I rettspraksis er det lagt til grunn at en helårsbolig tilsvarer en 12 måneders bruk mens en hytte tilsvarer en 6 måneders bruk. Videre slik at parter med helårsboliger gis en 1,0 andel av utgiftene mens hver hytteeier gis 0,5 andel av utgifter.

Dersom eierne/brukerne ikke kommer frem til en løsning for fordelingen må spørsmålet avgjøres ved skjønn av jordskifteretten.