Når et ekteskap tas slutt skal verdiene deles etter ekteskapslovens regler. Utgangspunktet for fordelingen etter disse reglene er at verdiene skal likedeles uavhengig av hvem som eier eiendelene.
Det oppstår likevel ofte situasjoner der eierskapet får betydning for verdifordeling.
For det første vil eierforholdene være avgjørende der ektefellene har avtalt fullt ut særeie. Der ektefellene har fullt ut særeie beholder ektefellene tingen og verdien av tingen de eier.
For det andre er eierskap av betydning for skjevdelingskrav. Det er ikke mulig å skjevdele midler på den andres rådighetsdel, så man kan ikke ha skjevdelingskrav i noe den andre ektefellen eier fullt ut.
For det tredje vil det ved fradrag for annen gjeld være av betydning hvor mye midler man har på sin rådighetsdel og dette får man ved eierskap til tingene.
Og for det fjerde vil det være av betydning der den ene ektefellen har mer passiva enn aktiva. I disse situasjonene vil ektefellen kunne overta eiendelen han og gjøre fullt ut fradrag for verdien slik at det ikke blir nødvendig å betale den andre ektefellen noe for eiendelen.
Utgangspunktet ved skilsmisse er likedeling av verdiene. Det er imidlertid flere forhold som kan gi skjevdeling. Den praktisk viktigste skjevdelingsregelen er midler ektefellen brakte med seg inn i ekteskapet eller har fått i arv eller gave jf. ekteskapsloven § 59. Dette innebærer ved kortvarige ekteskap er skjevdeling den praktiske hovedregelen.
Det er nettomidlene som skal deles. Dette innebærer at det må gjøres fradrag for gjeld. For at dette skal blir riktig må midlene til ektefellene holdes adskilt i oppsettet.
Tabellen nedenfor viser et ekteskap der ektefellene ikke har skjevdelingsmidler. Ektefellene kan da gjøre fullt ut fradrag for gjeld før fordeling etter ekteskaploven § 58 andre ledd. De eier halve huset hver som selges til kr. 4 000 000. Gjelden på boligen var kr. 3 000 000. Vi forutsetter her at partene ellers beholder det de selv eier
Gjenstand
Mannen
Kvinnen
1/2 hus
2 000 000
2 000 000
Bil
100 000
Hytte
500 000
Huslån
1 500 000
1 500 000
Billån
80 000
Forbrukslån
300 000
Studielån
300 000
Innbo
50 000
50 000
Netto
1 050 000
– 30 000
Ved salg av bolig vil megler gjøre opp boliggjelden som er sikret med pant i boligen. Ektefellen får da utbetalt kr. 500 000 hver fra megler etter salget. Kvinnen kan etter dette fremme et likedelingskrav mot mannen. Han sitter igjen med netto verdier til kr 1 050 000 som hun har krav på halvparten av. Hun kan derfor kreve at han betaler henne kr. 525 000.
Hun sitter igjen med netto gjeld på kr. 30 000 på sin rådighetsdel. Hun kan ikke kreve at mannen dekker gjelden hennes. Mannen kan ikke gjøre et likedelingskrav mot kvinnen da hun er netto i minus.
I neste tabell har jeg lagt til en sekundærbolig verd kr. 1 000 000 som mannen hadde med seg inn i ekteskapet på mannens side og kr. 570 000 i arv på kvinnens side. Oppgjøret blir da straks mer komplisert.
Gjenstand
Mannen
Kvinnen
1/2 hus
2 000 000
2 000 000
Bil
100 000
Hytte
500 000
Sekundærbolig
1 000 000
Kontanter fra arv
570 000
Huslån
1 500 000
1 500 000
Billån
80 000
Forbrukslån
300 000
Studielån
300 000
Innbo
50 000
50 000
For mannen blir regnestykket ikke så forskjellig fra sist. Han har netto kr 1 050 000 i likedelingsmidler og kr. 1 000 000 han kan skjevdele.
Når partene har skjevdelingsmidler kan det for annen gjeld bare gjøres forholdsmessig fradrag jf. ekteskapsloven § 58 tredje ledd. I dette tilfellet er «annen gjeld» forbrukslånet og studiegjelden.
Kvinnens likedelingsmidler består av huset innbo og bilen, og hun kan gjøre fullt ut fradrag for billånet og boliglånet jf ekteskapsloven § 58 tredje ledd. Det innebærer at hun har netto kr 570 000 i likedelingsmidler før fradrag for annen gjeld. Hun har også kr 570 000 i skjevdelingsmidler fra hytta. For annen gjeld skal det gjøres et forholdsmessig fradrag, og i og med at netto likedelingsmidler og netto skjevdelingsmidler er like mye kan hun kreve fradrag for halvparten av annen gjeld i likedelingsmidlene. Det er totalt kr 600 000 annen gjeld og fradraget blir da på kr 300 000. Til likedeling fra kvinnen går da 270 000.
Vi ser da at kvinnen kan gjøre et like stort krav mot mannen som i det første eksemplet, mens mannen her kan gjøre et krav på kr 135 000 fra kvinnen. Konsekvensene for likedeling ved at vi la til hytta som skjevdelingsmiddel hos kvinnen er at hun bare kan kreve netto kr 390 000 fra mannen istedet for kr 525 000 som i det første eksemplet.
Når en ektefelle dør, har gjenlevende rett til å sitte i uskifte med felles livsarvinger. Det samme har samboere, men uskifte er begrenset til felles bolig og innbo samt fritidsbolig og bil som har tjent til felles personlig bruk. En livsarving er barn, barnebarn, oldebarn etc. En ektefellen eller samboer kan istedet for å sitte i uskifte velge å motta arv. Det er ikke mulig å både motta arv og sitte i uskifte, men velger man uskifte vil man motta arv hvis man skifter senere mens man fortsatt lever. Arveretten for en ektefelle er på 1/4 av dødsboets nettoverdier eller 4 ganger folketrygdens grunnbeløp (G). Samboere har bare krav på 4 G.
Hvorvidt det er fornuftig å velge arv eller uskifte avhenger av flere forhold. Er den gjenlevende ung, vil det som regel være fornuftig å velge å motta arv. Grunnen til dette er at alt gjenlevende har av inntekt etter at uskifteboet tok til vil inngå i uskifteboet. Den som sitter i uskifte må videre skifte hvis han eller hun gifter seg eller har en samboer i mer enn to år. Skal man uansett skifte mens man lever, er det som regel lurt å gjøre dette så tidlig som mulig.
Hvis dødsboets formue var på 4 G eller mindre er det aldri fornuftig å velge usikifte. Grunnen til dette er at ektefellen i stedet kan velge å arve verdiene i boet og vil sitte igjen med like mye uten uskifteboets begrensninger.
Hvis avdøde hadde flere arvinger, og noen av disse var ikke gjenlevendes livsarvinger, vil det ofte være fornuftig å ta arv i stedet for å sitte i uskifte, hvis man ønsker å sikre egne arvinger.
Eksempel: A og B er gift. A har sønnene C og D i fra før av som ikke er B sønner. A og B har datteren E sammen. A dør. A og B har en samlet formue på kr. 4 millioner. De har bare likedelingsmidler jf. ekteskapsloven § 58. I dette tilfeller vil det være kr. 2 millioner i arv som skal fordeles. Velger B å ta arv, mottar hun 1/4 i arv det vil si kr. 500 000, mens hennes datter E mottar kr. 500 000, og C og D mottar kr. 500 000 hver. Velger B i stedet å sitte i uskifte kan hun sitte med kr. 666 667 i uskifte, mens sønnene C og D har krav på 666 667 kr hver i arv. B sitter i dette tilfellet igjen med kr. 166 667 mer ved å velge uskifte, men blir underlagt begrensingene som uskifte medfører, og hennes datter må vente til hun dø før hun mottar arv.
Ønsker du hjelp i din skiftesak? Kontakt vår skifteekspert her: Kontaktskjema
Kravet på midler fra den andre ektefellen i forbindelse med likedeling etter ekteskapsloven § 58 forutsetter at det netto er midler til likedeling. Det vil si at hvis gjeld overstiger eiendelene på den ene ektefellens rådighetsdel vil det ikke være midler til deling. Ektefellen kan da beholde sine eiendeler uten å betale den andre noe for dette. I slike tilfeller vil eierforholdene være av stor betydning.
Når et ekteskap tar slutt skal verdiene som hovedregel likedeles mellom ektefellene. Det er likevel flere grunner til at eierforhold kan være av betydning ved skifte etter endt ekteskap.
For det første gir eierskap rett til å beholde selve tingen etter ekteskapsloven § 66. Det er noen unntak fra dette etter ekteskapsloven § 67 for felles bolig og innbo, men det kreves her «særlige grunner» for at man skal få overta en annens eiendel. Eiendeler skal verdsettes til markedsverdi, og ofte er markedsverdien lav i forhold til bruksverdien av egne ting. Som eksempel kan man tenke en sofa som ble kjøpt for en måned siden. Hvis denne skal selges brukt vil man få begrenset igjen for denne og det er dette som er sofaens markedsverdi. For ektefellene kan det derfor være av stor betydning å få beholde sofaen selv om halve verdien av sofaen må betales til den andre ektefellen.
For det andre knyttes skjevdelingskrav og de fleste forloddskrav etter ekteskapsloven § 59 og § 63 seg til eiendeler som man selv eier. Det samme gjelder at man bare kan ha særeie i det man selv eier.
Og for det fjerde vil eierskap være av betydning der en, eller begge av ektefellene har mer gjeld enn verdier. Ektefeller blir ikke ansvarlig for den andres gjeld, men det er mulig å gjøre fradrag i gjeld før likedeling. Hvis den andre ektefellen har mer gjeld enn verdier, går det ikke noe til likedeling fra denne, så denne vil ikke betale deg noe for eiendelene denne beholder.
I sin artikkel om Tom og Anne-Elisabeths ektepakt skriver NRK følgende
«Endringene om å overføre boligen til Tom Hagens særeie fra 1993 ble imidlertid ikke bokført i grunnboken, som innebærer at Anne-Elisabeth Hagen fortsatt ville eid sin del av huset.«
Dette bygger på en misforståelse. Tinglysning av eiendomsoverdragelse i grunnboken er av betydning for ekstinksjon fra kreditorer eller godtroende erververe. Det vil si at man tinglyser for å bli hjemmelshaver for hindre at den som står tinglyst som hjemmelshaver selger eiendommen til noen andre, eller at hjemmelshaverens kreditorer tar utlegg i eiendommen.
For forholdet mellom ektefeller er det avgjørende at overføringen av eiendommen er gjort i ekteskaps form. Så selv om det ikke er noe som er bokført i grunnboken, innebærer det ikke som NRK påstår at Anne-Elisabeth Hagen fortsatt eier huset.
I forbindelse med pågripelsen av Tom Hagen publiserte VG en artikkel om ekteparets ektepakt. I VGs artikkel fremheves det at ektepakten potensielt kunne blitt satt til side som urimelig og advokat Mette Yvonne Larsen siteres på at ektemannen ville blitt «flådd av en domstol». I VGs artikkel fremstilles skilsmisseoppgjøret som et mulig motiv for drapet. NRK omtaler også samme ektepakt. I NRKs artikkel uttaler John Asland ved Institutt for privatrett på Universitetet i Oslo seg om at det er liten grunn til å tro at hun ville nådd frem med å få kjent ektepakten ugyldig.
Så hvem skal man høre på? Og hvem har rett?
I det følgende vil jeg gå nærmere inn på hvordan spørsmålet om å sette en ektepakt til side vurderes av en domstol, før jeg kommer tilbake til spørsmålet om ekteparet Hagens ektepakt.
Utgangspunktet er at en ektepakt er en bindende avtale, og at den er inngått for å regulere forholdet ved en eventuell skilsmisse eller død. Selv om en av ektefellene taper på ektepakten og dermed angrer på at den ble inngått, er ektepakten bindende. Det ligger i ektepaktens natur at den vil stille en av ektefellene i en svakere stilling enn det ektefellen ville vært i om ekteskapslovens normalordning ble fulgt. Men ekteskap er forskjellige, og det er opp til ektefeller selv å finne ut i hvilken grad de ønsker økonomisk fellesskap og at det den ene tjener skal komme den andre til gode.
Det er ekteskapsloven § 46 andre ledd som regulerer forholdet. Bestemmelsen slår fast at «En avtale mellom ektefeller etter reglene i §§ 42 til 44 kan helt eller delvis settes ut av kraft hvis den vil virke urimelig overfor en av partene. I stedet for å sette avtalen ut av kraft, kan retten bestemme at ektefellen som blir urimelig dårlig stilt, blir tilkjent et beløp fra den andre ektefellen»
For å kunne vurdere hvorvidt den konkrete ektepakten er urimelig er det nødvendig med kjennskap til omstendighetene ved avtalens inngåelse og ved skifteoppgjøret jf. Ot.prp. nr. 28 (1990-1991) s. 111. Dette er opplysninger vi i begrenset grad har, og det gjør enhver vurdering usikker.
Høyesterett har i Rt. 2006 s. 833 gjennomgått formålet med regelen og terskelen for at den skal komme til anvendelse. Det vises til dette før jeg kommer tilbake til ekteparet Hagens ektepakt.
38) Det fremgår av lovforarbeidene at den rettspolitiske begrunnelse for bestemmelsen til dels er den samme som for bestemmelsen i § 31 tredje ledd om at arbeid i hjemmet kan gi grunnlag for erverv av medeiendomsrett, se NOU 1987:30, side 146. I et samlivsforhold vil det som oftest utvikle seg et økonomisk fellesskap. Partene deler ansvaret for fellesforpliktelsene forskjellig, og den enes anskaffelse av formuesgoder vil ofte være muliggjort eller i alle fall tilrettelagt gjennom innsats fra den andre på en annen kant. Dette gjelder særlig i langvarige ekteskap, hvor det vil kunne ha utviklet seg et særlig sterkt økonomisk fellesskap, og hvor den ene av ektefellene etter hvert kan ha blitt mer eller mindre økonomisk avhengig av den andre. En ektepakt som gjør bolig eller andre formuesgoder som har vært benyttet av ektefellene i fellesskap, til den enes særeie, vil i slike forhold kunne føre til en økonomisk skjevhet, som det bør være adgang til å få rettet opp, dersom den annen part ellers vil bli sittende igjen med lite eller intet av økonomiske verdier.
(39) Som fremholdt av Ekteskapslovutvalget, må imidlertid lempingsregelen i ekteskapsloven § 46 andre ledd «brukes med forsiktighet», se NOU 1987:30, side 146. Ved fastleggelsen av anvendelsesområdet for denne må det tas utgangspunkt i at loven gir ektefeller adgang til å avtale at formuesgoder skal være unntatt fra deling. Om anvendelsesområdet for lempingsregelen uttaler Ekteskapslovutvalget (side 146-147): «Regelen skal ikke oppfattes som en regel som etter en helt fri rimelighetsvurdering kan medføre at den ene tilkjennes et beløp hos den annen. Skal den brukes, må grunnvilkåret være at den ene ektefelle ved ekteskapets opphør blir urimelig dårlig stillet økonomisk sett. Ved denne rimelighetsvurdering vil det særlig være ektefellens egen formue og inntektsevne som må vurderes. Det vil videre være av betydning hvor lenge ekteskapet har bestått, og hvordan ektefellene har innrettet seg under samlivet. En forutsetning for lempning vil videre være at det er en vesentlig forskjell på de beløp hver av ektefellene kan holde utenfor delingen. Har ektefellene hatt delvis særeie, må det tas hensyn til hvor stor boslodd vedkommende mottar. I dansk rett er det særlig fremhevet at det beløp som tilkjennes, hovedsakelig skal være hjelp til selvhjelp, dvs. til etablering av et nytt hjem. Regelen vil derfor særlig bli brukt hvor ektefellene har vært gift i lengre tid, og familiens levestandard har vært basert på den annens inntekt og formue.»
(40) Det har i juridisk teori vært noe omtvistet hvorvidt terskelen for å tilkjenne et vederlagskrav etter ekteskapsloven § 46 andre ledd andre punktum skal være like høy som å sette ektepakten helt eller delvis ut av kraft etter første punktum. Mens Holmøy og Lødrup har lagt til grunn at terskelen er den samme, må bestemmelsen om vederlagskrav etter Strøm Bulls oppfatning ses på som en «mellomløsning», se Holmøy/Lødrup, op.cit. side 307, jf. side 312 og Strøm Bull: Avtaler mellom ektefeller (1993), side 253-254.
(41) Ekteskapslovutvalget foreslo bare en bestemmelse om vederlagskrav. Bestemmelsen om at ektepakten helt eller delvis kan tilsidesettes, kom inn i odelstingsproposisjonen. Som begrunnelse for å åpne for to former for rettsvirkninger uttaler departementet at det i enkelte tilfeller kan «gi den mest fleksible og rimelige løsningen å sette hele eller deler av avtalen til side, mens økonomisk kompensasjon vil gi den beste løsningen i andre», se Ot.prp.nr.28 (1990–1991) om lov om ekteskap, side 80.
(42) Det følger av sammenhengen mellom § 46 andre ledd første og andre punktum at det både for hel eller delvis tilsidesettelse og for tilkjennelse av vederlagskrav er et vilkår at ektepakten virker urimelig overfor en av partene. Selv om det i utgangspunktet må stilles det samme krav til urimelighet etter første og andre punktum, må det imidlertid ved urimelighetsvurderingen i noen grad ses hen til rettsvirkningene. Etter omstendighetene vil tilkjennelse av et vederlagskrav kunne være et mindre inngrep i ektepakten enn hel eller delvis tilsidesettelse. Som fremholdt av Strøm Bull op.cit. side 253-254, kan tilkjennelse av et vederlagskrav fremstå som en hensiktsmessig «mellomløsning» i tilfeller hvor avtalen fremstår som urimelig, men ikke som så urimelig at det er riktig å sette den til side.
Anne Elisabeth Hagen giftet seg med Tom Hagen som 19-åring. Paret har tre barn sammen. Det er grunn til å anta at Anne har tatt seg mer av barna i oppveksten enn Tom, og at hun også ellers har bidratt mer med det huslige, men dette er bare en antagelse. Hvis denne antagelsen stemmer, vil det være et sterkt argument at Anne Elisabeth har frigitt tid for Tom Hagen til å bygge opp sin formue.
Da Anne Elisabeth Hagen inngikk ektepakten var hun klar over at denne bestemte at ekteparets største verdier skulle være Tom Hagens særeie. Man må legge til grunn at hun med viten og vilje gikk med på at dette var den fordelingen som ektefellene skulle ha.
Det er kjent at ektepakten ble satt opp av en advokat som hadde forretningsrelasjon til mannen. Det kan stilles spørsmål til om denne har sikret at Anne-Elisabeth har vært klar over hva hun gikk med på.
I første ektepakt fikk hun bare særeie til en hyttetomt, arv fra egen familie, kr. 200 000 og en bil, mens Tom Hagen fikk særeie til en rekke selskaper. I 1993 ble parets felles bolig overført fra et sameie mellom partene som var felleseie til Tom Hagens særeie. Tom Hagen skulle på sin side betale for oppussing av eiendommen som Anne-Elisabeth hadde arvet.
Det hele fremstår noe urimelig for Anne-Elisabeth. Det at mannen, i tillegg til en milliardformue i selskapene, også skal holde partenes felles bolig fra deling, fremstår lite rimelig. Særlig hvis det antas at Anne-Elisabeth har gjort mer av det huslige enn Tom og ektepakten ble inngått på initiativ fra Tom og skrevet av hans advokat.
Etter min mening fremstår det ut fra de opplysningene som er kjent at en god løsning ville vært å sette til side den delen av ektepakten som gjaldt partenes felles bolig. Eventuelt kunne Anne- Elisabeth blitt tilkjent et vederlag på noen millioner.
Når det gjelder ektepakten som regulerer Tom Hagens selskaper, tviler jeg for at en domstol ville satt denne til side. Det å kunne sikre selskaper mot skifteoppgjør ved særeie er et legitimt motiv. Blir ektepakten som omhandler felles bolig tilsidesatt, er det vanskelig å se at Anne-Elisabeth skulle vært i så dårlig stilling at hun kom urimelig dårlig ut av ekteskapet. Hun ville da trolig hatt vel så mye midler tilgjengelig som gjennomsnittsnordmannen på hennes alder.
At økonomi skulle vært et motiv for et drap i denne saken fremstår imidlertid ikke som realistisk. Dette er en mann med milliardformue, og det omtvistet beløpet ville maksimalt omhandlet noen få titalls millioner. Hagen ville altså i alle tilfeller kunne kjøpt Anne-Elisabeth Hagen ut, uten større økonomiske utfordringer så lenge ektepakten knyttet til selskapene ikke hadde blitt endret.
Alle ekteskap avsluttes. Enten ved skilsmisse eller ved død. Det er dermed tre ulike partskonstellasjoner som kan oppstå ved det økonomiske oppgjøret etter ekteskap.
Den første er oppgjør mellom to ektefeller. Ved skilsmisse lever begge parter og det må gjennomføres et ektefelleskifte mellom dem.
Den andre mulige partskonstellasjonen er en ektefelle og et dødsbo. Hvis den ene dør, og den andre ikke har rett til å sitte i uskifte eller velger å skifte, blir det et oppgjør mellom den gjenlevende ektefelle og dødsboet til avdøde. Dette skifte gjennomføres etter de samme regler som for skifte mellom ektefeller, men etter skiftet er gjennomført må dødsboet skiftes. Denne type skifter kalles sammensatt skifte.
Den tredje mulige partskonstellasjonen er to dødsbo. Hvis den ektefellen som døde sist satt i uskifte frem til hun døde, vil det måtte skiftes mellom de to dødsboene før arven gjøres opp. Dette er uproblematisk hvis ektefellene bare hadde felles barn som arvinger og ikke har skrevet testament, da arvingene etter begge dødsboene da er de samme, og det er da ikke nødvendig å skille mellom boene.
Hvis det er skrevet testament eller arvingene er ektefellenes foreldre, eller en av ektefellene hadde særkullsbarn, så vil arvingene til de to dødsboene være forskjellige personer, og det vil måtte skiftes mellom boene før dødsboene skiftes. Som utgangspunkt deles formuen i uskifteboet i to like store deler, men det er unntak fra dette ved særeie jf. arveloven § jf. arveloven § 26.
Felleseie er et begrep for det ektefellene eier som ikke er særeie. Særeie oppstår bare ved ektepakt eller ved at det bestemmes fra giver eller arvelater.
Utgangspunktet er at felleseie skal likedeles, men dette er bare utgangspunktet. Alt som ektefellen kan føre tilbake til midler han hadde før ekteskapet kan skjevdeles. Videre kan arv og gave skjevdeles.
Når ekteskapet oppløses må felleseie skiftes, enten ved privat skifte eller offentlig skifte.
Skifte betyr deling og brukes i for å beskrive delingen delingen som skjer ved opphører av ekteskap eller ved fordeling av arv i forbindelse med død eller skifte av uskifte.
hvis ekteskapet oppløses ved skilsmisse må felleseiet skiftes. Felleseie er et begrep for alt ektefellene eier som ikke er særeie. Særeie er bare det som er bestemt som særeie i ektepakt eller fra giver eller arvelater. Felleseiet kan skiftes privat eller offentlig. I de fleste sakene er privat skifte det som har mest for seg ved skifte mellom ektefellene, men begge kan begjære offentlig skifte, og i enkelte saker kan offentlig skifte være fornuftig.
Hvis ekteskapet oppløses ved død kan kan den gjenlevende under gitte forutsetninger sitte i uskifte, eller velge å skifte. Når et skifte innebærer både fordelingen etter ekteskapet og fordelingen av dødsboet kalles det for et sammensatt skifte. Gangen i et sammensatt skift er at det først gjøres en fordeling mellom gjenlevende og dødsboet etter ekteskapslovens regler før dødsboet gjøres opp etter arvelovens regler.
Prosessen med å gjøre opp et dødsbo kalles også skifte. Ved skifte av dødsbo kan arvingene velge hvorvidt de ønsker å overta boet til privat skifte, eller om de ønsker offentlig skifte. Om offentlig eller privat skifte er fornuftig avhenger av om det er tvist, hva tvisten gjelder, samt gjelds- og formuesforholdene i boet. Privat skifte er rimeligst og er derfor som hovedregel å foretrekke.
